Folkeavstemning om EU. Hvorfor det, da?

Partiet Venstre ønsker en folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Et av de store spørsmålene vi står overfor i fremtiden. Skal Norge inngå i et forpliktende overnasjonalt samarbeid, eller vil landet stå tryggere på egne ben?

For meg blir spørsmålet om et EU-medlemskap et verdivalg og ikke så mye en vurdering av tungrodd byråkrati og påstått tap av demokratiske rettigheter på overstatlig nivå. Verdivalg om forpliktende samarbeid på tvers av landegrenser i møte med den stadig mer uforutsigbare utviklingen i internasjonale forhold. Det handler om innflytelse på globale utfordringer vi står overfor. Som håndtering av pandemier, klima- og miljøutfordringene, personvern, kunstig intelligens, økte ulikheter og tech-gigantenes «verdensherredømme». For å nevne noen. I tillegg hersker usikkerheten som nå skapes dag for dag med et regime i USA som ikke lenger framstår som en tydelig garantist for sikkerheten i Europa. Utfordringer som må løses på overstatlig nivå, der en liten nasjon i økende grad er prisgitt hva andre bestemmer.

Norske folkevalgtes innflytelse på EUs lovgivning ivaretas ikke gjennom EØS-avtalen. En avtale som likevel har tjent norske interesser godt de siste tiårene. Ekspertutvalget nedsatt for å vurdere avtalens betydning for Norge ville ikke anbefale et brudd med avtalen. Beslutningene i EU fattes altså uten at norske politikere har formell innvirkning på prosessene og resultatet. Vi er forpliktet til å implementere EU-lover knyttet til EØS-avtalen i norsk lovgivning. Fullt medlemskap formaliserer mulighetene til å fremme norske interesser i arbeidet fram mot beslutning. EU-lovene vil dermed være resultatet av norske folkevalgtes innflytelse. Slik demokratiet fungerer på nasjonalt nivå.

Venstre ønsker en folkeavstemning om norsk medlemskap med vekt på gode løsninger for landbruk, fiskeri og eurospørsmål. Et modig standpunkt i et nasjonalpolitisk klima som ikke innbyr til en slik diskusjon. Høyres og Arbeiderpartiets ledere ønsker ikke debatten nå. Det viser manglende politisk lederskap i et svært sentralt spørsmål for ivaretakelse av norske interesser og fremtidige generasjoner. Motkreftene i andre partier er tydelig: Sp og Frp er skarpe motstandere. Og venstresiden synes i ferd med å mobilisere alle motkrefter. Er dette kampen de kan kjempe når de ellers savner en vinnersak idet venstrepolitikk stadig mister støtte både i Norge og Europa? Det paradoksale er at ytre høyre også er imot EU, men her aner man grader av nasjonalistiske argumenter, avhengig av hvilket ytre høyreparti man studerer. EU-motstand framstår med andre ord som en god sak for både ytre venstre og ytre høyre. Det er nesten tragikomisk at så vidt forskjellige utgangspunkter forener. Politisk redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, har tatt lederskap i å påvise større og mindre ulemper ved medlemskap og viser stadig til alt som ikke fungerer i EU. Avisen synes å ha intensivert debatten rundt EUs dysfunksjonalitet og feilgrep gjennom de siste månedene.

Den polske statsministeren Donald Tusk påpekte i forkant av et London-toppmøte i mars ifølge Dagens Næringsliv: «Hvis Europa mangler noe, er det hverken økonomisk eller militær overlegenhet, men vår egen overbevisning om at vi faktisk er en verdensmakt.» Han utdypet: «Det er grotesk at 500 millioner europeere ber 300 millioner amerikanere om hjelp mot 140 millioner russere.» Ja, ikke sant?

Tusk peker på EUs manglende kraft rundt internasjonale forhold i dag. Men slik jeg oppfatter det, er dette en selvforståelse som manifesterer seg stadig klarere når det gjelder en EU-politikk i endring. Vår verden fra det optimistiske 1990-tallet er totalt forandret. EUs økonomiske utvikling har stagnert. Med Trump 2.0 settes også handel og sikkerhetsmessige utfordringer i et grelt lys. Noe må gjøres. Mitt inntrykk er at EU jobber målrettet i møte med utfordringene. Et EU som ønsker å være en maktfaktor er i ferd med å ta inn over seg en ny virkelighet. Prosesser skal være i gang for å styrke økonomi, innovasjon, produksjon og sikkerhet. Og redusere byråkratiet. En organisasjon som har vist evne til utvikling fra opprinnelsen i kull- og stålunionen fra 1951 og som i 2012 ble tildelt Nobels fredspris for i «… mer enn seks tiår (ha) bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa».

Spørsmålet blir så: Når vil det være passende å starte en ny kunnskapsbasert og etterrettelig EU-debatt fram mot en folkeavstemning? Bør vi vente noen tiår, til det er slutt på oljen, oljefondet er tappet og Norge er satt på sidelinjen i internasjonal politikk? Som professor Ulf Sverdrup pekte på i Dagens Næringsliv nylig, varer ikke de fleste formuer evig: «…(De) kan bli tatt eller konfiskert, eller (…) sløses bort på en eller annen måte.» Norge har ifølge Sverdrup hverken politisk eller militær makt til å beskytte investeringene i oljefondet. Skal vi vente med EU til et tidspunkt i fremtiden der Jonas og Erna selv slipper å ta lederskap? En nasjon uten myndigheter, næringsliv og befolkning med nødvendig ressurser, kunnskap og ferdigheter til å drive en stadig mer krevende velferdsstat? En nasjon prisgitt det andre måtte bestemme? Eller bør vi tvert imot nå søke en avtale som sikrer medbestemmelse på demokratiets premisser mens vi ennå er en nyttig partner? Forhandle ut ifra styrke. Svarene er kanskje ikke åpenbare for alle.

Men for meg handler det grunnleggende nok om et verdivalg og troen på forpliktende samarbeid på tvers av nasjoner, for å løse utfordringer en liten nasjon ikke kan løse alene.