Hva venter Ukraina under russisk okkupasjon?

Det er mye debatt om krigen i Ukraina, forhandlinger om hvordan denne krigen kan avsluttes og økt spenning i relasjoner mellom Europa og USA. Mye av denne debatten skyldes maktskifte i Washington og hvordan Donald Trumps America First-politikk kan påvirke utfallet av krigen i Ukraina, forhandlinger om fred og ikke minst fremtiden til det transatlantiske samarbeidet. Det er mange viktige spørsmål som denne debatten handler om. Noe overraskende er det likevel at det ikke er så mye fokus på hva det det verste scenarioet kan bety for Ukraina som uavhengig stat og millioner av Ukrainas innbyggere.

Hva bør egentlig betraktes som det verste tenkelige scenariet for Ukraina? Hvor sannsynlig det er at dette scenariet kan bli en realitet? Og hva kan det kan bety for Ukraina og millioner av ukrainere?

Putins plan som det verst tenkelige scenariet for Ukraina

Det kan se ut til at Russland har en plan for hvordan denne krigen skal avsluttes. Sett fra et Moskva-perspektiv ser det ut at det dreier seg om det Putin skisserte i sin tale rett før han fikk sendt sine soldater og stridsvogner over grensen for tre år siden. Til tross for store tap på slagmarken, økonomiske sanksjoner som Russland har klart å omgå og internasjonal isolering ser det ut at Putin fortsatt mener at freden i Ukraina kan komme kun etter at han har oppnådd sine opprinnelige mål. Det er i hvert fall inntrykket man kan sitte med etter å ha studert talen Putin holdt 14. juni 2024 på kollegiet i Utenriksdepartementet hvor nesten alle russiske ambassadører var samlet for å høre på sjefen. Betingelsene for fred han presenterte på dette møtet var enkle, sett fra hans perspektiv. Det Moskva krever for at krigen kan stoppe, innebærer at ukrainske tropper må trekkes tilbake fra Luhansk- og Donetsk-folkerepublikkene og fra Kherson- og Zaporizhia-regionene – ikke bare fra områder som i dag kontrolleres av russiske styrker, men fra hele disse regionene innenfor deres administrative grenser. Dette landrøveriet ville bare vært første skritt mot Putins fred. I neste skritt ville Kyiv blitt tvunget til å kunngjøre at de oppgir sine planer om å bli med i NATO, og først etter det ville Putin beordret stopp i russiske angrep. Man må også regne med at dette ville resultert i fjerning av den sittende ukrainske makteliten, og indirekte – eller kanskje direkte – okkupasjon av hele landet.

Dette betyr at ifølge Putin kan fred i Ukraina ikke oppnås gjennom forhandlinger med USA, Ukraina og andre aktører, men gjennom overgivelse av tusenvis av kvadratkilometer til russerne og muligens innsettelse av en prorussisk marionett i Kyiv som skal gjøre Ukraina til et russisk lydrike. Tatt disse maksimalistiske kravene og russisk fremgang på slagmarken i Ukraina i betraktning kan man derfor konkludere med at Russland ikke er genuint interessert i noen reelle fredsforhandlinger med hverken USA eller Ukraina. Det kom derimot en del signaler fra Moskva om at Russland kan være villig til å forhandle om krav som ble presentert for Vesten for mer enn tre år siden, i utkastet til avtale som USA og NATO måtte inngå med Russland. Hvis USA godtar denne løsningen, kan disse forhandlingene resultere i at Ukraina kan bli tvunget til å gi fra seg store områder, eller i verste fall hele landet, oppgi sine euro-atlantiske ambisjoner og gå med på å gjennomføre en dyp politisk utrenskning og nedrustning.

Russisk maktrepertoar – hva kan vi lære fra tidligere erfaringer?

Jeg har arbeidet som seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) med russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk som spesialområde siden 1995. De siste fem årene har jeg vært involvert i flere forskningsprosjekter om russiske maktpraksiser i forskjellige historiske og geografiske sammenhenger. Det er særlig tre prosjekter gjennomført på NUPI som har vært viktige i denne sammenheng. EPOS hadde som mål å endre hvordan vi undersøker maktpolitikk. Heller enn å fokusere på statens maktressurser og hvordan de systemiske funksjonene i verdenspolitikken betinger visse typer maktpolitisk atferd, fokuserte dette prosjektet på repertoarer der stater – og andre aktører – engasjerer hverandre gjennom forskjellige typer maktpraksiser. Repertoar må i denne sammenhengen forstås som et spekter av taktikker som stater vender seg til når de konkurrerer om innflytelse med hverandre. Å erkjenne at stater trakter etter innflytelse gjennom repertoarer åpnet spennende muligheter for å forstå dynamikken i maktpolitisk konkurranse. Dette har også vært et viktig tema i to andre prosjekter som jeg har vært involvert i.

COINS-prosjektet handlet om hvordan liberale økonomier kan tiltrekke seg utenlandske investeringer, og samtidig redusere og håndtere risikoen forbundet med slike. Utenlandske investeringer har tradisjonelt sett møtt få reguleringer og restriksjoner i perioden dominert av «Washington-konsensus» – en politisk enighet om åpne markeder og fri konkurranse. Man vurderte utenlandsinvesteringer som positive siden de ofte skapte arbeidsplasser og innovasjon, og sikret tilgang på kapital og teknologi. Men det siste tiåret har tonen skiftet, ikke minst fordi mange mente at investeringsstrømmer fra land som man ikke hadde et sikkerhetssamarbeid med, eller til og med var i konflikt med, kunne skade nasjonale sikkerhetspolitiske interesser, særlig hvis slike investeringer skulle gi kontroll over viktige elementer av nasjonal kritisk infrastruktur. Her var man også bekymret for at noen såkalte revisjonistiske stormakter, først og fremst Kina og Russland, kunne bruke disse i utgangspunktet økonomiske virkemidler for å oppnå politiske og geopolitiske fordeler.

I disse studier av russiske maktpraksiser bruker vi ofte et viktig begrep – maktrepertoar. Maktrepertoar kan forstås som et sett med praksiser man har fra før, som brukes for å oppnå forskjellige taktiske, operasjonelle og strategiske målsetninger. For å få de resultatene man søker å oppnå, har man forskjellige maktinstrumenter til rådighet, som kan brukes uavhengig av hverandre eller kombineres for å maksimere effekten. De viktigste maktinstrumentene politiske beslutningstagere har til rådighet er diplomatiske virkemidler, informasjonsrelaterte virkemidler, militære virkemidler og økonomiske virkemidler. Noen mener også at forskjellige typer juridiske og finansielle virkemidler kan bli tatt i bruk, og heller ikke bruk av etterretnings- og utviklingsrelaterte instrumenter kan utelukkes.

Disse forskjellige virkemidlene brukes for å oppnå målsetninger definert av landets makteliter i forskjellige geografiske og historiske kontekster. Instrumentene kan brukes på en effektiv eller ineffektiv måte, slik at de definerte målsetningene lar seg oppnå – eller ikke. Måten makten og maktens instrumenter brukes er avhengige av hva disse som bruker disse instrumenter har lært om deres bruk og av hvordan disse som skal gjennomføre disse makttiltak er i stand til å gjennomføre disse på en formålstjenlig måte. Dette er et hovedtema i en annen prosjekt som jeg har vært involvert i, som heter RUSMENA og handler om Russlands bruk av forskjellige maktrepertoarer i forhold til MENA-landene, det vil si en gruppe land i Midtøsten og Nord Afrika.

Kontinuitet og endring i Russlands makterepertoar

Måten man anvender tilgjengelige maktressurser på, er avhengig av hva man har lært gjennom historien og om det trenges nye løsninger grunnet endrede rammebetingelser. Maktrepertoarer viser derfor en høy grad av kontinuitet, men også evne til endring ved behov.

Hvilke maktrepertoarer kan man forvente at Russland skal anvende i Ukraina både under den pågående krigen og etter dens avslutning? For å svare på det, er det nyttig å se på hvordan dette landet har håndtert tilsvarende utfordringer tidligere. Her vil jeg anvende en tilnærming basert på det jeg har lært gjennom både personlige erfaringer og gjennom russlandsrelatert forskning.

Både jeg og min kone kommer fra nokså vanlige polske familier som ble hardt rammet av historien. En viktig del av den historiske familieerfaringen er måten forskjellige familiemedlemmer ble behandlet på av to regionale stormakter, Tyskland og Russland, som har påvirket Polens skjebne gjennom de to siste århundrer. I og med at store deler av våre familier historisk sett har bodd i områder underlagt russisk og sovjetisk kontroll, inkludert i det som i dag er en del av Ukraina, har vi gjennom vår oppvekst hørt veldig mange historier om hvordan russiske og sovjetiske maktpraksiser påvirket skjebner til våre familier og enkelte av våre nærmeste. Her følger en kort fortelling om dette med fokus på enkelte familier og hvordan russiske og sovjetiske maktpraksiser påvirket deres skjebner.

Nazimov-familien var en russisk adelsslekt som hadde store eiendommer på grensen mellom dagens Belarus og Russland i områder mellom byene Vitebsk og Surazj. Nikandr Nazimov ledet det lokale adelsselvstyre i Vitebsk-regionen på 1890-tallet og hadde seks døtre og en sønn. En av disse døtrene, Galina (1908-1997) giftet seg i 1947 med min grandonkel Zygmunt Chmielowski. Mitt første minne er fra begravelsen av Galinas mor, Aleksandra, i 1964. Hele Nazimov-familien mistet alt de hadde som følge av bolsjevikrevolusjonen i 1917 og ble tvunget til å forlate Russland for å unngå forfølgelse. De slo seg ned først i Vilnius hvor Nikandr døde i 1935. Hva har denne russiske slekten erfart av maktpraksiser fra det russiske/sovjetiske maktrepertoar? Det mest skjebnesvangre var tvangsekspropriering etter revolusjonen og det å bli tvunget til å forlate landet som politiske flyktninger.

Galinas mann Zygmunt (1900-1977), var bror til min morfar, Maksymilian Chmielowski (1890-1949). Chmielowski-familien var en polsk adelsslekt med røtter i området rundt Kamenets Podolskij, på grensen mot Moldova, i dagens Ukraina. Maksymilian og Zygmunt var sønner av Marian Chmielowski, en polsk kunstner utdannet ved Kunstakademiet i München, hvor han studerte sammen med sin bror Adam på 1870-tallet. Adam var en invalid. Han hadde mistet beinet i kamper mot den russiske okkupasjonen av Polen i det polske januaropprøret i 1863.

Hele Chmielowski-familien ble tvunget til å forlate sine hjemtrakter etter revolusjonen i 1917 fordi området rundt Kamenets Podolski ble en del av Sovjetunionen. De måtte finne seg til rette i det nye Polen, hvor både Maksymilian og Zygmunt ble en del av det nye polske embetsverket. Da krigen kom igjen i 1939, bodde de i Vilnius, og både Maksymilian og hans to barn – sønnen Kazimierz (f. 1925) og datteren Zofia (min mor, f. 1921) engasjerte seg i den lokale polske motstandsbevegelsen som kjempet mot tyske okkupanter. Dette skulle vise seg å bli skjebnesvangert. I 1944 ble Kazimierz arrestert og sendt til en arbeidsleir av sovjetiske styresmakter som straff for engasjementet i den polske motstandsbevegelsen i områder som ble tvangsinnlemmet i Sovjetunionen allerede i 1940. Han klarte å rømme fra arbeidsleiren i mai 1945 og valgte å slutte seg til kampen mot det nye kommunistiske regimet i Polen. I august 1946 valgte han å forlate sin avdeling og satset på å utdanne seg til ingeniør, men i november 1948 ble han arrestert og i januar 1950 dømt til døden. Han ble henrettet 1. april 1950.

I forbindelse med hans sak ble også faren Maksymilian arrestert i mai 1949. Etter skinnrettsaken skulle han bli sluppet fri, men han ble holdt i fengselet, hvor han døde under meget mistenkelige omstendigheter i desember samme år. Det er lett å se hvilke russiske/sovjetiske maktpraksiser denne familien ble utsatt for. Det handlet om utstrakt bruk av tvangs- og militærmakt, deportasjoner, tvangsflytting, arrestasjoner, skinnrettssaker og til syvende og sist likvidering av både politiske motstandere og medlemmer av deres familier.

Rossowski-familien er familien til min kone Magdalena. Hennes bestefar Kazimierz Rossowski (1896-1940) var utdannet jurist og deltok i Polens krig mot bolsjevikene i 1919-1920. Etter krigen kom han tilbake til byen Boryslaw, som i dag ligger i Vest-Ukraina, hvor han i 1934 ble valgt til borgemester. I 1930 giftet han seg med den lokale gymlæreren Maria, og i 1935 ble deres datter Katarzyna født, som i dag er min 91 år gammel svigermor. Frem til september 1939 levde familien et godt liv i Boryslaw, og i 1938 kjøpte de et sommerhus i utkanten av Lviv. Men idyllen tok en brå slutt i oktober 1939, da Kazimierz ble arrestert av sovjetiske styresmakter og forsvant. I februar 1940 ble også hans kone Maria og deres fire år gamle datter Katarzyna arrestert og deportert til Kasakhstan/Sør-Sibir. De levde der til februar 1945. Etter tilbakekomsten til Polen viste det seg at det var umulig å få vite noe om Kazimierz’ skjebne. Det var først i 1995 at familien fant hans navn på det som omtales som den ukrainske Katyn-listen, en liste med navn på polske offiserer og embetsmenn som ble henrettet av Stalin-regimet våren 1940. Her ser vi igjen en rekke sovjetiske maktpraksiser som har påvirket denne familiens skjebne. Det handlet om arrestasjoner, deporteringer, tvangsarbeid, tvangsforflytting, skinnrettsaker, hemmelighold og henrettelser.

Hva har disse personlige historier å si for hva som kan skje i dagens Ukraina?

Før man svarer på dette spørsmålet, er det viktig å forstå hvem som bestemmer kursen i dagens Russland og hvorvidt disse som tar viktigste avgjørelser kan la seg inspirere av den uhyrlige historien om sovjetisk/russisk maktmisbruk. Det som kjennetegner dagens Russland, er at de som sitter med makten kommer fra et bestemt miljø og har sine historiske erfaringer med i bagasjen. Det er en utbredt oppfatning at de viktigste avgjørelsene tas av folk med bakgrunn fra den sovjetiske etterretningen, at de har en spesiell måte å tolke verden på, at deres valg drives av stormaktsambisjoner og at de ikke skyr noen midler for å oppnå det de mener er i samsvar med det sittende regimets interesser. Deres tilbøyelighet til å bruke vold og militærmakt for å oppnå disse målene, uansett økonomiske og menneskelige kostnader, kjennetegner deres politikk.

Man kan derfor forvente – og det er mange tegn på at dette kan være en riktig påstand – at når det kommer til stykket, vil det benyttes mange maktpraksiser fra det russiske historiske maktrepertoar for å få kontroll over hele Ukraina – eller i det minste befeste Russlands kontroll over de erobrede ukrainske territoriene.

Hvor omfattende dette kan bli? Hvis vi utelukkende tenker på områdene som Russland har innlemmet etter skinnavstemninger i 2022, snakker vi om flere millioner mennesker som kan rammes av uhyrlige russiske maktpraksiser fra det russiske historiske maktreperetoaret. Ifølge en folketelling fra 2001 bodde 10,4 millioner mennesker i de fire berørte regionene. Blant disse identifiserte 64,5 prosent seg som etniske ukrainere og 33,2 prosent som etniske russere. Til og med i de selverklærte folkerepublikkene utgjør etniske russere 38-39 prosent og etniske ukrainere 57-58 prosent. I Kherson og Zaporizjzja var andelen etniske russere enda lavere – 20,7 prosent mot 75 prosent etniske ukrainere.

Hvor mange av disse har proukrainske preferanser og kunne dermed blitt satt under forskjellige former av press av den russiske administrasjonen? For å forstå denne dimensjonen er det viktig å se på stemmemønstre i disse fire regionene. I den første valgrunden ved presidentvalget i 2019 fikk den prorussiske kandidaten Jurij Bojko en oppslutning på 37 prosent i Donetsk og 44 prosent i Luhansk, men kun 18 prosent i Zaporizjzja og 16 prosent i Kherson. I den andre valgrunden fikk Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj støtte av 86,94 prosent velgere i Donetsk, 89,54 prosent i Luhansk, 86,55 prosent i Zaporizjzja og 83,02 prosent i Kherson, men det er viktig å nevne her at valget ble avholdt kun i disse deler av Donetsk og Luhansk som var under ukrainsk kontroll.

Dette gir en god pekepinn på hvor politiske preferanser i disse fire regionene hadde ligget før konflikten eskalerte i februar 2022. I dag er bildet mer komplisert. Mange millioner mennesker er blitt tvunget på flukt, og ingen vet hvor mange av de opprinnelige innbyggere som befinner seg i områder okkupert av Russland. Det er mange millioner interne og eksterne flyktninger som bodde i disse fire områdene før krigen, men det er sikkert flere millioner som er blitt igjen og kan utsettes for disse groteske russiske maktpraksiser.

Skulle Russland okkupere hele Ukraina, må man regne med at forskjellige typer russiske represalier, som det meldes om fra områder som er under russisk okkupasjon, vil ramme flere millioner ukrainere og utløse en stor bølge med flyktninger, noe som kommer til å påvirke situasjonen i hele det europeiske nabolaget. Det er derfor viktig å forebygge en slik utvikling ved å støtte Ukrainas kamp mot den russiske overmakten og legge mer press på det russiske regimet for å få det til å innse at kostanden ved å fortsette denne krigen er høyere enn forventede geopolitiske gevinster.