For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Norsk skolepolitikk trenger fornyelse
Når de etablerte partienes skolepolitikk bare innebærer mer av det som ikke fungerer, er det på tide å finne andre alternativer. Industri- og næringspartiet representerer et slikt alternativ.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
En dag da regjeringen fikk i sinn, at intet skulle skje med leseopplæringen i norsk skole, da satte de i verden inn, den ørtende komité som fikk i oppdrag å slå inn åpne dører.
Dette lett omskrevne sitatet fra den danske naturvitenskapsmannen og dikteren Vilhelm Bergsøe passer godt til regjeringens nye «offensive» plan for å gjøre norske elever til «verdens beste lesere». I det opprinnelige sitatet var det dog Satan selv som opprettet «den første komité», åpenbart med ondsinnede hensikter. Det tror jeg riktignok ikke regjeringen har. Det er likevel på sin plass å kritisere dem, selv om intensjonene er aldri så gode.
Både som lærer og som leder av INPs skolepolitiske utvalg støtter jeg planen om fysiske bøker i flere fag, mindre skjerm i begynneropplæringen (helst ingen!) og så videre. Men det punktet som kanskje har fått mest oppmerksomhet – et pålagt daglig lesekvarter i alle klasserom – er å slå inn åpne dører, og vil antakelig ha liten målbar effekt. Dette gjennomføres allerede på de fleste skoler, tidvis også på ungdomsskolen jeg selv jobber på. Der sitter imidlertid de svake leserne (som det blir stadig flere av) og gjør helt andre ting enn å lese. De legger hodet i boken, stirrer ut av vinduet eller later som de leser. Ikke fordi de vil sabotere, men fordi de ikke får noe ut av lesingen. Antakeligvis er leseflyten deres så dårlig at fokus er på leseteknikk og staving, og ikke på innhold. Da kan selv verdens mest spennende tekst bli en prøvelse.
Leseflyt (fluency) er det som bør etterstrebes i leseopplæringen, og det kan man gjerne sette i gang med før en lesekommisjon skal komme med sine rapporter og anbefalinger. Når elevene har god leseflyt, avlastes arbeidsminnet, fordi de ikke trenger å bruke krefter på å stave seg gjennom ordet. Hvis man har lav grad av automatisert ordgjenkjenning, vil man ofte stanse opp midt i setningen for å «avkode» ordet. Flyten blir avbrutt, og det begrensede arbeidsminnet blir opptatt av å tyde ordet og dets mening. Dermed er det fort gjort å glemme hva man nettopp leste, og teksten blir bare tilfeldige ord i rekkefølge, i stedet for å føre til forståelse og innlevelse. Og motsatt: Med god leseflyt kan oppmerksomheten heller rettes mot innholdet i teksten, og elevene leser med mer engasjement.
Å utvikle elevers leseflyt finnes det allerede mye forskning på. Og da snakker vi altså om evidensbaserte og empirisk vitenskapelige studier, ikke teoretisk og ofte ideologisert «skrivebordspedagogikk» som norsk lærerutdanning dessverre har vært altfor tungt belastet med. Lektor Klara Furuberg forklarte forskjellen på mesterlig vis i denne artikkelen i Minerva i februar. Både i begynneropplæringen og i den videre utviklingen av leseferdigheter finnes det i dag velprøvde metoder som beviselig gir god læring, og som vil gjøre elever til gode lesere. Uvisst av hvilken grunn er det mange – både lærere og skrivebordspedagoger – som får hetta når begreper som «evidensbasert» blir brukt. Er det ikke progressivt nok? Er det fordi disse metodene innebærer en mer lærerstyrt undervisning, og dermed ansees for å være gammeldags og «autoritære»? Jeg vet ikke, men i INP er konsekvenspolitikk en del av partiets «grunnlov». Intensjoner kan være så gode som bare det, men hvis konsekvensene av en undervisningsmetode (eller politikken generelt) gir dårlige resultater, må vi bytte den ut med noe vi vet fungerer. Sånn jobber vi lærere hver eneste dag i klasserommet.
I takt med at norske elever blir stadig dårligere lesere, har også skolebøkene og tekstene elevene møter i skolen blitt kortere. Sanna Sarromaa eksemplifiserer dette i en artikkel nylig. Selv har jeg nøyaktig samme erfaring med andre læreverk. I Historie 8 fra 2006 (Gyldendal) var for eksempel «mirakelåret 1814» viet et helt eget kapittel på 15 sider. I siste samfunnsfagsbok fra Cappelen Damm, Samfunnsfag 8 fra 2024, har hendelsene dette året fått mindre enn halvannen side.
Heldigvis jobber jeg ved en skole hvor samfunnsfagslærerne selv bestemmer hvilke bøker vi vil bruke, og de fleste av oss bruker fortsatt de tidligere utgavene. Ikke fordi vi er reaksjonære museumsvoktere, men fordi vi ønsker at elevene skal lære mest mulig. I de nye læreverkene er utdypende kunnskap svekket, det samme er muligheten for å øve seg på lesing av lengre, sammenhengende tekster om et tema. Dette er vanlig i flere fag, og mange ungdomsskoleelever går ut av grunnskolen uten å ha lest en eneste hel bok – hverken på egen hånd eller i skoleregi.
Årsakene er antagelig flere. Det handler om at vi tilpasser oss elevenes sviktende fokus og lesekondis. Med andre ord: Vi gir etter for den negative utviklingen, i stedet for å forsøke å demme opp for den. Det handler imidlertid også om at Høyre på slutten av 90-/begynnelsen av 00-tallet svelget OECDs mantra om at det viktigste fremover var såkalte «21st century skills». Med L06 gikk vi for alvor bort fra kunnskapsbaserte og over til kompetansebaserte læreplaner. Fra å ha forståelige og oppnåelige kunnskapsmål basert på fagets innhold, mål som fulgte en naturlig progresjon opp gjennom trinnene, skal elevene i dag utvikle «ekspertferdigheter» som refleksjon, utforskning og vurdering.
Vi trenger imidlertid ikke å lære elevene å tenke, men vi må gi elevene noe å tenke med, og dette «noe» er kunnskap. Først da kan de bli kritiske og reflekterte. Kanskje det gjør noe med motivasjonen også? Det vil være uendelig mye mer motiverende for en elev å ha konkrete kunnskapsmål å strekke seg etter, i stedet for å hele tiden få beskjed om at «du kan mye om norsk historie, men du reflekterer bare over hvordan mennesker kjemper for forandring i samfunnet til en 4’er» eller «du er skikkelig god på gitar, men utforsker bare sang, dans og musikk i et samfunnskritisk perspektiv til en 3’er».
Hva kunne så regjeringen gjort i stedet for å nedsette enda et utvalg? Et sted å begynne er å utvikle nye kunnskapsbaserte læreplaner i alle fag. I de praktisk-estetiske fagene bør fokus være på praktiske mål, ikke teoretiske. INPs skolepolitiske utvalg foreslår også økt antall timer til valgfag på bekostning av teoretiske fag, slik at valgfaget kan gjøres til et heldagsfag. Sammen med dagens praktisk-estetiske fag hadde skoleuken dermed reelt sett blitt mer praktisk. Med evidensbaserte undervisningsmetoder i teorifagene tør vi påstå at elevene hadde lært minst like mye som i dag, til tross for færre timer.
INPs skolepolitiske utvalg foreslår også full reversering av 6-årsreformen, og er dermed overhodet ikke tilhengere av Høyres forslag om enda flere timer på barne- og ungdomsskolen, eller Arbeiderpartiets forslag om heldagsskole, det vil si å innlemme SFO som en obligatorisk del av skolehverdagen. Det forslaget har fått altfor lite (negativ) oppmerksomhet, og fører bare til enda mer institusjonalisering av barndommen. Arbeiderpartiets tro på at statlig kontroll er det eneste saliggjørende, er ubegrenset. Selv leken skal foregå i statens regi.
Samtidig ville vi ha samlet et knippe av de internasjonalt ledende forskerne innen kognitiv (lese-)vitenskap, og bedt dem sette sammen en pensumliste med evidensbasert litteratur. Denne pensumlisten ville ha blitt innført på alle lærerutdanninger fra høsten av (vi foreslår forøvrig en 3- eller 4-årig, ikke 5-årig, lærerutdanning). Deretter hadde vi spilt inn en foredragsrekke på video med de samme forskerne, og sendt til alle landets skoler for visning og diskusjon i lærernes fellestid, sammen med en lettfattelig og valgfri litteraturliste for de som ønsker en fordypning. Det skal fortsatt herske metodefrihet i klasserommet, men faktum er at veldig mange lærere og nåværende lærerstudenter har gått gjennom en utdannelse uten å få kjennskap til undervisningsmetoder som har den empirisk beste læringseffekten. Med oppdatert og evidensinformert kunnskap om metoder som fungerer, får læreren utvidet metoderepertoaret sitt.
I denne episoden av podkasten Lars & Pål utbroderes INPs skolepolitiske forslag mer i detalj. Med disse grepene tør vi vedde på at man innen få år ville ha sett positive endringer i elevenes kunnskaper og leseferdigheter.
Og forøvrig mener vi at Utdanningsdirektoratet bør legges ned.
