For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
– Vår læreplan er på kollisjonskurs med forskningen
Det er trist at samfunnets viktigste profesjon er blitt så ideologidrevet, sier lektor Klara Furuberg.
Publisert
Vi har mange teorier om læring, men ikke en evidensinformert forståelse av hva læring er, sier Klara Furuberg. Hun er lektor og en av initiativtakerne bak Facebook-gruppen «lærere for evidensinformert undervisning», en grasrotgruppe med cirka 700 lærere og andre interesserte. Gruppens hensikt er å få frem forskning som viser hva som faktisk fungerer i klasserommet og bidrar til læring.
Det dreier seg i all hovedsak om empirisk forskning. Det finnes så mye relevant forskning som ikke brukes i lærerutdanningen, hevder Furuberg. Det er empirisk forskning på biologi, hjerne, læring, minne og hvordan ting foregår i klasserommet.
– Lærerutdanning og pedagogikk er tradisjonsbasert og teoridrevet. Vi har mange teorier om læring, sier Furuberg med vekt på ordet «teori».
Misunnelig på leger
Furuberg er misunnelig på leger og psykologer. De har en evidensinformert profesjon der det de gjør er basert på hva som gir best effekt.
– Som Semmelweis, som begynte å vaske hendene og dødeligheten blant de nyfødte gikk ned.
Den ungarske legen Ignaz Semmelweis er kjent for å ha innført praksisen der studentene måtte vaske hendene med klorkalk etter at de hadde håndtert lik, før de fikk bistå i fødsler.
– Jeg har et like stort studielån som en lege. Jeg har studert i seks år. Det finnes store studier som viser hvordan læring foregår. Hvorfor har jeg ikke fått vite om dem som en del av min utdanning?
– Synes du ikke at leger har en helt annen ramme for profesjonell kunnskap? Leger forholder seg til mennesker i stilltilstand, fraskilt et sosialt rom. Leger har sykdom i sentrum. Det er annerledes enn å ha vekst og utvikling i sentrum, og krever derfor annerledes kunnskap?
– Nei, jeg synes det blir feil å si at legeyrket er mindre komplekst. Både leger og lærere jobber med mennesker, og må håndtere kompleksiteten det innebærer. Samtidig må man ha en oversikt over hvordan man kan løse en lang rekke praktiske problemer.
Det kan være å gipse en fot eller introdusere brøk på den måten som skaper færrest misforståelser, sier Furuberg. For begge disse prosedyrene finnes det forskning på hva som fungerer best.
Lærerstyrt er best
Furuberg begynner å snakke entusiastisk om hvordan det er empirisk belegg for at direkte lærerstyrt, men likevel elevaktiv undervisning fungerer best. Det var et stort funn i den amerikanske studien Project Follow Through. Data fra 10 000 elever ble samlet hvert år. Dataene ble samlet inn av to uavhengige grupper.
Resultatene av studien med over 70 000 barn ble sett ned på. De stemte ikke med den gjeldende ideologien og filosofien til det pedagogiske forskningsmiljøet, forteller Furuberg, så det amerikanske utdanningsdepartementet la ikke opp utdanningspolitikken i tråd med funnene.
Nå i Norge er det lærere selv som finner ut av og løfter frem det evidensinformerte, sier den evidensinformerte lektoren. De opplyser hverandre om forskning og tar i bruk resultatene i klasserommet. En lærer har nettopp lagt ut en evidensbasert pensumliste på Facebook-siden til evidensbasert undervisning. Der kan folk lese seg opp på forskning om hva som fungerer.
Furuberg har med seg en brosjyre med ti forskningsbaserte prinsipper alle lærere bør kjenne til. De stammer fra den amerikanske professoren Barak Rosenshine.
– Det evidensbaserte bygger på logikken at A fører til B. I et klasserom kan det hele tiden skje ting som gjør at A ikke fører til B. Det er håndtering av dette som krever profesjonell kunnskap, synes du ikke?
– Selvfølgelig er det mye uforutsigbart som kan skje i et klasserom, men det er altså en rekke ting man må gjøre for å øke sannsynligheten for at A fører til B. God lærerledet undervisning med mange innslag av elevaktivitet gjør at flere barn lærer alle bokstavene, enn hvis man lar elevene utforske bøker på egen hånd.
To skoler om leseopplæring
England har gått over til en evidensbasert læreplan og metodikk, forteller Furuberg.
– Og England begynner å gjøre det veldig bra.
Skottland på sin side har en kompetansebasert læreplan, som Norge, og en teoridrevet skoleutvikling.
Furuberg henviser til to teorier om lese- og skriveopplæring. De blir sett på, og undervist som likeverdige i lærerutdanningen i Norge. Den ene er fonetisk og går ut på å lære sammenhengen mellom lyder og bokstaver. Den andre heter «whole language» og går ut på at elevene eksponeres for hele ord og tekster.
Det siste overbelaster arbeidsminnet, sier Furuberg. Det resonnerer med erfaringen til mange lærere.
– Menneskets arbeidsminne er begrenset. Hvis et lite barn blir stilt overfor å lese en tekst, blir arbeidsminne overbelastet.
«Whole language»-teorien er opptatt av mening. Det gir ikke en god leseopplæring, hevder Furuberg. Man slipper et barn løs på flotte meningsfulle tekster.
– Det skaper lese- og skrivevansker, for da begynner barnet å gjette.
Problemet er at disse to ulike tilnærmingene beskrives som likeverdige i lærerutdanningen, sier Furuberg.
– Enda vi vet at den fonetiske tilnærmingen er mer effektiv.
Det evidensinformerte dreier seg om mange og store empiriske studier der man tester en prosedyre på en klasse og en annen prosedyre på en annen klasse.
I lærerutdanning er det viktigere med teori. Opplæringen i metodikken, hvordan man helt konkret går til verks, forsvinner.
– Hvordan gjør du det? Hvordan bryter du opp alfabetet?
Furuberg skynder seg til å fortelle at hun er veldig fornøyd med lærerne hennes barn har hatt.
– Min kritikk går på lærerutdanningen. Disse utrolig flinke folkene får ikke nok forskningsbasert kunnskap.
Metodefrihet?
Det er fint at lærere har metodefrihet, sier Furuberg, men lærere må vite hva forskerne sier.
– Læreryrket er så presset. Vi må få informasjon om hva som fungerer.
Legene har ikke metodefrihet, men de har en profesjon som fungerer, fremhever hun.
– Før mente jeg at vi ikke skulle ha metodefrihet i læreryrket, men jeg har endret mening. Nå tenker jeg: Vi er en umoden profesjon.
Lærerutdanningen gir dårlige verktøy og det gjør det vanskelig å stå i den tøffe rollen i klasserommet, hevder Furuberg. En lærer er alene og har ansvar i veldig komplekse situasjoner.
– Det er naturlig å være skeptisk til forskning om utdanning. Vi er blitt presentert så mye som ikke fungerer.
Kritisk tenkning uten kunnskap
– Tester du ulike metoder i klasserommet selv og ser hva som fungerer?
– Norsk læreplan går jo litt mot det. Forskning viser at faktakunnskap er aller viktigst for å kunne tenke kritisk. Eksamen tester heller ikke på faktainnhold, men på kritisk refleksjon. Jeg må undervise til den norske eksamen og etter den norske læreplanen.
Da kan Furuberg ikke legge så mye vekt på innlæring av faktakunnskap, det som på sikt gir refleksjonsevne.
– Vi må jobbe innen det systemet vi har.
– Jeg husker da jeg ga karakteren 1 til syv, åtte elever i en klasse i samfunnsfag jeg hadde. Noen foreldre ringte rektoren og jeg ble kalt inn på teppet. Rektoren spurte om de virkelig var så dårlige. Jeg sa at de ikke kunne noen ting, at de omtrent ikke kunne rekkefølgen på første og andre verdenskrig engang. «Men har de kompetanse?» spurte rektoren. «Kan man ha kompetanse uten kunnskap?» svarte jeg.
– Du kan ikke tenke kritisk uten kunnskap, slik som læreplanen fordrer til. Vi må ha kunnskap i langtidsminnet for å kunne håndtere refleksjon og kritisk tenkning. Vår læreplan er på kollisjonskurs med forskningen.
– Da jeg sto i klasserommet som lærer selv, tenkte jeg aldri at «nå savner jeg evidensbasert kunnskap om læring». Jeg manglet kunnskap som psykolog, sosionom og politikvinne. Kanskje det er der pedagogikken kommer inn i bildet (på sitt beste, om den lykkes)? Det er jo derfor pedagogene fremhever at pedagogikk er «a field of knowledge» og ikke vitenskap i naturvitenskapelig forstand?
– Det tror jeg de fleste lærere kjenner seg igjen i! Når situasjoner oppstår, så prøver man å brannslukke så godt man kan ved å spille politi, psykolog og mekler. Men hvis vi i større grad brukte evidensinformerte metoder, kunne vi forhindre at så mange branner oppsto. Med dagens leseopplæringsmetode leser en av fem elever for dårlig når de går ut av grunnskolen. Klart det påvirker læringsmiljøet i mange klasserom.
Furuberg mener i tillegg at pensumet i pedagogikkfaget ved landets lærerutdanninger domineres i altfor stor grad av at noen syntes det var interessant å skrive en doktorgrad om nettopp det.
Barn liker fakta
Furuberg spør retorisk om en mynt kan gjøre en mann rik. Alle som er blitt rike, er blitt rike en mynt om gangen. Slik er det med kunnskap også.
– Du kan være en bra person, selv om du ikke vet om Mussolini. Men det er bare med kunnskap du blir kunnskapsrik.
Progressive pedagoger har så enkle kort på hånden: Du kan bli et godt menneske uten å vite hva bartrær er, sier Furuberg.
– Men det er veldig vanskelig å lese Aftenposten om du ikke vet om mellomkrigstiden eller kan en hel haug med begreper.
Vi som har lest, lært og lagret, har et rikt indre skjema om for eksempel det 20. århundre, fremhever hun.
– Vi kan hekte på nye ting.
Med den eksisterende læreplanen behandler vi barna som eksperter fra dag 1, hevder Furuberg.
– Men barn liker jo fakta! Jo mer de lærer om en ting, dess mer vil de lære. De vil ikke reflektere over klimaendringer.
Vi misforstår barnas psykologi, fremhever lektoren.
– De er nybegynnere. De liker å lære om de små tingene.
Slik som læreplanen er nå, kommer byggesteinene hjemmefra. På skolen må de reflektere. Det er urettferdig.
– Lærere må gis rom og hjelp, gjerne i form av en kunnskapsbasert læreplan med mer progresjon.
Oppskriften er effektiv innlæring av faktakunnskap, dialog mellom læreren og elevene, testing og repetisjon. Det fører til forståelse.
– Alle er unike, men vi lærer ganske likt. Vi har ulikt tempo, men innlæringsmetoden er likevel ganske lik.
Viktig å vite
Å gi barn kunnskap fører til motivasjon, hevder Furuberg. Det er altså ikke slik at motivasjon må komme først.
– Som de bestemte seg for på 1700-tallet: Alle skal lære å lese. De tenkte ikke at folk ikke var motivert.
Derfor fikk vi det gode samfunnet og den utdannede bonden og arbeideren som er kilden til vår rikdom, fremhever lektoren.
– Jeg føler et ansvar for å ta vare på denne kulturen.
Furuberg hevder at vi har en sterk intellektuell tradisjon i Norden. Det er viktig å vite ting om verden. Den evidensinformerte læreren er glad for å være en del av en dannelseskultur.
– Men den er under press.
