DeSantis har dårlig tid

Ved midnatt norsk tid vil Floridas guvernør Ron DeSantis lansere sitt kandidatur til presidentvalget. Det skjer i en samtale på Twitter med Elon Musk, som tidligere har uttrykt støtte til ham.

Etter et svært godt valg i november, kombinert med at Trump-støttede kandidater gjorde det dårlig, ble DeSantis en stund bookmakernes favoritt til å vinne nominasjonen. Han var også nesten på linje med Trump i nasjonale målinger og sentrale stater.

Siden har det gått jevnt nedover, og hans støtte ligger nå omkring 20 prosent. Fremdeles godt foran alle andre enn Trump, men tilsynelatende utenfor skuddhold. God presse er erstattet med spekulasjoner om at kampanjen bryter sammen nesten før den er startet, og at de som ønsker seg en annen enn Trump snart vil finne en annen å satse på, trolig Tim Scott.

Det kan være mange forklaringer på motvinden. DeSantis er ikke god på det amerikanerne kaller «retail politics» – å holde kontakt med folk, snakke med og hilse på massene uten at det virker kleint. Noen blir fornærmet. Det gjelder også noen av de mange kongressrepresentantene fra hans egen stat Florida, som har gått ut med støtte til Trump.

Valgbarhetskortet virker ikke

Men det største problemet er at DeSantis’ strategi ikke fungerer: Han kopierer Trumps politikk, eller legger seg i noen tilfeller, som abortsaken, til høyre for ham, slik at velgerne skal kunne få Trumps politikk, men uten den bagasjen som han bærer med seg. Velgerne bekreftet i november at DeSantis er en vinner, mens Trump, gjennom sitt tap i 2020 og ved at hans kandidater underpresterte, er en taper.

For at dette skal fungere, må republikanske primærvelgere både sette valgbarhet først, og de må tro at Trump er en taper. Det første ser ut til å være tvilsomt – mange Trump-velgere ser ut til å være mest opptatt av at «han slåss», mer enn resultatet. Hovedproblemet er at et klart flertall av disse velgerne fremdeles tror at Trump egentlig vant i 2020, selv om denne andelen er noe redusert over tid. At hans kandidater tapte i november kan avfeies med at de ikke var Trump – eller at de egentlig vant, de også.

Trump og hans velgere tror ikke på meningsmålinger – det vil si, de tror bare på de som passer dem. Men også her har DeSantis tapt terreng siden jeg sist skrev om dette i starten av april. Da gjorde han det noe bedre mot Biden enn Trump. Nå er det motsatt, mest fordi flere har satt seg på gjerdet. Trumps gjentatte kraftige angrep på DeSantis ser altså ut til å gjøre en del republikanere usikre på om de vil støtte ham, dersom han skulle vinne nominasjonen.

Respekt for den respektløse

Mens Trump hamrer løs på DeSantis, kommer det bare milde og innpakkede angrep tilbake. Grunnen er at DeSantis ønsker å arve disse velgerne, om ikke denne gangen, så i 2028. Alle de republikanske kandidatene, bortsett fra Asa Hutchinson og Chris Christie, dersom han stiller, deler denne serviliteten.

Det gjelder også senator Tim Scott, som nettopp har lansert sitt kandidatur, og allerede har sikret seg støtte fra to senatorer fra den tradisjonelle fløyen. Scotts valgkamp synes å dreie seg om stil, ikke substans, og det er en utbredt oppfatning blant amerikanske kommentatorer at han egentlig ikke har ambisjoner om å vinne, men å posisjonere seg for 2028 – eller visepresidentplassen. En selverklært arving til Reagan vinner ikke partiet i dag, men en post-Trump-kandidat som ikke har lagt seg ut med Trump kan kanskje gjøre det i 2028, dersom Trump skulle tape for demokratene igjen.

De andre kandidatene er også redde for at for sterke angrep på Trump vil føre til at han tar med seg en del av sine mest ihuga velgere, enten ved å stille som uavhengig eller ved å sette seg selv og dem i sofaen.

Vi vil ha den sterkeste bøllen!

Men denne strategien fungerer åpenbart ikke for en som vil vinne nå – og DeSantis vil vinne. Han står allerede på Trumps fiendeliste, og kommer ikke til å bli tilgitt, uansett hvor servil han forblir. Han må derfor supplerer sitt valgbarhetsargument med direkte angrep på Trumps egnethet. Hvis ikke, fremstår han bare som svak.

Dette er det mest foruroligende med utviklingen i det republikanske partiet under Trump. Når et flertall av dem sier at de vil ha en som kan «kjempe» for dem, og «ta kampen til liberalerne», mener altfor mange av dem i virkeligheten at de vil ha en bølle – en som gir blanke i normal oppførsel og folkeskikk, og juger når det passer ham. Det er ofte.

For dem er ikke kuppforsøket 6. januar 2021, og de etterfølgende løgnene om hva som skjedde et argument mot Trump, men for. For dem er ikke det at Trump nå er dømt for seksuelle overgrep et argument mot, men for. Som Charlie Sykes skriver hos Bulwark: Trumps brutalitet, politisk og personlig, er selve poenget for mange av hans velgere, og det er også begynt å smitte over på resten av partiet.

Da Trump var på «folkemøte» hos CNN forleden, dagen etter domfellelsen, fortsatte han den verbale trakasseringen av sitt offer, og mange i salen lo med. Det er en utbredt oppfatning at Trumps «dominerende», altså bøllete opptreden, styrket ham, og at en kvinnelig utspørrer som forsøkte å konfrontere ham med fakta ble lett match.

Trump styrket seg i målingene da det ble tatt ut tiltale, riktignok noe svakt fundert, i svindelsaken i New York. Domfellelsen i overgrepssaken har i hvert fall ikke svekket ham. Det er grunn til å tvile på om fremtidige tiltaler og domfellelser i andre saker vil skade ham nevneverdig i nominasjonen, selv om jeg fremdeles tror at det svekker ham blant vippevelgerne i november 2024. Dato er nå satt for selve rettssaken i New York, til 25. mars 2024. Da vil de første primærvalgene allerede være unnagjort, og kampen kan være over.

Trumpisme som S&M-klubb

Trumps «kamp» skal ikke bare føres mot demokratene, men også mot alle republikanere som stiller seg i hans vei. «Meatball Ron» er særlig hatet, fordi han ikke i tilstrekkelig grad har gitt Trump æren for at han vant nominasjonen og guvernørvalget i 2018.

Motstandere, også innen eget parti, skal ikke bare slås i en slags vennskapelig kappestrid. De skal knuses og ydmykes. Vi så det i 2016, der taperne i nominasjonen aksepterte sin rolle i et slags sado-masochistisk spill, der for eksempel Ted Cruz knapt tok til motmæle da Trump kalte kona hans for stygg, og antydet at faren hans var involvert i mordet på Kennedy.

Mike Pence, dersom han skulle velge å stille i nominasjonen, er sjanseløs. Trump er allerede ferdig med ham, knust til støv under jernhælen, selv om han fortsetter å gi ham skylden for at kuppforsøket ikke lyktes. Nikki Haley og Tim Scott tar han ikke på alvor, og er ganske snill med. For ham er det fint om det er Trump mot en gjeng «dverger».

Med en så dominerende ledelse som Trump nå har på meningsmålingene burde han etter normale kriterier fokusere på Biden – starte den lange valgkampen, og ta sin seier i nominasjonen for gitt. En slik følelse av at løpet er kjørt er allerede i ferd med å spre seg. Trump oppfører seg i henhold til dette når han antyder at han ikke ser noen grunn til å stille til debatter mot de andre til høsten.

Men DeSantis er en trussel. Derfor hjelper nå Trump til med å spre rykter om at DeSantis var ufin mot unge elever da han var vikarlærer en gang for lenge siden. Han gjør narr av navnet hans, og høyden. (Trump beskylder DeSantis for å gå med høye hæler, mens han selv juger systematisk om sin egen høyde).

Iowa må vinnes

DeSantis har i dag en smal, men mulig vei til nominasjonen, og den er litt bredere på grunn av rekkefølgen statene stemmer i. For å ha en sjanse, må DeSantis gjenvinne sin tidligere suverene posisjon som den eneste som kan slå Trump. Klarer han det, kan han vinne Iowa, og få de andre til å trekke seg.

Iowa, med sine caucus der det er de mest ivrige som deltar, favoriserer godt organiserte kristenkonservative på republikansk side. De ga Ted Cruz seieren der i 2016. De få målingene som er tatt opp i Iowa viser at DeSantis har et bedre utgangspunkt her enn i de fleste andre stater. Selv om denne velgergruppen de siste årene har samlet seg rundt Trump, fordi han «kjemper» for dem mot demokratene, vet de egentlig at han ikke er en av dem. Disse kan vinnes med politikk eller appell til karakter. Deres fremste bjellesau i Iowa, Bob Vander Plaats, har allerede forlatt Trump og DeSantis bør kunne få ham på sin side.

Men han har en konkurrent i Tim Scott, som også har en høy stjerne blant de kristenkonservative. Han vil forsøke å sy sammen en koalisjon av disse og Reagan-nostalgikere. Det er imidlertid vanskelig å ta på seg rollen som Reagans etterfølger dersom han ikke konfronterer en mann som er i ferd med å fordrive mesteparten av Reagans politikk og hele hans optimistiske stil fra partiet. Det er også tvilsomt om Scott tør å stå på det som har vært republikanernes politikk minst siden Reagan, med begrensninger i offentlige utgifter og et positivt syn på næringslivet.

Trump har i flere måneder hamret løs på DeSantis fordi han har støttet Reagan-kursen, blant annet når det gjelder forsøk på å få kontroll på utgiftene til pensjon og helsestell for de eldre (Medicare). Det paradoksale er at Trump selv har støttet omtrent det samme som DeSantis, slik en faktasjekk i Washington Post på mandag viste. Men slike selvmotsigelser feies glatt til side.

Abort og woke

I fjor så det ut til at DeSantis skulle gå til valg på sin kompetanse som guvernør. Florida tiltrekker seg mennesker og business, og hans valgseier var imponerende. Isteden har han valgt seg ut «krigen mot woke» som sitt tema, i den grad at han gjennom sin konflikt med Disney har undergravet imaget som næringsvennlig.

Å «eie» denne saken kan nok hjelpe ham i nominasjonen, men det er langt fra et sikkert kort mot demokratene, siden et klart flertall av amerikanerne har positive assosiasjoner til begrepet. Selv om ekstreme utslag av woke-tilnærmingen kan mobilisere, er ikke amerikanere flest så opptatt av dette som mange medier og politikere på høyresiden later til å tro.

Trump har aldri vært noen helhjertet abortmotstander, men har spilt med av taktiske grunner. Nå er han i skvis. Han ser at dette er en av få saker der republikanere straffes av velgerne. Derfor har han hittil gått imot det mange republikanere vil ha – et nasjonalt forbud mot abort. (Det vil det uansatt ikke være flertall for i Kongressen). Han holder seg til det som har vært det dominerende standpunktet blant republikanske politikere – at dette, slik Høyesterett slo fast i fjor, er opp til delstatene.

DeSantis kan stille seg til høyre for Trump her, selv om han enn så lenge heller ikke har gått inn for noe nasjonalt forbud. Ser han ingen annen utvei for å vinne Iowa, kan han ta sjansen, selv om det vil skade han mot demokratene senere.

DeSantis later til ha å et nærmest prikkfritt rulleblad når det gjelder personlig livsførsel, i skarp kontrast til Trump. Selv om det er påfallende hvordan republikanerne tonet ned betydningen av dette da Trump kom på banen, finnes det fremdeles rester av denne type anstendighet igjen i deler av partiet. Men skal DeSantis gå løs på Trumps personlighet og egnethet, må han nok benytte seg av støttespillere til å fremme denne kritikken, ikke gjøre det selv.

Trenger momentum i New Hampshire

Etter Iowa kommer primærvalget i New Hampshire. Trump vant klart i 2016, men dette er en stat som liker å gå mot strømmen. John McCain snudde trenden i 2008 nettopp her. Trump leder klart, men det er ett usikkert kort: Mange i staten vil at den populære (og moderate) guvernøren Chris Sununu skal stille, noe som er usannsynlig. Dersom DeSantis kan få støtte fra ham, kan han komme mye nærmere Trumps oppslutning. I slutten av forrige uke hadde de to et møte.

Tredje stat er enten Nevada eller South Carolina, som utmerker seg ved at to av Trumps utfordrere kommer derfra, nemlig tidligere guvernør Nikki Haley og Tim Scott. I en helt fersk måling i staten har DeSantis 23 prosent oppslutning, og de to andre 25 prosent til sammen. Her må DeSantis satse på at disse to vil være ute av dansen når nominasjonstoget kommer hit, og at disse velgerne er villig til å stemme på den eneste ikke-Trump som da står igjen.

Er DeSantis bedre enn Trump?

Mange spør seg om DeSantis egentlig vil være noe bedre enn Trump. Det er mye å kritisere ham for, ikke minst hvordan han fører sin kamp mot «woke», inkludert Mikke Mus, i Florida. Men en viktig forskjell er at DeSantis ikke utgjør den samme type grunnleggende trussel mot demokratiet som Trump gjør.

David French, en konservativ republikaner som nå er spaltist i New York Times, oppsummerte det slik i The Dispatch for et nesten et år siden: «Donald Trump presents an existential threat to the continued existence of the United States as an intact republic. Our nation may not survive a second Trump term. Ron DeSantis has his flaws, but he’s absolutely within the bounds of a mainstream American politician.»

I utenrikspolitikken er det håp om at DeSantis vil føre en mer tradisjonell republikansk politikk og fortsette støtten til Ukraina, selv om han også kan komme til å gi etter dersom republikanske velgere fortsetter å bli mer kritiske til krigen. Dersom Trump blir president er faren for at USA lar dem i stikken, og gjør alvor av å ødelegge NATO mens han er i gang, langt større.

Et lite vindu

For å slå Trump må DeSantis overvinne en barriere, som er blitt mye høyere med den kraftige økningen i polariseringen i USA. Han må få velgere som har stemt to ganger på Trump til å innse at de har tatt feil. Mange Trump-velgere vil dessuten tolke dette som å insinuere at demokratene egentlig har hatt rett i sin Trump-kritikk. DeSantis må overbevise dem om at han er en bedre republikaner enn Trump – enten fordi hans politikk er bedre eller fordi han har bedre sjanse til å slå demokratene.

Slik det ser ut nå, er det større sjanse for at det hele er over lenge før det kommer til en avstemning i Iowa enn at DeSantis faktisk vinner frem. Han må snu den nedadgående spiralen i løpet av de neste ukene. Hvis ikke, mister han den statusen han opparbeidet seg gjennom fjoråret – som den eneste som kan stoppe Trump.