Har vi ham nå?

Trumps største svakhet er at han, på tross av hans gjentatte forsikringer om at det republikanske partiet under hans ledelse vil vinne så mye at de blir lei av det, er en taper. Riktignok bringer han nye velgere til det republikanske partiet – både en del demokrater og mange som tidligere var hjemmesittere. Problemet er at han mobiliserer enda flere for demokratene.

Seieren i 2016 var heldig. Åtteårs-syklusen i presidentvalgene gjorde at det var republikanernes «tur». Clinton var en unikt upopulær motkandidat, og Trump fikk vesentlig færre stemmer enn henne, men dro i land seieren med knapp margin i tre vippestater.

Siden den gang har det gått verre. Under hans ledelse tapte republikanerne flertallet i Huset i 2018, og dermed ble muligheten til å styre innskrenket betydelig. Det kan innvendes at det er vanlig for presidentens parti å tape seter i Kongressen, og republikanerne styrket til og med flertallet i Senatet med to seter. Men republikanerne burde på den annen side trekke fordel av at økonomien var god og optimismen relativt høy i 2018.

Foran valget i 2020 var det ikke opplagt at Trump var en taper. Men da tapte han altså presidentvalget, første gang et parti har mistet presidentembetet etter bare én periode siden Carter i 1980. Senatet gikk også tapt, med knappest mulig margin, og Trump medvirket personlig til det, ved at hans klaging over valgfusk sannsynligvis fikk en del republikanske velgere til å holde seg hjemme i de to svært jevne omvalgene i Georgia i januar 2021.

Løgnen om det stjålne valget

Trumps grep for å unngå taperstemplet kjenner vi: Han hadde slett ikke tapt, men vært utsatt for en sammensvergelse og valgfusk. Denne løgnen lykkes i den grad at hans grep om partiet forble ganske fast, også etter nederlaget.

Men her ligger også kimen til hans, og republikanernes relative nederlag i tirsdagens valg. Trump selv sto riktignok ikke på valg, men han hadde hjulpet frem en rekke kandidater som benektet legitimiteten til Bidens presidentskap. For Trump var det som oftest et kriterium for å få hans støtte, og overskygget kandidatens egnethet for øvrig.

Vi bør her skille mellom dem som har stilt seg klart bak Trumps påstander, og de som har nøyd seg med å snakke om uregelmessigheter ved valget, og svare vagt, slik som Ron DeSantis i Florida. Det siste er ikke akkurat å utøve lederskap og vise mot, men det har vært ansett som en nødvendig overlevelsesstrategi så lenge partiet er dominert av Trump.

Nedenfor skriver jeg om dem som klart har stilt seg bak påstanden om at Trump egentlig vant, dersom ikke annet er nevnt. Selv om mange valgfornektere vant sine distrikter, var det gjerne områder som uansett var solid republikanske. Det interessante er virkningen i jevne distrikter. Valg som republikanerne ellers burde ha gode sjanser til å vinne, endte dermed med tap.

Trump tapte Senatet – igjen

I senatsvalgene gjelder det Arizona, der Blake Masters sa at han mente Trump vant i 2020, og gikk på et klart nederlag, trolig med mer enn fire prosentpoeng, for sittende senator Mark Kelly. I Georgia kommer Herschel Walker sannsynligvis til å tape omvalget 6. desember. I Nevada tapte Adam Laxalt, som har kommet med en rekke anklager om fusk, knapt. Disse tre valgene var nøkkelen til senatsflertallet, sammen med Pennsylvania, der Mehmet Oz tapte klart for John Fetterman. Oz har vært vag om 2020-valget, men var likevel håndplukket av Trump på bekostning av den mer konvensjonelle David McCormick, som gjorde det bedre på meningsmålingene mot demokratene og trolig hadde klart å holde dette setet på republikanske hender.

I Ohio vant riktignok super-MAGA J.D. Vance med drøye seks prosentpoeng, men dette må ses i lys av at Ohio har beveget seg kraftig i republikansk retning de senere år. Guvernør Mike DeWine, av den gamle skolen, ble gjenvalgt med mer enn 25 prosent margin.

Trump tapte guvernørvalgene

I guvernørvalgene, som også er viktig for gjennomføringen og sertifiseringen av valgresultater, har det ikke gått bedre. Arizonas guvernørkandidat Kari Lake har vært blant de aller mest høylytte valgfusktalsmennene. I skrivende stund ser hun ut til å tape knapt for en svak demokratisk motkandidat. Sittende guvernør Doug Ducey, som motsatte seg Trumps valgfuskpåstander og er blitt presset ut av MAGA-folket i Arizona, vant gjenvalg i 2018 med 14 prosents margin. Samtidig gjør republikanerne det godt i valget til Huset, og vinner trolig seks av ni seter i Arizona. Det er altså dårlige kandidater som trekker dem ned i senats- og guvernørvalget, slik som det var i presidentvalget i 2020.

I vippestaten Michigan ble Tudor Dixon knust med 11 prosent av Gretchen Withmer. I Pennsylvania tapte den høylytte ytre-høyre-kandidaten Doug Mastriano med 14 prosentpoeng. I Wisconsin tapte Tim Michels knapt. Han har vekslet litt mellom å benekte valgresultatet og mer vage formuleringer, men gjorde seg bemerket ved å hevde at dersom han vant i Wisconsin, ville republikanerne aldri tape et valg i staten igjen.

2024-kuppmakere tapte

Delstatenes Secretary of State – administrasjonsministre – spiller en nøkkelrolle i valgavviklingen. I en rekke stater stilte tilhengerne av stjålet valg-teorien til valg for republikanerne, og de hadde til og med samlet seg på en America First-liste, med klart uttrykt mål at Trump skulle bli president igjen i 2024.

De tapte overalt i stater som demokratene har den minste sjanse til å vinne – Arizona, Nevada, Michigan, New Mexico, Colorado. At de vant i noen klart røde stater som Wyoming og Indiana, der valgutfallet uansett er gitt på forhånd, er beklagelig, men skaper ikke problemer av betydning. I Georgia ble Brad Raffensperger, som motsatte seg Trumps fuskforsøk i 2020, gjenvalgt meg solid margin, akkurat som guvernør Kemp, som også sa nei til Trump.

Delstatsforsamlingene har også en rolle i sertifiseringen av resultatene, og her har øynene særlig vært rettet mot Michigan. Men demokratene gjorde et svært godt valg i denne staten, og har nå erobret kontrollen over alle viktige posisjoner, inkludert begge kamre i delstatsforsamlingen.

I Representantenes hus har republikanerne gjort et betydelig dårligere valg en forventet, og ligger i skrivende stund an til å vinne et knapt flertall, trolig 220-215 eller 221-214. Mange seter er tapt av dårlige MAGA-kandidater.

Ved siden av at det er oppmuntrende at de fleste valgfornektere har tapt, er det også positivt at de aller fleste har erkjent sitt nederlag. Det gjelder til og med verstingen Mastriano i Pennsylvania. Men skulle Kari Lake tape, noe som i skrivende stund er svært sannsynlig, kan vi imidlertid regne med bråk i Arizona. Trump er allerede i gang med å fyre opp valgfusk-påstandene. Men det (overdrevne) snakket om «borgerkrig» burde nå parkeres for en stund.

DeSantis seiler opp

Ron DeSantis vant gjenvalg som guvernør i Florida med nesten 20 prosent margin. Det er den største marginen på 40 år, og svært godt et sted som fremdeles må regnes som en vippestat, selv om Florida har trendet i republikansk retning en stund. Trump vant med drøye 1 og 3 prosent her. Jeg skal ved en senere anledning komme nærmere inn på hvorfor DeSantis vant så klart og hvor han står politisk.

Det er opplagt at forholdet mellom ham og Trump er dårlig. Trump er sur fordi han ikke har fått den takken og evige lojaliteten han mener han fortjener etter å ha hjulpet DeSantis i nominasjonen i 2018. DeSantis ser at Trump skremmer velgerne over til demokratene, og vil derfor holde avstand, men på en måte som gjør at han beholder Trump-velgerne dersom han blir nominert.

DeSantis’ fremste kort er at han, i motsetning til Trump, er en vinner. Rupert Murdoch har alltid hatt sans for vinnere, og nå vender hans medier seg tydeligere mot Trump – helt eksplisitt hos Wall Street Journal, som nettopp hadde taper-temaet som hovedsak i sin lederartikkel onsdag, og New York Post. Fox News er mer tvetydige, men Trump-kritiske stemmer som peker på DeSantis, får nå god plass.

DeSantis favner bredere

Helt siden Trump ble en viktig kraft i det republikanske partiet, og unektelig brakte nye velgergrupper inn, særlig lavt utdannede hvite menn som sjeldnere stemte, har det i partiet vært en frykt for at disse vil forsvinne igjen uten Trump. Med DeSantis’ brakvalg er frykten redusert. Den underliggende frykten for at en sur Trump skal forlate partiet og stille som uavhengig er der fremdeles, men da ville Trump virkelig gå inn i historien som verdens verste taper, som valgte å trekke med seg sitt eget parti i sitt fall.

DeSantis viste seg å ha bred appell, også til USAs raskest voksende etniske gruppe, hispanics, som han vant med 13 prosentpoeng. (Florida har mange kubanere, som alltid har hellet mot republikanerne, men de utgjør bare en firedel av statens hispanics). Mens demokratene knuste republikanere blant unge velgere landet rundt, vant DeSantis menn under 29 år med 25 prosent, og kom likt med sin motkandidat blant unge kvinner.

Den første nasjonale meningsmålingen etter valget, i regi av YouGov, er kommet, og her leder DeSantis for første gang – 42-35. Trump leder med 2 prosentpoeng blant «sterke republikanere», mens DeSantis er 24 prosentpoeng foran blant dem som bare heller mot partiet. Det illustrerer at Trump fremdeles har en del av sitt grep på kjernetroppene, men ligger mye dårligere an blant svingvelgerne.

Bettingmarkedene, som lenge har gitt DeSantis bedre sjanser enn målingene, har svingt til hans fordel. Nå gir de DeSantis 40 prosent sjanse til å vinne nominasjonen, Trump drøye 30.

Trump på tirsdag?

Den forrige presidenten har varslet en stor nyhet på tirsdag, og før valget var de fleste sikre på at det betød at han erklærte sitt kandidatur for 2024. Men det var ment å komme i kjølvannet av en stor republikansk valgseier, og skulle komme tidlig for å skremme bort alle mulige motkandidater. Nå er situasjon en annen. Valget gikk dårligere enn forventet, og Ron DeSantis er på alle forsider.

Tanken om at han faktisk kan tape en nominasjon må ha sneket seg inn hos Trump. (Eller – må og må – det er mye som ikke trenger inn i den skallen). Det blir vanskeligere å bortforklare et nederlag i nominasjonen med valgfusk, men Trump har alltids pressen, som ifølge Trump lar DeSantis slippe altfor lett unna. (DeSantis er nok ikke enig).

Slår Trump til på tirsdag, vil det være fordi han ønsker å stoppe DeSantis’ momentum før det er for sent.