Republikanerne gjør ukrainerne nervøse

Mandag vakte det oppsikt at 30 medlemmer av den selverklærte «progressive» gruppen av demokratiske kongressrepresentanter hadde sendt et brev der de ba om en forhandlingsløsning i Ukraina. Gruppen inkluderer de fleste fra partiets venstrefløy, inkludert Alexandria Ocasio-Cortez. Det høres tilforlatelig ut, men i realiteten kan en forhandlingsløsning i dag bare ende med at Putin sitter igjen med i hvert fall noe av det tilranede territoriet.

Dessuten tar de progressive til orde for direkte forhandlinger mellom USA og Russland, og understøtter dermed direkte Putins fortelling – at dette er en konflikt mellom NATO og Russland, og at Ukraina bare er NATOs bonde i spillet. De skriver også om en «ny europeisk sikkerhetsordning», som også står på Putins agenda.

Oppsikt er en mild karakteristikk. I virkeligheten fikk de 30 så ørene flagret – fra andre demokrater. I går ble det så ille at de måtte krype til korset. Brevet skulle aldri vært sendt. Det var skrevet i sommer, og angivelig sendt ut av staben uten å sjekke med underskriverne. Mange av dem forklarte at de ikke ville ha undertegnet i dag.

De progressives utspill hører hjemme i en tradisjon med tro på dialog og kompromiss som løsning på konflikter mellom nasjonene – en strategi som noen ganger gir den beste løsningen. Andre ganger må aggressoren rett og slett nedkjempes. Det er fremdeles et klart flertall for den siste tilnærmingen i USA og andre vestlige land.

Men på høyresiden er en annen kritikk utbredt: Dette er ikke vår krig, som Asle Toje skrev like før den brøt ut. Den koster for mye i form av penger og risiko. Særlig i USA, som står for en uforholdsmessig stor del av den økonomiske og militære støtten til Ukraina, gir dette gjenklang.

Noe svekket støtte blant amerikanerne

Befolkningens støtte til Ukraina er fremdeles god, men den har blitt noe redusert over tid, selv om jeg mener en artikkel i Aftenposten forleden overdriver denne nedgangen. Avisen viser til regelmessige målinger tatt opp av Morning Consult. De viser stor amerikansk støtte fra krigsutbruddet og til våren, men deretter en viss svekkelse.

Aftenposten trekker frem at 42 prosent svarer at de støtter sanksjoner mot Russland selv om det fører til høyere priser og dyrere bensin. Jeg synes det er et ganske høyt tall, så opptatt som amerikanerne er av bensinprisen. Avisen fremhever også at andelen som sier USA ikke gjør nok har falt til 20 prosent. Men det som ikke nevnes, er at andelen som sier USA gjør for mye ikke er særlig mye høyere. Det er fremdeles et klart flertall for å gjøre like mye eller mer enn i dag, også blant republikanske velgere. (Det er et problem at Morning Consult ikke systematisk oppgir svaralternativene og andelen som ikke oppgir svar).

Den samme trenden finner vi Pews sjeldnere målinger. I mars var det 74 prosent som sa at USAs støtte var enten for liten eller omtrent passe. Dette var redusert via 66 prosent i mai til 55 prosent i september. Men fremdeles var det bare 20 prosent (32 prosent av republikanerne) som mente støtten var for stor. En Ipsos/Reuters-måling fra starten av oktober viser at 66 prosent er tilhengere av fortsatt amerikansk våpenstøtte til Ukraina, opp fra 51 prosent i august. Målingen fra Chicago Council on Global Affairs offentliggjort 20. oktober viser at mer enn to av tre vil sende flere våpen og mer økonomisk støtte. (Målingen er riktignok tatt opp i juli).

Quincy Institute, som tilhører «dialog-leiren», fikk tatt opp en måling i september der et lite flertall, 48 mot 40 prosent, svarte at de var imot dagens nivå på støtten til Ukraina dersom det førte til langsiktig økonomiske problemer i verden. Et større flertall, og større enn i Morning Consults målinger, var imot dersom det førte til høyere priser i USA.

Samlet tyder dette på at Biden-administrasjonen har god dekning i folket for fortsatt støtte til Ukraina, men at støtten er noe redusert fra våren, og at mange er bekymret for hvordan krigen skader egen økonomi. Det siste gir en åpning for politikere som vil «sette USA først».

Ingen blank sjekk

I mai stemte 57 republikanske kongressrepresentanter (av 213), hovedsakelig fra trumpistgruppen Freedom Caucus, og 11 senatorer imot en støttepakke på 40 milliarder dollar. Et så lite mindretall utgjør ingen stor trussel, selv om de støttes av Tucker Carlson hos Fox News og andre opinionsdannere på den nasjonalistiske høyresiden, med støtte fra noen libertarianere.

Det gjelder også selv om denne gruppen kan vokse litt etter de kommende valgene. J.D. Vance, som ser ut til å vinne senatsvalget i Ohio, er blant de klareste motstanderne av mer støtte til Ukraina. Det samme er Blake Masters og Dan Bolduc, som ligger an til knappe tap i senatsvalgene i Arizona og New Hampshire.

Det vakte imidlertid bestyrtelse, ikke minst i Kyiv, da Kevin McCarthy, republikanernes minoritetsleder i Huset, og favoritt til å bli Speaker på nyåret, for en drøy uke siden kom med uttalelser om støtten fremover. Noen medier, blant dem Washington Post, tolket det som en trussel om å stoppe all støtte hvis republikanerne får kontroll over Kongressen etter valget 8. november. (De vinner Huset, mens Senatet er helt åpent).

Her er hva McCarthy faktisk sa: «I think people are gonna be sitting in a recession and they’re not going to write a blank check to Ukraine. (…) Ukraine is important, but at the same time, it can’t be the only thing they do, and it can’t be a blank check.»

Men fremdeles en stor sjekk

Men en blank sjekk er åpenbart noe annet enn en sjekk. (Klassekampen har for øvrig skrevet om saken, men utelatt ordet «blank».) Det er ikke en rimelig tolkning av McCarthys uttalelser at all støtte stoppes, selv om noen republikanere i Kongressen faktisk går inn for det. To andre muligheter er mer nærliggende: At støtten blir noe mindre sjenerøs, eller at det knyttes betingelser til den. De fleste som stemte imot i mai viste til manglende kontroll med hvordan pengene blir brukt, og trakk i tvil hvor effektiv støtten er. Her kan Kongressen tilta seg en sterkere kontrollrolle dersom republikanerne vinner ett eller begge hus.

Selv dersom Donald Trump skulle legge hele sin tyngde inn for å stoppe støtten – han har foreløpig vært ganske stille i dette spørsmålet – vil det trolig være nok moderate republikanere til å danne et flertall for Biden-administrasjonens politikk, dersom det demokratiske partiet holder seg samlet. Det skal mye til for at de progressive skal gå sammen med trumpistene i dette spørsmålet.

Et mulig mottrekk fra dem som støtter Ukraina, dersom trusselen fra republikanernes høyrefløy anses som akutt, er å bruke perioden mellom 8. november og til tidspunktet den nyvalgte Kongressen trer sammen 3. januar – den såkalte «lame duck»-perioden, til å autorisere en ny stor støttepakke, som kan vare langt inn i 2023.

Kan europeerne bidra mer?

Amerikanerne kan med rette kreve at deres europeiske NATO-allierte tar en større del av regningen. Dersom det skjer, vil det få dobbelt effekt – mer penger til Ukraina fra Europa, og redusert risiko for at amerikanerne reduserer sin støtte.

Kiel Institute har en løpende oppdatering av ulike former for støtte, og frem til 3. oktober hadde USA bidratt med i alt 52 milliarder euro, mens EUs institusjoner og medlemsland lå på omkring halvparten til sammen. Men europeerne betaler en ekstraregning, i form av sterkt økende gasspriser, som igjen slår over i høye strømpriser til forbrukerne. Gassprisene har økt langt mindre i USA. (Norge er et unntak her – vi tjener store penger på gass nå, og jeg har tidligere argumentert for at det burde bety at Norge økte sin støtte kraftig). Det er også Europa som tar imot de aller fleste av flyktningene fra Ukraina, noe som i hvert fall i starten er en økonomisk belastning, som riktignok kan reduseres ettersom flyktningene kommer i arbeid.

Faren for at Ukraina etter hvert vil få mindre hjelp fra Vesten er reell, og den øker med tiden. Den kommende vinteren blir krevende, men Vesten vil tåle den. Det er mer usikkert om støtten varer dersom krigen trekker inn i neste vinter.

På den annen side er krigen kostbar også for Russland, og sanksjonene begynner å bite. Mange har lagt mye vekt på sanksjonene mot Russlands eksport, og at Russland har hatt stor nytte av høye olje- og særlig gasspriser. Men de viktigste sanksjonene ligger på importsiden, ved å ta fra Russland viktig komponenter, teknologi og ekspertise, slik den fremtredende økonomen Arvind Subramanian fremhevet allerede i mai. Det rammer landets militære slagkraft direkte, og i økende grad den bredere økonomien.

Som Bjørn Aksel Sund fra Institutt for Forsvarsstudier skrev i Aftenposten mandag: Russland ligger an til å tape, og kanskje blir ikke krigen så langvarig som vi nå tar høyde for. Vi kan ikke regne med at den vestlige støtten til Ukraina vil vare evig, men den må vare lenge nok til at Russland taper krigen.