Rød bølge – eller bare bølgeskvulp?

Amerikanske mellomvalg, altså de som holdes to år før og etter presidentvalget, fører nesten alltid til at det partiet som innehar presidentembetet går tilbake i valgene til Representantenes Hus og Senatet. Denne bølgebevegelsen er tydeligst i Huset, der alle representantene er på valg, og vil ganske sikkert føre til at republikanerne overtar flertallet der, siden demokratenes nåværende flertall er lite – 222-213 etter forrige valg. Republikanerne ser ut til å vinne omkring 240 seter denne gangen, altså et komfortabelt flertall.

Økonomien er, som vanlig, høyest på listen over saker velgerne sier at de er opptatt av, og det handler først og fremst om den høye inflasjonen, som også drar rentene oppover. Det forsterker motvinden for demokratene, mens abortdebatten, som ble fornyet etter høyesterettsdommen i juni, kan trekke litt i motsatt retning, særlig i stater som har folkeavstemning om dette (bare Michigan er en vippestat blant disse), eller der flertallet i delstatsforsamlingene kan ha innvirkning på hva slags lovverk den enkelte stat skal ha.

Kriminalitet er også viktig for mange denne gangen, etter en betydelig økning i voldskriminaliteten under og etter covid. Særlig har mordraten økt. Det er med på å forklare at demokratiske guvernører har trøbbel i blå stater som New York og Oregon. I sistnevnte kan republikanerne faktisk vinne, og i New York kan mange seter i Huset vippe til republikanerne. I denne staten er også mange forbannet over uvanlige strenge covid-krav, som blant annet ga stengte skoler i lange perioder.

Tre nøkkelstater i Senatet

I senatsvalgene spiller kvaliteten til kandidatene en større rolle enn i Huset, både fordi Huset påvirkes mer av nasjonale trender, og fordi en større andel av senatsplassene er konkurranseutsatt, det vil si at forventet seiersmargin er innenfor om lag 10 prosent. Derfor har demokratene omtrent 50-50 sjanse til å holde stillingen. I dag er det 50 senatorer til hvert parti, og visepresident Kamala Harris har da den avgjørende stemmen ved stemmelikhet. Tre stater fremstår som nøkkelen til seier, og i alle er meningsmålingene helt jevne.

Pennsylvania er demokratenes beste mulighet til å vippe et sete i sin favør, siden begge kandidatene har mye bagasje. TV-doktoren Mehmet Oz, som for øvrig ville bli Senatets første muslim, har i årevis solgt produkter av tvilsom kvalitet, og har ikke akkurat en folkelig stil eller vaner. Demokraten John Fetterman har en overflod av det siste, og selv med en plassering ganske klart til venstre, var det håp om at han kunne vinne hvite arbeiderklassevelgere. Fetterman fikk imidlertid slag like før nominasjonsvalget, og har ikke kommet seg helt ennå. Det var tydelig i den eneste debatten mellom de to kandidatene i forrige uke.

I Nevada ligger republikanerne hårfint foran i meningsmålingene og kan erobre Cathrine Cortez-Mastos sete. Deres kandidat Adam Laxalt tilhører den politiske adelen i staten. Det utslagsgivende her er om demokratene klarer å mobilisere så sterkt blant hispanic velgere som de pleier, og om det sterke valgkampapparatet som tidligere senator Harry Reid etterlot seg fremdeles fungerer. (Les for øvrig Tim Alberta og Ruy Teixeira om hvorfor republikanerne går frem blant hispancis). Nevada er kjent for å være vanskelig å måle. Statens fremste valgekspert Jon Ralston konkluderte søndag kveld med at han tror Cortez-Masto vinner knapt.

Den tredje vippestaten er Georgia, som litt overraskende gikk til demokratene både i presidentvalget og senatsvalget i 2020. Raphael Warnock ble da valgt i et suppleringsvalg fordi den sittende republikanske senatoren hadde trukket seg av helsegrunner. Han er på valg igjen for en ordinær seksårsperiode denne gangen. Hans motstander, fotballstjernen Herschel Walker har så mye bagasje at det er greit at mannen også er full av muskler. Han er helt uten politisk erfaring, mangler grunnleggende politisk innsikt, men har ved siden av total lojalitet overfor Trump kjendisstatusen på sin side.

Det så ut til å holde, men det har også dukket opp en rekke skandalesaker. Noen handler om tvilsomme forretningsprosjekter, men det som man skulle tro ville ramme hardest er hans kvinnehistorier, med flere barn utenfor ekteskap, trusler mot en ekskone og sist avsløringen av at han har betalt for en abort og forsøkt å få en annen kvinne til å ta abort. Men det ser ikke ut til å bite. Målingene er helt jevne i Georgia, og det er svært sannsynlig at dette går til omvalg 6. desember, akkurat som det gjorde i 2020. I Georgia må man nemlig ha minst 50 prosent oppslutning i første valgomgang, og en libertariansk tredjekandidat ligger an til å ta såpass mange stemmer at ingen av de to store når det målet.

Det er derfor mulig at kontrollen med Senatet ikke blir avgjort 8. november. Demokratene må altså vinne minst to av disse tre for å holde minst 50 plasser. For dem som skal følge opptellingen er det greit å huske at i mange stater er det en skjevhet i opptellingen som gjør at republikanerne gjerne leder tidlig på kvelden, og så kommer sterkere demokratiske områder og stemmetyper inn etter hvert.

Flere kan vippe

Andre stater kan også spille en rolle, men her er marginene noe større. Det gjelder demokratenes sjanser til å vippe North Carolina, Wisconsin og Ohio, og republikanernes sjanser til å ta Arizona og New Hampshire. Men dersom de lykkes i det, har de trolig gjort rent bord i de tre førstnevnte statene, og valget er avgjort. Nettstedet FiveThirtyEight er blant mange som holder oversikten over målingene og beregner seiersjansene i hver enkelt stat og samlet sett. (Andre er RacetotheWH, Economist, Decision Desk HQ og Politico.) Samlet har republikanerne et svært knapt overtak.

Betting-markedene er mer optimistiske på republikanernes vegne, hovedsakelig fordi meningsmålingene har hatt en tendens til å overvurdere demokratene i viktige vippestater i de siste valgene. Hos Betfair gis republikanerne mandag formiddag mer enn 60 prosent sjanse til å vinne flertall, hos PredictIt omkring 70 prosent.

Nerder vil også holde øye med Utah, der stadig mer Trump-lojale Mike Lee utfordres av eksrepublikaner Evan McMullin, som forsøker å samle et flertall av anti-Trump republikanere og demokrater. Det skal mye til for at han skal klare det, men han kan få litt hjelp av at Mitt Romney har avstått fra å støtte Lee. Målingene spriker mye, og McMullin ledet faktisk på en av dem, men FiveThirtyEight gir ham bare fire prosent sjanse.

Joe Lame Duck Biden

Vi kan forvente at republikanerne, av ren hevngjerrighet, vil innlede en riksrettsprosess mot Biden dersom de vinner Huset, og mye tid kommer til å bli kastet bort på kongresshøringer og presidentens sønn Hunter Biden. Men dette er et spill.

Viktigere er det at å tape kontrollen med ett eller begge kamre i Huset kraftig reduserer en presidents mulighet til å få gjennom sin politikk. Både Obama og Trump opplevde dette etter to år, og var deretter tvunget til å søke kompromisser eller omgå Kongressen på ulikt vis. Presidenten har vide fullmakter i utenrikspolitikken, og et visst spillerom også innenrikspolitisk, et rom som «mindretallspresidenter» har forsøkt å utvide. Da havner ofte deres dekreter og executive orders i retten. Det siste eksemplet er Bidens ettergivelse av studiegjeld, som trolig ikke blir stoppet av rettssystemet.

Biden har allerede fått gjennomført omfattende budsjettpakker som gir mer penger til infrastruktur, teknologisatsing og klimatiltak, men mye av resten av hans etter-covid-pakke – Build Back Better – falt i Senatet, og er nå død. Vi kan forvente små endringer i amerikansk innenrikspolitikk når og hvis republikanerne tar over Huset og kanskje Senatet. Vinner republikanerne begge kamre, vil deres muligheter til å gjennomføre en kraftig kursendring begrenses av presidentens veto-rett, samt filibuster-regelen, som innebærer at lovendringer som ikke primært har budsjettvirkning må samle minst 60 senatorer. Demokratenes planer om å oppheve denne regelen har strandet på motstand fra to moderate demokrater, og republikanerne vil trolig havne i samme posisjon.

Budsjettene vil i stor grad være videreføringer av dagens. Jeg har tidligere skrevet om hvordan støtten til Ukraina kan komme under press.

Et republikansk parti som blokkerer, får også medansvar, men erfaringsmessig legger velgerne mer vekt på hvem som er president når de lar økonomien – inflasjon, arbeidsledighet og reallønnsøkninger – påvirke hvordan de skal stemme i 2024.

Kontrollen med Senatet er også viktig fordi dette kammeret godkjenner de viktigste av presidentens utnevnelser, og der høyesterettsdommere gjerne er de mest omstridte. Det ligger ikke an til at noen høyesterettsdommer skal gå av de neste to årene, men det kan heller ikke utelukkes. Erkekonservative Clarence Thomas er 74 år gammel og ryktes å ha visse helseproblemer, og er den som ligger nærmest. Nesten like konservative Samuel Alito er 72 år, mens Sonia Sotomayor er 68, og med det den eldste blant de liberale.

Guvernør først, president deretter

Tidligere var det vanlig å trekke frem at partiene gjerne så seg om etter en guvernør som presidentkandidat – en som faktisk hadde erfaring med å være «toppsjef», ikke bare parlamentariker. Presidentene fra Carter til George W. Bush hadde vært guvernører, bortsett fra Ford, som aldri ble valgt av folket, og George H.W. Bush, som hadde vært visepresident, ambassadør og CIA-sjef – ingen var senatorer.

Men siden 2008 har senatorene gjort comeback og i stor grad vunnet nominasjonene, særlig på demokratisk side: Obama, McCain, Clinton og Biden. Kun Mitt Romney hadde vært guvernør, og ble først senator flere år etter at han tapte mot Obama. Trump var selvsagt ingen av delene, men en outsider med næringslivsappell.

Det er derfor ikke så opplagt at guvernørembetet er en god vei til Det hvite hus. Av de aktuelle kandidatene i 2024 er det likevel flere guvernører, og de fleste er på valg på tirsdag. På republikansk side dreier det seg først og fremst om Ron DeSantis i Florida, men også Kristy Noem i South Dakota blir nevnt. Et stjerneskudd på Trump-fløyen er Kari Lake, som har et knapt forsprang i Arizona mot sittende guvernør Katie Hobbs, som har gjort en svak valgkamp. Skulle Lake vinne og Trump stille på nytt, er hun et svært aktuelt navn som visepresidentkandidat.

På demokratisk side ser det ut til at Gavin Newsom i California vil kaste hatten inn i ringen. For egen del har jeg øynene på to andre guvernører i vippestater, og som altså må ha appell til sentrum. Gretchen Whitmer ser ut til å vinne gjenvalg i Michigan, delvis hjulpet av folkeavstemningen om abort der. Gary Polis i Colorado kan vinne enda klarere. Ingen av disse har uttrykt noen 2024-ambisjoner, men skulle de vinne stort, kommer spekulasjonene med det første.

Størrelsen på seieren er også viktig for DeSantis. I 2018 vant han veldig knapt, nå ser det ut til å bli mye klarere. I mitt hode har jeg konstruert en liten duell mellom Whitmer og DeSantis: Hvem får størst seiersmargin? DeSantis er klar favoritt i den duellen. Men viktigere er at en stor seier vil skremme Trump, som senest lørdag gjorde narr av DeSantis, og kalte ham Desanctimonius – et ordspill på skillhellig. Det irriterer Trump kraftig at Florida-guvernøren ikke vil kysse hans ring, og være med på kjøret om at 2020-valget var stjålet, men heller uttaler seg uklart om det siste.

De som teller i 2024

Guvernørvalgene er også viktig at en annen grunn. De spiller, sammen med justisministre (Secretary of State), statsadvokater og delstatsforsamlinger en viktig rolle i valggjennomføringen og sertifiseringen av valgresultatene i 2024. Noen av republikanernes kandidater, som Lake i Arizona og Doug Mastriano i Pennsylvania, kan komme til å tildele republikanerne/Trump seieren i deres stater, selv om han skulle få færrest stemmer. På alle nivåer, i delstatene, men også i Kongressen, forsøker Trump å få på plass egne ultralojale folk, som nærmest per definisjon mener at en demokratisk seier er et bevis på valgfusk og derfor må settes til side.

FiveThirtyEight har en oversikt over hva republikanernes kandidater i hele landet mener om gjennomføringen av valget i 2020, det samme har Brookings Institution, og Brightline har samlet ulike klassifiseringer. Verst er det i guvernørvalgene og til Huset, der halvparten av kandidatene regnes som election deniers, altså at de mener at Biden ikke vant valget.

Denne oversikten fra Washington Post fra 15. august viser at de republikanske kandidatene til verv som er sentrale i sertifiseringsprosessen i vippestater som Arizona, Michigan, Pennsylvania, Wisconsin og Nevada er potensielle kuppmakere, siden de ikke aksepterer at Biden vant. Alle disse, bortsett fra guvernørkandidaten i Pennsylvania, og trolig i Michigan, har muligheter til å vinne. Særlig i Arizona er situasjonen kritisk, der kandidater som benekter resultatet fra 2020 kan vinne alle viktige posisjoner.

Dersom republikanske kandidater taper knapt, kan vi se resultatet utfordret også denne gangen flere steder. Det gjelder ikke minst i Arizona, der Kari Lake fikk spørsmål om hun ville akseptere nederlag i guvernørvalget og svarte at hun kom til å vinne og ville akseptere det resultatet. Det er ingen grunn til å bli overrasket dersom vi skulle se storming av et par lokale capitoler etter dette valget.

Kongressen vil redde 2024-valget

I Kongressen arbeides det imidlertid med et kraftfullt mottiltak, som har fått liten oppmerksomhet i norsk presse. I flere måneder har det vært jobbet med en omfattende oppdatering av USAs valglov, nærmere bestemt hvordan stemmer skal sertifiseres, og hvem som skal gjøre det – Electoral Count Act. Motivet er å hindre, eller i det minste radikalt redusere mulighetene for at en visepresident eller et kongressflertall kan overstyre resultatet, eller at delstater kan tildele valgmennene til den som har tapt.

I Senatet må man telle til 60, og altså ha med seg minst ti republikanere for å kunne endre loven. Nå er de minst 12, inkludert minoritetsleder Mitch McConnell. Meningen er å vedta denne i lame-duck-sesongen mellom valget og 3. januar, da den nye kongressen trer sammen, siden demokratene vil miste flertallet i Huset, og flere av de republikanske senatorene som skal sikre flertallet ikke tar gjenvalg.

Det kan tenkes at noen demokrater i Huset hopper av når forslagene fra de to kamrene skal samordnes, fordi republikanerne ikke samtidig vil endrer loven for å gjøre det lettere å stemme, men jeg tror ikke det blir mange nok til å stoppe denne loven. En ny valglov vil ikke fullstendig eliminere mulighetene for at feil vinner utpekes i 2024, men kraftig redusere den.

I skyggen av Trump

Presidentvalget i 2016 sto mellom to uvanlig upopulære kandidater, der Trump vant over Clinton fordi han var «change». Valget i 2020 var en folkeavstemning om Trump, der Biden vant fordi han lovet en form for normalitet. Demokratene og Biden har forsøkt å gjøre også dette valget til en folkeavstemning om Trump, blant annet ved å trekke frem trusselen mot demokratiet som Trump og mange av hans følgere sto for den 6. januar i fjor og i tiden etter.

Det har ikke lykkes. Riktignok sier et klart flertall av amerikanerne at de er bekymret for demokratiet, men de legger ulike ting i dette, og saken beveger ikke så mange velgere som bensinprisen og kriminaliteten. Mange som ikke tviler på at Biden vant, kommer likevel til å stemme på en kandidat som påstår det motsatte. Og demokratenes varselrop nå er gjort mindre troverdige gjennom at de i mange år har overdrevet trusselen fra såkalt velgerundertrykkelse.

Likevel er det slik at de republikanske kandidatene til senats- og guvernørembeter som burde vinne, gitt en viss rød valgvind, men som kanskje ikke gjør det, er knyttet sterkt til Trump. Hvis utfallet er klart – at nesten alle disse taper eller vinner, gir det et signal til republikanere som først og fremst er opptatt av å vinne valg. Det forventes at dersom republikanerne vinner Senatet, vil Trump erklære sitt kandidatur for 2024 allerede neste uke. Skulle de vinne stort, og de svake trumpistene vinne, øker sjansen for det.

Men selv om demokratene skulle klare å holde Senatet har vi sett at Trump-fløyen som nå dominerer det republikanske partiet, er i stand til å bortforklare nederlag som fusk. Men dette kommer jeg nærmere tilbake til i min ettervalgsanalyse.

Interesserte kan også høre meg i en times samtale med Thomas Seltzer om Trump, trumpisme, USA og litt om morgendagens valg i en podcast som er lagt ut hos NRK mandag.