Alarmen går for demokratene

Det virker som om amerikanerne alltid har valg, og det er, på grunn av landets desentraliserte politiske system, nesten riktig. I november er det alltid valg. De viktigste i år var guvernørvalgene i Virginia og New Jersey. Disse to statene er de eneste som holder valg året etter presidentvalget, mens de øvrige holder seg til partallsår.

Ingen fra presidentens parti har vunnet et guvernørvalg i Virginia i presidentens første periode siden 1969. I 2008 vant Obama med over 6 prosentpoeng her, og han var fortsatt relativt populær i 2009. Likevel vant republikanerne guvernørvalget med 17 prosent. I år er Biden mer upopulær enn noen president på dette tidspunktet i embetsgjerningen, bare slått av Trump.

Derfor skulle vi ikke bli overrasket over at republikanerne nå tar tilbake embetet. Meningsmålingene hadde også vist en knapp ledelse for Glenn Youngkin. Når dette likevel for et par måneder siden ble ansett som lite sannsynlig, er det fordi Virginia tilsynelatende har trendet betydelig i demokratisk retning de senere år. Biden vant med 10 prosent i 2020, demokraten Ralph Northam vant guvernørvalget i 2017 med 9 prosentpoeng.

Ifølge valgdagsmålingen var det uavgjort mellom Trump og Biden i 2020 blant dem som stemte i år. Det betyr at mange av Bidens velgere satt hjemme denne gangen, på tross av rekordhøy valgdeltakelse for et guvernørvalg. Dette er for så vidt normalt, også i mellomvalgene to år etter presidentvalget. Partiet i opposisjon mobiliserer bedre da. I tillegg heller mellomvalgene noe i republikansk retning, siden partiet har større oppslutning blant eldre, som i større grad stemmer også da.

Nasjonalt vs. lokalt valg

Demokraten Terry McAuliffes valgkamp var basert på å gjøre valget til en folkeavstemning om Trump, ikke konsentrert om saker eller hva han selv, som guvernør fra 2014 til 2018, og avtroppende guvernør Northam hadde fått til. Dette var også en viktig bestanddel i Bidens kampanje i fjor.

Men taktikken virker bare mot Trump, eller en som er sterkt assosiert med Trump. Youngkin unngikk å bli knyttet til Trump, og stilte til valg som en mer tradisjonell republikaner. Han fikk riktignok Trumps støtte, men snakket knapt om ham i valgkampen, og inviterte ham ikke til staten. Youngkin anerkjenner Biden som legitimt valgt, noe som burde være selvsagt, men dessverre ikke er det i det republikanske partiet. Youngkin var da også kalkulert vag på dette inntil han hadde sikret seg nominasjonen.

En interessant detalj fra valgdagsmålingen er at blant de samme velgerne som ga Youngkin en knapp seier, er det bare 42 prosent som har en positiv oppfatning av Donald Trump. Youngkin kunne derfor vinne bare ved at 17 prosent av dem som misliker Trump, stemte på ham.

Den rike forretningsmannen drev en personlig kampanje, på et folkelig image, og hans program var ikke veldig klart, bortsett fra på noen få områder. Men dette smale fokuset, på lokale og ikke nasjonale saker, og særlig på skolen, tjente ham vel. At han mobiliserte på å markere seg mot kritisk raseteori kan tolkes som Trump-aktig, men kan også passe utmerket i et generelt republikansk budskap.

Youngkin har hatt flere kort utover kulturkrigen i skolepolitikken, ikke minst upopulære skolestenginger og maskepåbud for elevene, men han har også kjørt på gamle republikanske saker som friskoler, og motstand mot at demokratene har fjernet ordninger for særlig begavede elever, med den begrunnelse at de fungerte som diskriminering av minoriteter.

Youngkins seier kan tolkes som at en tradisjonell republikaner kan vinne valg, men også at Trumps populistiske program er populært, men trekkes ned av personen Trump. Det avgjørende er å få Trumps kjernevelgere til faktisk å gå stemme, samtidig som uavhengige velgere som ikke liker Trump stemmer republikansk. Youngkin lyktes med dette.

Nattens resultater forsterker forventningen om at republikanerne vil ta tilbake flertallet i Huset og Senatet neste år, og burde styrke dem som ønsker å legge Trump-perioden bak seg, uten eksplisitt å ta avstand fra Trump. Men dersom Trump vil trampe inn i det kommende valget, blir det vanskeligere å holde ham unna enn i disse småvalgene i år.

New Jersey uavklart

Meningsmålingene i Virginia traff godt. Youngkin ligger an til å vinne med omkring 2 prosentpoeng, mens han ledet med ett på de siste målingene. Men i New Jersey bommet de ganske kraftig. De hadde demokraten Murphy foran republikaneren Ciattarelli med 4-11 prosentpoeng. Når han nå ser ut til å vinne veldig knapt, kan det tyde på at nasjonale faktorer har hatt stor betydning begge steder.

Også i New Jersey har velgerne en tendens til å straffe presidentens parti, dog ikke i så stor grad som i Virginia, eller sagt på en annen måte – demokratene pleier å ha mer å gå på der.

Lokale faktorer og kandidatens betydning bør likevel ikke avfeies, siden Ciattarelli også unngikk å bli assosiert med Trump eller andre nasjonale ledere, og kjørte sin egen kampanje, blant annet mot vaksine- og ansiktsmaske-påbud. Tradisjonell republikansk politikk som eiendomsskatt var også viktig i hans valgkamp – New Jersey har de høyeste i landet.

Demokratene sliter

Jeg skrev om Bidens problemer for en drøy måned siden. Siden den gang har han fortsatt nedgangen på målingene, og demokratene har fremdeles ikke klart å bli enige om de to budsjettpakkene de trenger å få vedtatt for å vise styringsevne. Det er nå klart at den store pakken på 3,5 billioner dollar må halveres, men selv det kan bli for mye for moderate demokrater etter dette.

Meningsmålinger viser at Biden og demokratene skårer lavt på økonomi, på tross av svært god tilgang på jobber. Prisstigningen på mange varer er merkbar for folk flest, og republikanerne kan få gehør for argumentene om at Biden bruker for mye penger gjennom disse pakkene. Obamas gamle rådgiver David Axelrod sa i natt at mange moderate kongressrepresentanter revurderer sin støtte til budsjettpakken etter nattens resultat. De vil gjerne trekke partiet mot sentrum.

Venstre eller sentrum?

Demokratene står altså foran en oppvask, der de velkjente konfliktene i partiet dras frem igjen. Terry McAuliffe er knyttet til den moderate Clinton-fløyen i partiet. Partiets venstrefløy vil tolke nederlaget som at han ikke var radikal nok, og derfor ikke mobiliserte tilstrekkelig.

Andre valgutfall peker i forskjellig retning, men det var ingen spesielt god natt for de progressive. Noe visste vi på forhånd, fordi demokratenes nominasjonsvalg var det egentlige valget, som at New York får en svart borgermester som tilhører den moderate siden, og ikke minst har markert seg på mer lov og orden. Boston får derimot en radikal ordfører.

Det var knyttet en viss spenning til en folkeavstemning i Minneapolis, åstedet for drapet på George Floyd, som handlet om å omorganisere politietaten, i praksis ved å nedskalere tradisjonelt politiarbeid. Det ble nedstemt 56-44. (At prat om å nedlegge politiet er upopulært viste også valget på «city attorney» i sterkt demokratiske Seattle, der en slik demokratisk kandidat tapte klart for en lov-og-orden republikaner.) Den moderate ordføreren Jacob Frey ser ut til å bli gjenvalgt i kamp mot mer radikale demokrater. (Byen bruker rangert avstemning, og allokeringen av 2. og 3. stemmer er ikke ferdig når dette skrives).

Spenning var det også i Buffalo, staten New Yorks nest største by. Den meget radikale India Walton slo overraskende ut sittende ordfører Byron Brown i nominasjonen. Hun kaller seg sosialist, og er knyttet til Alexandria Ocasio-Cortez-fløyen i partiet, men fikk også støtte fra de to demokratiske senatorene fra New York. Også Walton støtter en radikal omlegging av politiarbeidet. Brown ga seg imidlertid ikke, og stilte som en såkalt write-in-kandidat, altså at han ikke står på noen valgseddel, men at velgerne kan skrive inn hans navn. Før forhåndsstemmene er talt opp, leder Brown klart med 59 mot 41 prosent, og holder det seg etter at forhåndsstemmene er opptalt, innebærer det nok en skuffelse for de progressive.

Deres skyhøye budsjettambisjoner ligger i grus, men det kan lett skygge for at selv den pakken som Biden nylig la frem, innebærer en betydelig økning i statens omfang og ansvar. Prioritet nummer en nå må være at demokratene faktisk klarer å bli enige om noe. Personlig tror jeg at sjansene for å holde kongressflertallet neste år øker nærmest proporsjonalt med hvor mye moderate demokrater klarer å krympe budsjettøkningene.