For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
NYHET
Blasfemikeren
Trenger musikkindustrien flere politiske fritenkere? Coleman Hughes, som har blitt løftet fram som en av USAs mest lovende intellektuelle, er i hvert fall klar til å droppe noen blasfemiske strofer.
Publisert
Coleman Hughes er i manges øyne en irriterende type.
For enkelte antirasist-radikalere er han en torn i siden, fordi han med sitt blotte nærvær dementerer karikaturen de gjerne tegner av sine politiske motstandere som hvite, sinte, middelaldrende menn.
For mange av oss andre, er han irriterende, fordi han får oss til å virke uvirksomme. Vi snakker her om en mann født i 1996, som kom på Forbes 30 under 30 liste før han fylte 25. En Ivy League utdannet filosof, som driver en podcast, der han ukentlig intervjuer størrelser som resten av oss ville vært sjeleglade om vi fikk snakket med én gang i livet. Og da har vi fortsatt ikke nevnt at han visstnok er en habil jazzmusiker. Eller at han gestalter en hiphop-persona på si, Coldxman, som nylig utga singelen Blasphemy.
I begynnelsen av Blasphemy – hvis sangtittel henspiller på at han har gått i rette med den nypuritanske venstresidens doktriner – tar han også i sjangertro hiphop-ånd et oppgjør med haterne:
Look at my attitude after they called me a Tom
and Rae called me a coon
It's a ten
Bitch it's a ten
Ja, for Hughes ble stemplet onkel Tom og rasesviker, etter at han vitnet i den amerikanske kongressen imot at nålevende afroamerikanere fortjener pengeerstatning for slaveriet. Vitnemålet kan ses i sin uredigerte helhet og skapte hodebry både for Ta-Nehisi Coates, som satt på motsatt ende av vitnebenken, samt the usual suspects i skravleklassen. All den tid innlegget ikke hadde noen åpenbare logiske brister, fulgte klappjakten sin sedvanlige rute utover i internettmørket og ned i Hughes’ synderegister, der man omsider fikk gravd frem noen SoundCloud-snutter, som journalister brukte til å diskreditere ham som en «edgy rapper». En klassisk kristenkonservativ «hiphop avler antisosial adferd»-insinuasjon, der altså, men i blodtåka av de amerikanske kulturslagene er de stridende partene alltid beredt til å knabbe fiendenes gamle våpen – en del av kulturkrigsmaskineriet Hughes nok også kjenner bedre enn de fleste. Så hvorfor velger han nå å gi ut en ny låt, der han slenger rundt seg med nye hiphop-hyperboler? Er han ikke redd for å bli diskreditert?
– Nei, jeg er ikke redd for det, sier han på en skurrete Zoom-lenke fra Manhattan.
– Det vil være en klassisk ad hominem feilslutning. Hvis folk ikke er smarte nok til å se uredeligheten ved slike angrep, er de neppe smarte nok til å skjønne argumentene mine i utgangspunktet.
Vi finner ikke ut om det er min eller hans mikrofon det er noe galt med, eller forbindelsen, men vi prater likevel videre til tross for både tekniske og fysiske utfordringer. En buldrende omikronhoste velter også opp med ujevne mellomrom fra Hughes mellomgulv. Ellers snakker han på sitt sedvanlige vis – stillfarent og sakte – som en skrivebordsintellektuell som i sanntid veier synonymer opp mot hverandre.
På podcasten Conversations With Coleman tar han ofte for seg vidtrekkende emner som meditasjon, bevissthet og politikk. Sammenligningen med megetviteren Sam Harris er ikke malplassert og Hughes har også skrevet prinsipielt og interessant om emner som abort og gentrifisering i Wall Street Journal, New York Times, The Guardian, Quillette og City Journal.
Likevel er det nok raserelaterte emner Hughes er mest kjent for. I tillegg til ofte å opptre som et slags kjølig, faktaorientert korrektiv til de ofte anekdotiske og sensasjonelle historiene som dominerer hovedstrømsmediene, har han her markert seg som en kreativ intellektuell med friske vrier. Han har blant annet tatt til orde for noe han kaller black optimism, en Steven Pinker-aktig framtidsoptimisme på vegne av afroamerikanere i USA, all den tid trendene er positive hva angår både utdanning og mye annet for svartes vedkommende. I tillegg har han argumentert for fargeblindhet, som også er temaet for hans første bok med arbeidstittelen Racialised.
– Fargeblindhet er jo nesten et skittent ord i våre dager, sier han om bokprosjektet.
– Hvis du sier at du ikke ser rase eller farger, blir du fortalt at du er ignorant eller bakstreversk. Selv henvisninger til Martin Luther King, som sa at han ville bedømme folk ut ifra karakteren deres heller enn etnisiteten, blir uglesett, særlig hvis avsenderen er feil person. Jeg prøver i boka mi å beskrive hvordan en sunn oppfatning om rase kan se ut i dette landet. Jeg baserer det på ideen om fargeblindhet.
– Når kommer boka ut?
– 9 måneder etter den er ferdigskrevet, sier han og smiler skjevt.
Låta Blasphemy er altså ikke å regne som et stunt i forbindelse med en bokutgivelse, men det er likevel fristende å spørre om han ønsker at det politiske og musikalske nå skal gå opp i en høyere enhet.
– Det hadde vært fint. Men det er ikke målet. Jeg gjør ikke dette for å oppnå noe annet. For meg er musikken et mål i seg selv.
Han tar seg en liten hostepause før han forsetter:
– Samtidig ser jeg at sjangeren gir muligheter. Folk fordøyer ideer på et annet vis gjennom musikk enn når de leser artikler. Det er litt som komedie. Av og til kan noen le av en vits, selv om de er uenig med vitsens premiss og kanskje også ville funnet premisset avskyelig hvis de ble konfrontert med det på et annet vis.
– Kan du si ting når du rapper, som du ikke kan si når du skriver?
– Nei, det handler nok mer om mulighetene på mottakersiden. Folk har ikke guarden oppe på samme måte.
– Hvorfor er det sånn?
– Jeg tror at den delen av hjernen din som er politisk tribalistisk, ikke er like påskrudd når du lytter til musikk, som når du leser artikler. Vi er jo i utgangspunktet sosialisert til å identifisere hvilke synspunkter som hører hjemme innenfor vår politiske stamme og hvilke som tilhører den andre stammen. Det gjør det vanskelig å evaluere ideer fortløpende. Altfor ofte tenker folk «vel, det er noe demokrater sier, så fuck det». Eller «det der er noe republikansk sprøyt, så fuck det». Tommelfingerregelen om at det er den andre sidens synspunkt, ergo er det feil, er dessverre en snarvei det er altfor lett å ta.
MF Doom, Eminem, Tyler the Creator, Earl Sweatshirt, Chance the Rapper, Kanye West, Childish Gambino, Kendrick Lamar og Drake er viktige inspirasjonskilder for Hughes innenfor rapverden. Slik blant andre nevnte Sam Harris og John McWorther har vært med på å forme ham som politisk heterodoks whiz kid.
En annen av Hughes inspirasjonskilder, som også har gjestet podcasten hans, er Bryan Caplan. Økonomiprofessoren på George Mason University skriver mye om det han kaller social desirabiltity bias, som er en fancy merkelapp på tendensen folk har til å tillegge seg meninger som er tiltalende for omgivelsene, eller en bestemt sosial målgruppe, samt å fravike meninger som er tilsvarende frastøtende på den sosiale målgruppen man har siktet seg ut.
– Å være konservativ assosieres ofte med å være kald, tradisjonell og regelbunden. Generaliseringen er grov, men utbredt og heller ikke helt feil, hvis man ser til den politiske psykologien. Har det noen gang holdt deg tilbake at det politiske sentrum ikke har den samme estetiske tiltrekningskraften som venstresiden, og kanskje til og med er frastøtende på mange?
– Jeg ser ikke nødvendigvis på meg selv som en sentrist. Jeg forfekter heller en slags åpenhet, en ikke-tribalistisk politisk grunnholdning. Hvis man dykker ned i den politiske psykologien, er det rett, som du sier, at konservative i gjennomsnitt skårer lavere på kreativitet, men til gjengjeld skårer mange konservative høyere på samvittighetsfullhet, som også er et tiltalende karaktertrekk. Det er uansett mange konservative som er superkreative, og progressive som er samvittighetsfulle, så man bør aldri ta snarveier som dette.
– Enig i det, men folk tar de snarveiene. Har du aldri latt deg kue av disse fordommene som regjerer, kanskje særlig i humanistiske og skapende miljøer, som du selv frekventer?
– Hva som er kult og ukult kommer jo mye an på hvem som spør. Da jeg gikk på Columbia, opplevde jeg at majoriteten syntes det var ukult å gå imot strømmen når det gjaldt rase, men samtidig synes jeg selv det er ytterst ukult å bare si det alle andre sier for å passe inn.
– Hva tror du det sier om deg?
– Jeg har aldri vært en etterdilter. Jeg har alltid ønsket å finne ut ting på egenhånd. Akkurat det har vært et fast element av personligheten siden jeg var nokså liten.
En av tingene Hughes har funnet ut av, mer eller mindre på egenhånd, er altså at det er vesentlig mer grunn til optimisme når det gjelder svartes posisjon i USA enn hva man kanskje får inntrykk av. Visste du for eksempel at det har vært en sterk nedgang når det gjelder svarte fengselsinnsatte i USA de siste tiårene? At det har vært en sterk oppgang når det gjelder hvor mange svarte som tar høyere utdanning? At lønnsgapet mellom svarte og hvite avtar? Hvis ikke kan du lese om det i Hughes’ artikler.
– Hvorfor styrker bevegelser som Black Lives Matter seg så mye i en tid der så mange av pilene peker oppover? Blir vi mer opptatt av gruppeforskjeller, dess mindre de er?
– Det kan være noe ved det. Dess mer grupper kommer nærmere hverandre, dess mer vil man sammenligne seg med hverandre, naturlig nok.
Noen vil selvsagt også hevde at pilene peker oppover nettopp fordi Black Lives Matter og andre organisasjoner har kunnet legge mer press på politikerne. Man kan saktens også anta at fremgangen i seg selv har gitt Black Lives Matter legitimitet og derfor større oppslutning.
Hughes minner imidlertid om fremgangen begynte lenge før Black Lives Matter gjorde seg gjeldende. Han heller derfor mot en annen hovedforklaring på hvorfor rasisme får mer oppmerksomhet i pressen, til tross for at de på mange vis er mindre signifikante enn før.
– Hovedårsaken til at folk er mer opptatt av rasisme enn før, tror jeg er at folk har inntrykk av at problemet blir stadig større, ettersom de eksponeres for stadig flere hendelser via Facebook-, Instagram- og Twitterfeeden. Etter 2010 har vi vært i en verden der så å si alle borgere har et høyfunksjonelt kamera i lomma til ethvert tidspunkt. Jeg tror ikke vi har tatt innover oss hvilken stor omveltning dette er. Før 2010 kunne man se en rasistisk konfrontasjon på gata og man kunne i beste fall videreformidle det til kompisgjengen. Etter 2010, begynte alle å filme det og laste det opp på nettet. Jeg tror dette har gitt mange inntrykk av at det er rasisme på alle kanter nå.
I tillegg til dette påpeker Hughes også at man har fått et antirasistisk økosystem innenfor næringslivet og skoleverket, som på mange vis er avhengig av å holde ideen om utstrakt rasisme i live.
– Disse organisasjonene er ikke incentivert til å erklære seier, når de får det som de vil. De har mange ansatte. De ender med å kjempe imot stadig mindre forskjeller og flytter målet mens de går.
– Tror du George Floyd-protestene gjorde rasemotsetningen bedre eller verre i USA?
– Jeg tror ikke det gjorde ting bedre, men jeg vet ikke om det nødvendigvis gjorde ting så mye verre heller. Tiden vil vise. Det er også mulig det ikke hadde så mye å si i det lange løp. På kort sikt så vi at sympatien til Black Lives Matter økte, men den trenden avtok etter noen måneder. Inntrykket mitt er også at sommeren 2020 avfødte mye rasismeparanoia. Plutselig så man at mange selskaper var desperate etter å fortelle omverden at de ikke var en del av problemet. Det spilte ingen rolle om man solgte dopapir eller TV-abonnementer, det ble nærmest obligatorisk å bake inn antirasisme i markedsføringen. Kvotering av svarte bredte også om seg. Store TV-selskaper sa at de skulle ha flere svarte mellom- og toppledere, samt at de skulle ha en mangfoldsrådgiver i styret. Jeg kan ikke se hvordan akkurat det skal bære godt av sted, for det vanner ut meritokratiet som idé, som igjen skaper mye forargelse blant de som nedprioriteres og som føler at de ikke var en del av problemet i utgangspunktet.
Men Hughes, som altså har forfektet svart optimisme, er likevel optimistisk når det gjelder nedslagsfeltet for hans egne ideer fremover.
– Jeg tror folk er mer mottakelige, men det er veldig vanskelig for meg å støtte opp den påstanden med faktiske bevis, sier han og unner seg en liten omikronhost, før han avslutter:
– Så er spørsmålet, hvorfor er folk i så fall mer mottakelige for hva typer som John McWhorter, Glenn Loury og meg selv har å si nå? Jeg har en fornemmelse om at det delvis skyldes at Trump er borte. Folks tribalistiske tendenser er derfor tonet litt ned. Kulturelle trender har også en tendens til å avta, særlig om de er veldig radikale og ikke tåler møtet med realiteten. Slagord som defund the police er et godt eksempel i så måte.
