KOMMENTAR
Her hjemme stiller SV ultimatum om politisering av oljefondet, og statssekretær Andreas Kravik må svare på spørsmål om å angripe Israel militært.
Statssekretær Andreas Kravik har i flere kronikker og intervjuer advart mot at høyresiden kan få makten etter valget. Han tegner et bilde av en verden som fortsatt trenger norsk engasjement utenrikspolitikk — særlig i Midtøsten, hvor Norge angivelig bør «vise vei» og fremme palestinernes sak.
En grunnpilar i dette resonnementet, som også statsminister Støre har gjentatt, er ideen om at Norge må intensivere sitt engasjement på vegne av Palestina for å sikre at land i det globale sør støtter oss i vår krigsinnsats for Ukraina. Tanken synes å være at ved å legge press på Israel, vil vi demonstrere for all verden at vi er konsistente: Vi fordømmer både Russland og Israel. Og da vil – slik går teorien – all verden bli med oss i å presse Russland.
Kravik uttrykker det slik til Dagbladet: «Hvis man ønsker at andre ikke-vestlige land skal være opptatt av Ukraina (...) må man bruke folkerettslig argumentasjon. Og for å kunne bruke det med tyngde, må vi være prinsipielle (...). Det styrker vår sak når vi forsøker å få land til å være engasjert i Ukraina-spørsmålet.»
Dette verdensbildet er besnærende: Smil til verden, og verden smiler til deg, følg folkeretten og andre vil også følge den. Dessverre er det også uten rot i virkeligheten. Få land i det globale sør har vist vilje til å følge Norges lederskap i denne saken.
India avviser ikke bare fullstendig å skulle innføre sanksjoner mot Russland – de søker stadig nærmere partnerskap. Under president Lula øker Brasil og handelen med Putin. Sør-Afrika motstår vestlig press om å gjøre noe med sine forbindelser med Moskva. Det kunne vært et kritisk spørsmål til Kravik når han snakker om hvordan det er i norske interesser å være konsistent: Hva slags resultater mener han konkret å kunne vise til?
Gjennom å postulere at konsistens er viktig på grunn av det globale sør, mister vi også et annet viktig perspektiv av syne: Norges engasjement i to sakene har ulike begrunnelser. I Gaza er det nettopp folkerett og en humanitær katastrofe som er årsaken til at vi er engasjert. I Ukraina er det Europas og Norges sikkerhetsarkitektur som står på spill. Vi er en aktør med en direkte egeninteresse, langt utover de folkerettslige sidene ved konflikten.
Det er fullt forståelig at norske myndigheter engasjeres av den humanitære tragedien i Gaza og ønsker å «gjøre mer», slik det utenrikspolitiske refrenget ofte lyder. Men i iveren etter å utgjøre en forskjell, kan vi også trå feil.
Utenriksminister Espen Barth Eide sa tydelig at han mente den norske anerkjennelsen av Palestina ville få andre land til å følge etter. Det skjedde ikke. Når store europeiske land nå går i den retningen, skyldes det først og fremst den eskalerte situasjonen i Gaza, ikke Norges innsats. Andre land som Storbritannia og Frankrike setter klare betingelser for sin støtte til Palestina, blant annet krav til Hamas som Norge ikke har vært like tydelige på. Regjeringen har begjærlig grepet signalene fra andre europeiske land nå for å argumentere for at Norge hadde rett hele tiden. Det resonnementet er svakt begrunnet.
I det hele tatt finnes liten evidens for at det norske engasjementet har ført til noen konkrete forbedringer, ikke på bakken og heller ikke i andre lands politikk. Poenget er viktig i møte med den patosen Kravik legger for dagen i intervjuet med Dagbladet. Her antyder han at historien vil dømme dem som ikke deler regjeringens politikk. Men hvis fremtidens historikere stiller spørsmålet om hvorvidt Norge handlet klokt for å være i stand til å påvirke utfall på bakken, finnes en legitim uenighet om vi er på rett spor.
For all del: Trolig er det lite vi kan gjøre uansett. Men argumentet om at vi har spilt oss selv lengre ut over sidelinjen enn nødvendig i relasjonen med Israel, og om at tidspunktet for anerkjennelsen av Palestina var dårlig hvis målet var å påvirke partene konstruktivt, har noe for seg. Snarere enn å moralisere burde Kravik forsøke å bemøte disse innvendingene på en god måte.
Fremstillingen Kravik gir av Norge som en ledestjerne, kan i stedet antyde at regjeringen systematisk er for optimistiske i sin analyse av andre land. Et illustrerende eksempel på UDs problematiske forståelse er Espen Barth Eides selvsikre erklæring like etter det israelske angrepet på Iran i juni, hvor han fastslo at dette ikke var koordinert med USA og ikke var i amerikansk interesse — en uttalelse som falt bare dager før USA selv gjennomførte tunge bombetokt mot iranske atomanlegg. Dette avslører et naivt og ensidig syn for resten av verden, et syn som svekker Norges troverdighet internasjonalt.
I tillegg har regjeringens politisering av en helt bestemt forståelse av folkeretten åpnet Pandoras eske på hjemmebane med en utenrikspolitisk aktivisme som nå står i fare for å overstyre nøytralitet og pragmatisme. Oljefondet, som tidligere har vært et stabilt og nøytralt investeringsfond, er nå i ferd med å bli et politisk instrument der stadig flere krav og hensyn skal ivaretas i møte med direkte politisk press. SV krever at fondet trekker seg ut av selskaper med tilknytning til Israel, støttet av Arbeiderpartiets regjering. Professor Morten Kinander ved BI påpeker i Finansavisen at dette markerer et dramatisk skifte hvor fondets portefølje tilpasses pågående konflikter, noe som vil føre til forventede reaksjoner fra blant annet USA.
Som om vi ikke har vanskeligheter nok med å forklare at oljefondet er nøytralt og at Nobels Fredspris er apolitisk, må vi nå fekte unna krav om å ‘gjøre mer’.
Alle forstår ønsket om å ‘gjøre mer’ for sivilbefolkningen i Gaza. Men når regjeringen snakker som om det er viktig at Norge gjør mer, skaper det også en avmektighet når det beviselig ikke gjør det likevel. Det fører til nye krav – og til en normalisering av krav som egentlig ikke virker.
Dette ble tydelig illustrert i et NRK P2-intervju i helgen hvor lytter Janne spurte hvorfor verdens ledere ikke gjør mer. Kravik svarte til slutt at det ville kreve et militært angrep på Israel for å endre noe, noe programlederen påpekte ville innebære en krig mot både Israel og USA. Kravik måtte slå fast at det ville være «uklokt» å starte en slik konflikt.
Ja, det ville i sannhet vært uklokt. Og i strid med folkeretten, skjønt Kravik i denne omgang ikke nevnte det som ellers er hans favoritt-tema. Han nøyde seg med å antyde at det er umulig på grunn av USA. Men kanskje burde han også nevnt at mens det i Ukraina er slik at vi håper på, ønsker, og forsøker å bidra til ukrainsk militær fremgang, ville et lignende mål for Hamas være så bisart, så idiotisk og så umoralsk at Janne burde tenkt seg om både to og tre ganger før hun stilte spørsmålet.
UD har for lenge holdt Pandoras eske på gløtt, og bør nå straks lukke den helt igjen. Den besnærende visjonen om et radikalt, moralsk forsvar for palestinske rettigheter som Norge skal gå i bresjen for, samtidig som den skal samle globale sørlige land i støtte til Ukraina, virker ikke. I stedet stilles Norge lagelig for hugg, både ute og hjemme.
(Alexander Z. Ibsen var utenrikspolitisk rådgiver for Høyre mellom 2017 og 2023.)
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
