Trettebergstuens frie valg

Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) er i vinden med sitt lovforslag om forbud mot konverteringsterapi.

Minerva har tidligere dekket spørsmålet om hvordan denne loven egentlig kan gå lenger enn Solberg-regjeringens lovforslag gjorde. Det lovforslaget forbød konverteringsterapi rettet mot barn og mot voksne som ikke hadde gitt reelt samtykke – men ikke for samtykkende voksne. Daværende statsråd Abid Raja (V) forklarte det slik: «Grunnloven og menneskerettighetene setter nemlig grenser for hvor langt staten kan regulere voksnes liv. Det skal vi i det store og det hele være glade for», skrev han i Aftenposten i juli i fjor.

Raja mente det var «foruroligende» at Ap tok til orde for et «totalforbud for alle». Han forklarte at «Lovavdelingen, et av Norges fremste juridiske miljøer, mener det vil stride med både Grunnloven og menneskerettighetene». Ikke desto mindre er det nå nettopp det som er skjedd: Rajas etterfølger i statsrådsstolen har lagt frem et lovforbud som synes å innebære nettopp et totalforbud. Spørsmålet er: Hvordan kan det være i tråd med grunnloven?

Betinget frivillighet

Vel – det er det langt fra sikkert at det er. Lovavdelingen vil ikke bekrefte at de har «velsignet» lovforslaget, slik Trettebergstuen har sagt. Advokatforeningen er skeptisk, og det samme er Riksadvokaten.

Men vel så interessant er lovforslagets egen begrunnelse for at det likevel er innenfor grunnlovens rammer. Det handler om hva som kan regnes som et reelt samtykke – eller, i mer filosofiske termer, et fritt valg. I høringsnotatet er det formulert som følger: «Departementet vurderer at det er vanskelig å avgjøre om et samtykke til konverteringsterapi er reelt, og i hvilken grad sosialt press med videre, kan påvirke muligheten til å handle fritt for dem som utsettes for konverteringsterapi.»

Og mens departementet «vurderer», har statsråden for lengst konkludert. Til avisen Dagen sa hun nylig: «Vi legger til grunn i dette lovforslaget at det egentlig ikke er noe som kan kalles for frivillig konverteringsterapi. Hvis du går inn i en situasjon og ønsker å endre på deg selv, er det en betinget frivillighet. Den er betinget på at du føler et press fra samfunnet rundt på at du ikke er bra nok.»

Det er mulig å forstå hva Trettebergstuen mener: Valgene vi tar, skjer i en kontekst. Men Trettebergstuen synes ikke å reflektere noe særlig mer over forholdet mellom et press som kommer fra egen overbevisning og et press som kommer fra samfunnet rundt. Kanskje er den distinksjonen ikke så viktig for henne, for heller ikke våre egne overbevisninger oppstår i et vakuum: Hadde det for eksempel aldri eksistert noen religiøse doktriner om homofili, ville det nok vært langt færre som kom på ideen om å endre legning.

Men å anta at ingen kan slutte opp om slike religiøse doktriner frivillig, er en massiv forutsetning bare å «legge til grunn» for en lov. Det ville raskt spenne ben for hele tanken om at vi i noen juridisk meningsfull forstand kan være frie overhodet.

Ufrie fedre

Med denne saken friskt i minne hørte jeg i helgen på podkasten Tore og Haralds podkast i helgen. Der snakket de blant annet om en uttalelse Trettebergstuen kom i sommer – som også handlet om frie valg. Den gangen var det snakk om hvorfor hun vil ha lengre fedrekvote:

«Jeg skulle ønske vi ikke trengte kjønnskvotering og fedrekvoter, og at alle kunne velge fritt, basert på egne liv og preferanser», sa Trettebergstuen til Morgenbladet. Men dessverre, slik er det ikke, «og det viser fedrekvoten i alle de nordiske landene». De ufrie valgene viser seg, ifølge Trettebergstuen, ved at menn tar ut kvoten – men ikke noe mer. Hun beklager seg over at «[e]tter flere tiår med fedrekvote har det ennå ikke blitt en naturlig ting».

Man kan spørre seg hva Trettebergstuen egentlig mener med et fritt valg, om så mange ikke lar seg påvirke av tiår med sterke incentiver og formaninger fra statens side. Hadde valget vært mer fritt om de lot seg forme enda mer av statlig direktiver?

Trettebergstuen utdyper resonnementet sitt med å si at det er naivt å tro at valg tas «i et vakuum», og at det ikke er «uten grunn at norske foreldre konsekvent velger mer permisjon til mor enn far», samtidig som undersøkelser viser at «menn ønsker å være mer tilstedeværende omsorgspersoner for barna». Årsaken finner Trettebergstuen – på samme måte som i spørsmålet om konverteringsterapi – i «forventninger, holdninger og strukturer fra samfunnet rundt oss». Trettebergstuen kommuniserer her altså at en far som ikke tar ut mer permisjon enn fedrekvoten, og samtidig oppgir at han ønsker å være en mer tilstedeværende omsorgsperson for barna, ikke tar et fritt valg.

For en som meg – en tobarnsfar som har tatt ut mer permisjon enn kvoten og ønsker å være en tilstedeværende omsorgsperson – er det pussig lesing. Det finnes mange gode grunner for å velge kortere permisjon for far enn jeg gjorde – og lengre for mor. Og noen av disse grunnene er systematiske på en måte som gjør det plausibelt at mødre og fedre som får velge nettopp fritt, ikke vil velge likt.

For eksempel: Svært mange norske barn får morsmelk også etter syv måneder – som nå er maksimal lønnet fødselspermisjon for mor. Det skaper noen utfordringer for far. Kan ikke ungen lære å drikke av flaske, vil Trettebergstuen kanskje spørre. Joda. Ungen kan lære det. Store deler av min pappaperm gikk med til å forsøke å lykkes med dette prosjektet, som så mister all verdi så snart barnet er litt større. Greit, men kan barnet ikke spise fast føde? Joda – skjønt, hva skal man gjøre med melken som uansett må pumpes? – men det er ikke sikkert prosjekt avocado eller prosjekt barnemat-på-glass er så mye enklere enn prosjekt flaske. (Og nei – jeg er ikke den eneste med lignende erfaringer.)

En annen utfordring er separasjonsangst. Den er nemlig på sitt verste hos barnet nettopp rundt 7–8 måneder. Og de første månedene er det altså mor som normalt er hjemme, og selv ikke Trettebergstuen har foreslått å tvinge gjennom en endring i akkurat det. Dermed kan separasjonsangsten bli særlig intens i denne aldersgruppen akkurat når far kommer inn og mor forlater hjemmet. De lærde vil kanskje strides om dette, men det er i hvert fall ikke åpenbart at samvær preget av separasjonsangst er den aller beste rammen for å utvikle seg som omsorgsperson.

Og da har vi ikke engang begynt å se på grunner til at mor kan tenkes å ønske å være hjemme lenger – eller begynt å spekulere i at mor og far kan ha medfødte forskjeller som påvirker synet på balansen mellom barn og jobb.

Forventninger, holdninger og strukturer

For min egen del er jeg usikker på om jeg ville valgt å ha like lang permisjon en gang til, om jeg både kunne velge fritt og om jeg hadde med meg de erfaringene jeg har gjort meg. Det handler ikke om noe mangel på ønske om å være en tilstedeværende omsorgsperson, men om konkrete erfaringer og fysiske forhold.

Men hos Trettebergstuen reduseres alle forhold som kan tenkes å påvirke valget om permisjonslengde, til «forventninger, holdninger og strukturer», som umuliggjør et fritt valg. Her finnes ikke egentlig noen åpning for legitime beveggrunner som ikke fordeler seg likt mellom menn og kvinner.

Gjennom å karakterisere andres valg som ufrie, senker Trettebergstuen også terskelen for å bruke statens makt for å tvinge dem på plass. Det gjør hun selv om det i en viss forstand er helt unødvendig: Lengden på fedrekvoten kan begrunnes med andre typer konsekvenser. Man kan argumentere for at lengre fedrekvote gir økt likestilling over tid, at det er best for barna eller andre forhold – som rett nok må tåle et kritisk empirisk søkelys.

Men det er et annet paradoks her også, som Eia påpeker i ovennevnte podkast. Det er i praksis nemlig ikke alle «forventninger, holdninger og strukturer» som umuliggjør frie valg. For hva med de forventninger som kommer fra staten, mange kommentatorer i mediene og – for mange – vennegjengen – om at mor ikke skal være lenge hjemme med barn? Hva med de strukturene som ligger i nettopp fedrekvoten som vanskeliggjør frie valg med en skjevere fordeling? – og dessuten har som intensjon å være med å endre holdninger?

Og det samme kan man anføre når det gjelder konverteringsterapi: Det er ikke noen mangel på fordømmelse av konservativ teologi i samfunnet. Det er mange forventninger, holdninger og strukturer som favoriserer mer liberale forståelser. Det avgjørende spørsmålet er ikke om strukturer finnes, men om mennesker har noen mulighet til å være subjekter, og ikke bare objekter, i møte med dem.

«Det er en interessant filosofisk diskusjon», svarte Trettebergstuen da Minerva stilte henne spørsmål om omtrent dette – uten å forfølge diskusjonen videre. Slik kunne hun ganske friksjonsfritt ende opp med en konklusjon av at frie valg bare er de valgene hun selv støtter politisk. Nå har forståelsen av betydningen av og rammene for frie valg selvsagt alltid i noen grad skilt høyre- og venstresiden, tydeligst gjennom det marxistiske konseptet om «falsk bevissthet». I en viss forstand er det også et dypt filosofisk spørsmål – en av flere innfallsporter til spørsmålet om fri vilje finnes overhodet. I praktisk forstand er det likevel først og fremst en avsporing: Hvis man a priori avviser at en homofil kristenkonservativ som ønsker samtaler om tro og legning i Norge i 2022 kan være fri, eller at en far som ikke vil være hjemme hele fedrekvoten kan være fri, kommer man farlig nær å avskaffe frie valg ikke bare som filosofisk, men også som politisk kategori.

Det er derfor naturlig at Trettebergstuens forståelse fører henne på kollisjonskurs med menneskerettighetene. Men når det skjer i spørsmålet om konverteringsterapi, handler det ikke om at forståelsen av frie valg er annerledes på dette området – men om konsekvensene av loven. For her skiller konverteringsterapi seg fra fedrekvote. I bunn og grunn trenger nemlig staten ikke de tyngste argumentene for å bestemme hva slags kriterier den setter for et positivt velferdsgode som fødselspermisjon. Ingen vil fengsle far for å ta kortere permisjon eller mor for å ta lengre. Men nettopp derfor har kanskje også norsk feminisme kunnet venne seg til slapp tenkning rundt frie valg: Man kan uten konsekvenser påstå at utfall man misliker, skyldes noen ofte ikke spesielt godt etterprøvbare «strukturer», og at eksistensen av slike strukturer gjør at valg ikke er fri.

Når man kommer til forbudet mot konverteringsterapi, derimot, er det snakk om straffebud – med lang fengselsstraff – som etter grunnloven og menneskerettighetene krever gode begrunnelser. Og Trettebergstuens begrunnelse er nettopp hennes forståelse av andre menneskers valg som ufrie. Da er denne forståelsen ikke lenger tomt politikerprat, men en del av statens maktapparat.

Og så får vi se om domstolene føler seg frie nok til å overprøve statsrådens valg.