Lex Trettebergstuen og den nye intoleransen

Forestill deg to scenarier som en ung transkvinne kan befinne seg i:

Scenario 1: Personen får motbør, både fra foreldre og psykologer, fordi de tror kjønnsinkongruensen er et symptom på andre lidelser – som depresjon og ensomhet i forbindelse med mobbing. Transkvinnen opplever at de legger steiner til en byrden som allerede er for tung å bære. Foreldrene og psykologer gir seg imidlertid ikke og forsøker bestemt, men så omsorgsfullt de kan, å påvirke personen til å endre kjønnsidentiteten slik at den sammenfaller med det biologiske kjønnet. Etter flere år med systematiske samtaler og terapi – unektelig noe motvillig – begynner personen å finne seg til rette i sin mannlige kropp, selv om personen fortsatt har store problemer med å identifisere seg med dominerende maskulinitetsidealer i kulturen.

Scenario 2: Personen møter aksept og bekreftelse fra foreldrene sine. Personen ber omgivelsene tilpasse seg og bruke nye pronomen og navn. Psykologen gjør en vurdering i løpet av noen konsultasjoner – utenfor noe offentlig helsetilbud – og avkrefter at kjønnsinkongruens er overfladisk og kortvarig. Personen settes på hormoner og etterhvert bærer det videre til kirurgi. Penis brukes til å konstruere en vagina. Personen kjenner at livslysten kommer tilbake.

Men spol noen år frem i tid: Underkroppen lekker fortsatt urin flere steder. Personen holder avføringen inne så lenge som hen bare klarer; det oppleves som å bli skåret opp med kniver å gå på do. Det er blod i toalettskålen. Personen erfarer sitt nye underliv som et verkende sår, ikke en vagina. Jevn oppfølging av helsevesenet vil være nødvendig livet ut. Men verst av alt er kanskje den gryende erkjennelse av at det ikke var kjønnet som var det egentlig problemet i identiteten. Gleden er nå vrengt til sorg, et tap av den man var og kunne være – for nå er det ingen vei tilbake.

Hvem skal ut – eller rettere sagt: i fengsel?

Av de to scenarioene er det siste ikke bare ekte, men dagsaktuelt; personen heter Aleksander Linkowski. Det første scenariet er derimot omtrent slik Aleksander håpet at omstendighetene hadde utfoldet seg, når han ser tilbake på tiden som kjønnsinkongruent og hendelsene som ledet til hormonbehandling og kirurgi av underlivet. Når vi tar det inn over oss, må vi også åpne for en alternativ formulering av den innledende setningen her: Det var ikke egentlig snakk om en transkvinne, men en ung mann med kjønnsinkongruens.

Det finnes andre mulige scenarier, selvsagt. Scenario 1 kunne utvikles til Scenario 3, slik at personen aldri faller til ro i sin mannlige kropp, og ender opp med bitterhet mot foreldre og helsevesen. Og Scenario 2 kan bli til Scenario 4, der hormoner og kirurgi gir personen et nytt liv hen ikke angrer på å ha valgt. Men de to scenariene over illustrerer godt noen svært alvorlige innvendinger mot regjeringens reviderte lovforslag om forbud mot konverteringsterapi, utarbeidet av Anette Trettebergstuens Kultur- og likestillingsdepartement (KUD).

Nå har Trettebergstuen gått av – etter å ha brutt habilitetsregelverket. Og kanskje – kunne man si – etter derved på annet vis å ha tatt seg til rette innenfor det liberale demokratiets institusjoner, der målet blir viktigere enn spillereglene. Loven er likevel så tett forbundet med hennes tid som statsråd at det i hvert fall enn så lenge er rimelig å tenke på den som Lex Trettebergstuen. 

Og i denne loven er det altså uklart om det scenarioet Aleksander nå bestemt mener at hadde vært det beste – altså Scenario 1 – i det hele tatt vil være lovlig dersom lovforslaget blir vedtatt. Det til og med, i ytterste konsekvens, uavhengig av hvorvidt Aleksander selv hadde oppsøkt hjelp av egen fri vilje for å harmonere kjønnsidentiteten med biologisk kjønn.

La oss leke en gjettelek for å sette det på spissen: Hvem skal ut, eller rettere sagt i fengsel: Foreldrene og psykologene som bekreftet Aleksanders uttrykte kjønnsidentitet i ungdomsårene, slik at han gjennomgikk behandling han selv beskriver som «grotesk», og som gjorde at han opplevde seg selv som «falsk», ute av stand til å harmonere kropp og identitet – eller de som i en alternativ verden ville ledet ham til å falle til ro i kjønnet som skulle vise seg å være hans egentlige kjønnsidentitet?

Det reviderte lovforslaget levner ingen tvil: Det er den siste av de to som kan kvalifisere til straffesak, ikke den første.

Aleksanders fortelling er en smertefull inngang for å forstå noe av det som gjør Trettebergstuens reviderte lovforslaget så problematisk: Det meste av det lovforslaget vil forby er allerede forbudt, og det ytterligere særvernet kommer med en problematisk skyggeside – som gjør lovforslaget illiberalt på en ganske særegen måte som det er nødvendig å reflektere over i en tid preget av kompliserte verdikonflikter.

Om metoder og krenkelser

Men! – vil tilhengerne av loven innvende – loven gjelder jo bare dersom konverteringen bærer preg av å være en «metode», og, ikke minst, dersom den «krenker en annen». Og der har vi altså to av lovtekstens avgjørende vilkår. Hva ligger i disse vilkårene og hvordan legger forarbeidene opp til at vi skal forstå dem?

I forarbeidene gjøres det gjentatte forsøk på å utydeliggjøre vilkårene og å senke terskelen de er ment å sette. For eksempel: Selv de aktuelle metodene gjerne beskrives som planmessige, repeterende og inngripende handlinger, fremgår det av lovproposisjonen at departementet åpner for at også «enkeltstående, moderate samtaler» kan rammes av loven, om enn bare unntaksvis. Så langt jeg kan se, når jeg leser forarbeidene, er det eneste man eksplisitt bekrefter at loven ikke har til formål å begrense, folks indre tankeliv. Men straks disse tankene kommer ut i form av ord, befinner man seg i uklart farvann. Det at det er her man trekker den absolutte grensedragningen, ved selve overgangen fra indre til ytre, tanke til ord, sier sitt om hvor lite forutberegnelig lovforslaget forstås av regjeringen selv: Potensielt alle typer interaksjon mellom mennesker rammes av loven – eller rettere sagt: alle typer interaksjon som bærer i seg potensialet til å krenke.

Det leder oss til det andre vilkåret, som skal avgrense metodevilkåret. I forarbeidene kommer det frem at krenkelsesvilkåret «tydeliggjør at handlingen må overstige en viss terskel for å medføre straffansvar». Advokatforeningen, som var svært kritisk til det forrige lovforslaget, forstår det nettopp slik. Nicolai V. Skjerdal er advokat og medlem av foreningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess samt foreningens menneskerettsutvalg, og han forstår det reviderte lovforslaget slik at det «må foreligge en krenkelse, for eksempel i form av utilbørlig press mot noens vilje. Religionsfrihet og trosutøvelse er fortsatt grunnleggende». Ifølge Skjerdal betyr det at for eksempel forbønn én-til-én – eller mer aktuelt utenfor religiøse miljøer: de nevnte enkeltstående, moderate samtalene – ikke kan straffeforfølges.

Problemet er bare at forarbeidene uttrykker noe ganske annet; der påpekes det altså at nettopp disse handlingene kan straffeforfølges. Tilsvarende antyder Skjerdal at handlingene som kan straffeforfølges ved lovforslaget, «allerede [er] ivaretatt i lovgivningen», mens Trettebergstuen har understrekt viktigheten av et totalforbud, og da hun la det reviderte lovforslaget frem, beskrev hun det som «historisk» viktig nettopp fordi det går så mye lenger. Og det etterlater en ubehagelig asymmetri: Når selv ikke ekspertene er enige om hvilke handlinger som kan straffeforfølges, vil i alle fall ikke folk flest kunne gjøre en sikker, presis juridisk vurdering.

Nedkjølende uklarheter

Trettebergstuens retorikk før og under lovprosessen antyder da også at den nedkjølende effekten er en av lovforslagets underliggende hensikter. For det er nesten vanskelig å forestille seg at en eventuell domfellelse av for eksempel en enkeltstående, moderat samtale noensinne kan stå seg dersom den blir prøvd menneskerettslig. Men det nye lovforslaget skaper likevel en usikkerhet: Tenk om?

Denne usikkerheten speiles i den ubestemmelige definisjonen av krenkelse: Hvor går terskelen sånn egentlig? For eksempel: Selv om samtykke kan være formildende, kan en person ifølge forarbeidene likevel bli krenket av en handling de har gitt samtykke til – selv om personen ikke engang tar skade av handlingen.

Man kunne tenke seg at problemet handler om en subjektiv forståelse av krenkelse. I forarbeidene fremkommer det imidlertid at «det vil ikke ha betydning om vedkommende selv opplever seg krenket». Det er selvsagt både klokt og betryggende fra et menneskerettslig perspektiv; det skal gjøres en objektiv «helhetsvurdering». Men to problemer gjenstår. Det første er at flere av momentene som inngår i denne helhetsvurderingen preges av å være subjektiv i sin natur, som for eksempel «hvor påtrengende, invaderende og intensiv» handlingen er.

Det andre, som kommer i forlengelsen av dette, er at det er uklart hva som i det hele tatt legges i en «objektiv» vurdering, all den tid dette feltet er så preget av grunnleggende forskjellige fortolkningsrammer: De samme faktaene kan forstås diametralt forskjellig av ulike personer – og kanskje, som er tilfellet med Aleksander, av den samme personen på ulike tidspunkt. For å ta nettopp Aleksanders fortelling som et eksempel: På motsatt side mener andre at det faktum at Aleksanders fortelling kommer ut, og ikke minst beskrivelsen av behandlingen han gjerne skulle ha hatt, påfører transpersoner skade. Noen beskriver Aleksanders erfaringer som «propaganda fra TERFs» og antyder at det var presseetisk uforsvarlig å publisere saken.

Eller bare ta Esben Esther Pirelli Benestad-saken, som har fortsatt å rulle og gå denne uken: Hvorvidt man mener Helsetilsynets vurdering av Benestad er faglig korrekt eller ikke – som må regnes som en dimensjon av objektivitet – avhenger av forutgående antagelser rundt kjønnsinkongruens: Noen feiret at Benestad fikk fortsette å praktisere som lege (i alle fall inntil det ble kjent at det skjer under temmelig begrensede omstendigheter) mens andre kritiserte det samme vedtaket – uten å forholde seg til Helsetilsynet vurderinger. De som kritiserte mente at Benestad ødelegger unge mennesker liv. De som feiret mener at kritikerne «hater at transpersoner lever gode liv».

Disse forutgående antagelsene er knyttet til dypere virkelighetsforståelser, som vi skal komme tilbake til. Poenget i denne omgang er å påpeke at det er så steile uenigheter om hva som ligger i objektive vurderinger på feltet at selve begrepet i seg selv – når det ikke blir definert nærmere – er meningsløst.

Helsepersonell bryter ikke loven så lenge de ikke bryter loven

Problemstillinger rundt «objektive» perspektiver på konverteringsterapi settes på spissen når man i forarbeidene forholder seg til det som tilsynelatende er utgangspunktet for lovens forankring i objektivitet: helsetjenesten. Det understrekes at «faglig forsvarlig behandling i helsetjenesten som utføres i samsvar med helsepersonellovens forsvarlighetskrav» ikke skal rammes med straff. Dette betyr tilsynelatende at loven ikke griper inn i helsepersonells yrkesutøvelse – men også her er man i forarbeidene påpasselige med å introdusere uklar, usikkerhet og tvetydighet i lovproposisjonen. For det understrekes samtidig: «Konverteringsterapi vil ikke være i tråd med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven.» Siden konverteringsterapi i stor grad må forstås som det som rammes av den nye loven, skaper dette en sirkulær referanse: Helsepersonell kan benytte behandlingsmetoder som ellers ville vært rammet av denne loven, så lenge de er forsvarlige, og forsvarlige metoder er de som ikke rammes av loven.

Det kategoriske utsagnet er i seg selv interessant, for forarbeidene er samtidig tydelig på at helsepersonellovens forsvarlighetskrav utvikler seg med det aktuelle faget og innebærer «en plikt til å opptre i samsvar med de til enhver tid gjeldende faglige normer og lovbestemte krav til yrkesutøvelsen». Og nå har altså Storbritannia og selv vår progressive söta bror valgt en «radikal omlegging» av behandlingstilbud i restriktiv retning, og med økende skepsis til den «affirmative modellen», fordi de mener at fagets utvikling tilsier at man ikke kan fortsette i den retningen som Norge er på vei mot. Det er ikke utenkelig at man ender opp med å tilby mer av den type «konverteringsterapi» som Aleksander etterspør, rett og slett fordi dette er mindre inngripende.

Men gjennom forbudet mot konverteringsterapi vil regjeringen potensielt forby en mulig utvikling i retning av alternative behandlingsformer; forbudet hever seg over helsepersonellovens forsvarlighetskrav ved å sette noen absolutte grenser for selve betydningen av «forsvarlig» behandling. Her er det en inkonsistens pakket inn et skinn av objektivitet: Forarbeidene legitimerer loven gjennomgående i en empirisk, medisinsk rasjonalitet – der forbudet skal verne om den fysiske og psykiske helse til utsatte minoriteter. Men samtidig ekskluderer forarbeidene kategorisk muligheten for at den samme rasjonaliteten kan åpne opp for visse typer «konverteringsterapi». Det er særlig problematisk når det gjelder kjønnsinkongruens, fordi det er et felt der kunnskapsgrunnlaget jevnt over er svakt.

Den metafysiske erklæringen

Bakgrunnen for dette tilsynelatende inkonsistente forholdet til medisinsk rasjonalitet ligger trolig på et mye dypere plan: Det handler om selve virkelighetsforståelsen Trettebergstuen selv tar utgangspunkt i: Hun antar tilsynelatende at den til enhver tid opplevde identiteten knyttet til kjønn og seksualitet er så fundamental for personens integritet at det ikke kan eksistere spenninger mellom realiseringen av denne identiteten og korrekte helsemessige vurderinger. Og dersom de helsemessige vurderingene faktisk står i spenning med den opplevde identiteten, er det de helsemessige vurderingene som må endres, ikke identiteten. Det betyr at lovforslaget ikke bare er «en tydelig politisk markering», som spesialist på strafferett, professor Jørn Jacobsen, beskrev Støre-regjeringens opprinnelige lovutkast – det er også en tydelig metafysisk erklæring.

Denne tydelige, om enn implisitte, metafysiske erklæringen kan kanskje av og til fremstå som en nærmest udiskutabel doktrine innenfor visse segmenter av den skeive bevegelsen og progressive eliter innenfor akademia, politikk og kultur – i hvert fall så lenge man ikke trenger å formulere det helt eksplisitt. Men blant både psykologer og biologer, for ikke å nevne folk flest, er den svært kontroversiell. Og det at den kan bli gjort til lov, innebærer et egentlig ganske dramatisk skifte i den liberale samfunnsorden slik vi kjenner den, fordi et grunnleggende kjennetegn ved denne ordenens selvforståelse er at den i en viss, om enn imperfekt forstand, streber etter å være «nøytral». 

Når vi diskuterer de mer overfladiske problemene med loven – altså de som finnes i forarbeidene og selve lovteksten – er det lett å miste disse dype konsekvensene av synet. Men de føyer seg inn i viktige samfunseksistensielle tendenser som gir seg utslag i nye typer politisk destabiliserende verdikonflikter i mange vestlige land, og derfor må vi forstå dem. Og da må vi altså gå dypere.

Ministerens meninger og andre rettskilder

Metafysikk omhandler filosofiens virkelig store, fundamentale spørsmål – som hva som ligger til grunn for virkeligheten, og herunder: Hvem og hva vi er som menneskelige selv. Uenigheter om kjønn og seksualitet griper inn i disse spørsmålene. 

Trettebergstuen har tidligere uttalt at hun ikke tror noen av sin frie vilje vil oppsøke konverteringsterapi. Dersom noen gjør det, skyldes det mer eller mindre subtilt press fra omgivelsene, det Trettebergstuen har kalt for «betinget frivillighet». Da jeg ved en tidligere anledning intervjuet kultur- og likestillingsministeren, spurte jeg henne nøyaktig hvordan hun forstår dette skillet mellom betinget og ubetinget frivillighet. Hun svarte:

«Det er en interessant filosofisk diskusjon. Jeg tror ikke at det finnes noen som hadde villet endre på sin legning, dersom det ikke eksisterte homofobi og fordommer forbundet med legningen. Dette ønsket og beslutningen oppstår ikke i et vakuum, men i en spesifikk kontekst, i et miljø og samfunn», og la til at hennes mening ikke er relevant for lovforslaget.

Selv om det er riktig at en ministers meninger ikke er en gyldig rettskilde, er det ikke helt riktig at meningene er irrelevante for å forstå lovforslaget som er lagt frem under denne ministeren – særlig ikke når ministeren selv har investert så mye av seg selv og sin politiske kapital i loven. Ikke minst danner det en bakgrunn for å forstå gnisningene som oppsto mellom KUD og Justisdepartementet, da Trettebergstuen feilaktig lovet at Lovavdelingen i Justisdepartementet hadde «velsignet» Støre-regjeringens opprinnelige lovforslag.

Og i forarbeidene kjenner vi igjen ministerens logikk: Det er for eksempel, og som allerede nevnt, ikke noe unntak for samtykkende voksne personer. Å nekte voksne å samtykke til så private avgjørelser som psykoterapi eller forbønn er en så dramatisk inngripen i folks privatliv, at den i alle fall delvis må forankres i en forståelse av et slikt reelt samtykke ikke egentlig eksisterer. Vi kjenner det også igjen i forarbeidenes beskrivelse av sosialt press, som kan ta mange former, de være seg «eksplisitte eller implisitte». Kort fortalt: Alt som står i spenning til personens selvopplevelse – i alle fall når det gjelder kjønn og seksualitet – er en form for sosialt press. Og denne forståelsen av sosialt press tar utgangspunkt i noen uutalte antagelser om hvem og hva vi er som menneskelige selv.

Sosialt press og sanne selv

Viktigst er den nevnte antagelsen om at den til enhver tid erfarte identitet knyttet til kjønn og seksualitet ikke bare en urokkelig størrelse, men også personens sanne selv – slik at dersom man direkte eller indirekte utfordrer denne, så utfordrer man selve personens integritet. Og dette er altså metafysikk, det er en fortolkning av verden og det menneskelige selv.

Denne fortolkningen av verden kan utfordres filosofisk, på det metafysiske planet, men de tydeligste problemene oppstår i det praktiske, når den anvendes på verden. Og spesielt tydelig blir det når vi snakker om transkjønn i dag. For eksempel: Hvordan kan man kategorisk utelukke at den dramatiske økningen av unge jenter som erfarer kjønnsinkongruens, ikke også handler om subtile, underbevisste former for sosialt press? Hvorfor kommer et ønske om å endre kjønnsidentitet uunngåelig som følge av sosialt press, mens ønsket om å endre på sitt biologiske kjønn ikke gjør det? Eller, enda tydeligere: Hos mange unge oppstår kjønnsinkongruens – og en kjønnsidentitet som noe annet enn biologisk kjønn – i ungdomstiden. Hvilken rolle spiller for eksempel kjønnsrolleforventninger og andre psykiske og sosiale forhold i den prosessen? Og ikke minst: For unge som er usikre, utprøvende og søkende: Hvilken rolle spiller en «kjønnsbekreftende» tilnærming i å lande – eller «konvertere» en kjønnsidentitet?

Lovutkastet er ikke interessert i slik filosofering: Utgangspunktet er at opplevd kjønn der og da uttrykker det sanne selvet, mens eventuelle sosiale prosesser som bidrar til transkjønnsidentitet ikke engang diskuteres som en teoretisk mulighet. Det er til og med slik at ønsket om å endre på biologisk kjønn kan, fra lovens perspektiv, umulig skyldes noe sosialt press av juridisk relevans – og forarbeidene understreker med all tydelighet at hormonbehandling og kirurgi holdes helt utenfor loven.

Det bringer oss tilbake til Aleksanders fortelling. Den synliggjør nemlig at den til enhver tid uttrykte kjønnsidentiteten ikke er en urokkelig størrelse og ikke noen utvetydig uttrykk for personens sanne selv. Dessuten: Hvor sannsynlig er det egentlig at Aleksanders depresjon og ensomhet hadde blitt mediert gjennom nettopp kjønnsinkongruens dersom han ikke hadde havnet i miljøer som sådde denne tanken i ham – og deretter møtte personer som Benestad som vannet og stelte den? Dersom denne myndighetspersonen i livet til Aleksander – en voksen transperson, lege og professor i sexologi – gir ham faglige råd som fører direkte til hormoner og kirurgi, er ikke det en form for sosialt press slik det defineres det i forarbeidene?

Det finnes en innvending – og en variant av den kommer også frem i forarbeidene – som lyder omtrent slik: Benestad bare aksepterte og bekreftet ting som allerede var i Aleksander, og derfor kan det ikke være snakk om noe sosialt press. Men man har altså allerede antatt en veldig vid forståelse av sosialt press for å undergrave gyldigheten til samtykke, og det gir simpelthen ikke mening at samtykke i det ene tilfellet (oppsøke konverteringsterapi) skal vurderes kategorisk forskjellig fra det andre (oppsøke kjønnsskiftebehandling). Det vil si, det gir ikke mening dersom man ikke gjør denne antagelsen om den til enhver tid uttrykte kjønnsidentitet er et urokkelig, utvetydig uttrykk for personens sanne selv.

Da må vi stille spørsmålet: Hva ligger til grunn for denne svært vidtgående antagelsen? Hvordan forankres den, når hele lovforslaget i realiteten hviler på den? Det virker som at Trettebergstuen mener svaret på dette spørsmålet er åpenbart, for det diskuteres ikke en gang i lovproposisjonen hun legger frem. Men det er det ikke. Tvert imot: Dersom det er åpenbart at samtykket til konverteringsterapi ikke kan være reelt, er det ikke åpenbart at samtykket som gis til kjønnsbekreftende behandling kan være reelt, dersom vi anvender den samme standarden for «reelt samtykke» og under kontroversielle antagelser om sanne selv – Aleksanders fortelling viser nettopp dette.

Kanskje ligger bakgrunnen for lovforslagets manglende baling med disse problemene ikke i filosofiske uenigheter, men i mer praktiske vurderinger – at det er de mest marginaliserte og historisk undertrykte identitetene som trenger vern mot storsamfunnets forsøk på å forandre dem? Tanken er forståelig, men igjen viser Aleksanders fortelling at den holdningen er til liten hjelp når skjebner som hans – ofte unge! – eller familie og helsevesen rundt den, forsøker å navigere i en kompleks verden.

En sprekk i den liberal samfunnsorden

Vi er omsider kommet til den politiske filosofien: Et kjennetegn ved den liberale samfunnsorden er rommet for å se verden forskjellig og forsøke å påvirke hverandre innenfor rimelighetens grenser: Vi har lov til å uttrykke stille eller høylytt: Se, slik er verden! Så derfor lever jeg slik, og hvis ikke du endrer deg og lever på samme måte du også, lever du kanskje ikke slik du burde? Vi kan til og med pirke og dulte litt borti hverandre for å få den andres oppmerksomhet. Man har ikke noen rett til å endre på personens eller fellesskapets overbevisninger – men man har en rett til å forlate personen og fellesskapet dersom man har fått nok.

Dersom man holder seg innenfor rimelighetens grenser, skal ikke staten gripe inn, fordi den skal forholde seg nøytralt til de ulike overbevisningene. Og rimelighetens grenser har derfor gått rett rundt utøvelsen av fysisk makt. Overgangen fra fysisk makt til psykisk overgrep til sosialt press er unektelig glidende, men dersom man undergraver den politisk-filosofiske relevante distinksjonen mellom disse størrelsene, så kollapser også dette nøytrale uenighetsrommet som står i kjernen av den liberale samfunnsorden. Og det er akkurat det Lex Trettebergstuen synes å bidra til.

Man trenger ikke tro at det finnes noe slikt som absolutt politisk nøytralitet for å fastholde den liberale samfunnsordens ideal om at man ikke skal forby fredfulle filosofiske og religiøse overbevisninger og livene som leves i tråd med disse overbevisningene – eller, som et minimum, at tersklene må være svært høye og svært godt begrunnet for å gripe inn i dette. På mange måter er det nettopp dette som har vært det politiske rammeverket også for den skeive rettighetskampen. Kort fortalt: Det er ikke staten som skal definere hvem vårt sanne selv er, det skal vi gjøre, på den eneste måten vi kan – nemlig i ulike fellesskap tuftet på ulike overbevisninger.

Når Trettebergstuen nå synes å bryte med dette overordnede liberale idealet, er det fordi hun igjennom loven vil si noe substansielt, men samtidig svært kontroversielt om hvem og hva vårt sanne selv er for noe. Og ikke bare det: Hun vil forby mennesker å leve ut alternative forståelser av det sanne selv. Hvis man ville sette det på spissen kunne man spørre om ikke Trettebergstuen blir en invertering av Viktor Orbán: Mens sistnevnte vil forby visse former for skeiv påvirkning, vil førstnevnte forby visse former for streit påvirkning. Og vi bør sette det på spissen, for slik å se oss selv utenfra, fra et prinsipielt perspektiv.

Ursula von der Leyen og det orbanske speilet

Om Trettebergstuens lovforslag vedtas, vil Ursula von der Leyen selvsagt ikke kalle inn til pressekonferanse og fordømme loven som en «skam» og uforenlig med europeiske verdier, slik hun gjorde med Orbán. Vi må stille spørsmål om hvorfor det er slik, når makten som utøves, er den samme. I Norge og det vestlige Vesten vil konverteringterapiloven tolkes inn i en fortelling om det progressive fremskrittet – som man automatisk sidestiller med den liberale samfunnsordens fremmarsj. Men når det er forbud det er snakk om, og når noen av dem som kanskje vil komme til bli å straffes – eller med rimelighet frykter det – er foreldre og psykologer som forsøker å hjelpe unge gutter og jenter som Aleksander, hva sier det egentlig om den liberale samfunnsordens tilstand at knapt noen reagerer på forslaget?

Trettebergstuen og Orbán representerer diametralt forskjellige forståelser av seksualitet og kjønn, men de har det til felles at de vil bruke politikken og jussen til å gripe inn i folks overbevisninger. Og slik endrer de også politikkens grunnstrukturer, kanskje uten å være klar over det. Med andre ord: Trettebergstuen og Orbán leder oss, hånd i hånd, mot en moderne variant av religionskrigene: Man vil bruke statsmakten – og lovens lange arm – til å kvele både de fellesskapene og de virkelighetsforståelsene man ikke liker. På dette området er ikke Orbán mer autoritær enn Trettebergstuen. Det er verdt å holde opp dette orbanske speilet og granske det nøye og vurdere om vi liker det vi ser. Og hva sier vi til orbanistene som påpeker hykleriet?

Den progressive intoleransen

Lex Trettebergstuen bidrar til å splitte opp ordparet «liberalt demokrati», og åpner dermed døren mer enn litt på gløtt for autoritære kritikere som er godt trent i å påpeke vestlig hykleri. Se! – de forbyr også folks verdier, de straffer også samtaler, praksiser og religiøse ritualer, og begrunner det med at det skader samfunnet. Se! – de kaster sine meningsmotstandere i fengsel, eller i alle fall truer med å gjøre det. De er ikke noe bedre enn oss. 

Jeg håper inderlig ikke det går slik. I et slik samfunn forvrenges politikken til nietzscheanske maktkamper. Og idet noen seirer i maktkampene, vil det etablere seg nye – men av gammel sort – intoleranser. Det peker også Lex Trettebergstuen mot. Og de som kommer til å lide mest under denne progressive intoleransen er paradoksalt nok en mangfoldig ansamling forskjellige og mer eller mindre marginale minoriteter som mister mulighet for å være den de opplever at de er.

Det vil – i overskuelig fremtid – gjelde en del konservative religiøse, kanskje særlig homofile kristne og muslimer, som – til tross for Trettebergstuens insistering på at de ville erfart ting annerledes i et annerledes samfunn – selv lever etter en annen overbevisning, og derfor ikke er skeiv på «rett» vis. Det kan gjelde mennesker som vil «undertrykke» en legning eller kjønnsidentitet for å være lojal mot den andre i parforholdet som man befinner seg i – kanskje motivert av av kjærlighet for partneren, barna som er blitt til i forholdet, eller av religiøse overbevisninger – altså mennesker som står i ekstremt krevende og ekstremt private dilemmaer, og som etter lovforslaget ikke egentlig trygt kan snakke om det med en sjelesørger eller en terapeut eller en gang familien.

Men ikke minst gjelder det altså barn og unge som av ulike grunner befinner seg i en sterk og ektefølt – men likevel kanskje forbigående – kjønnsinkongruens, og som ønsker eller trenger hjelp til å falle til ro i sitt biologiske kjønn – som Aleksander. Det gjelder også menneskene rundt dem, som foreldrene, som føler at staten nå vil gjøre det forbudt for dem å hjelpe barnet de kjenner bedre enn noen annen til å finne de beste løsningene på komplekse, smertefulle problemer. Og det gjelder leger og psykologer som tror det finnes bedre måter å behandle visse tilfeller av kjønnsinkongruens på enn ensidig bekreftelse, og som er bundet av en legeed som gjør at de er havnet i et voldsomt dilemma.

Samlet sett er ikke denne minoriteten marginal. Og dersom man legger til alle dem som har sympati for deres ulike situasjoner, og mener det er en urett at de ikke får lov til å leve, tenke og praktisere i henhold til sine erfaringer og overbevisninger, kan vi komme til å snakke om en betydelig andel av befolkningen. Få av disse minoritetene vil kreve at alternative virkelighetsoppfatninger blir forbudt. Men de vil komme til å kreve å få leve i henhold til sin egen virkelighetsoppfatning. Og det er ikke bare et legitimt krav innenfor en liberal samfunnsorden; det er selve det kravet som på mange måter konstituerer den liberale samfunnsorden. 

Ingen vet hvor dramatisk eller drakonisk Lex Trettebergstuen vil bli: Vilkårene er muligens med hensikt vage, og det er ikke åpenbart hva som vil vise seg å bli rettspraksis. Kanskje vil loven knapt bli anvendt, og bare bli et ubrukt ris bak speilet. Kanskje vil den bare bli brukt i saker som bærer så sterkt preg av psykisk mishandling at få protesterer. Men kanskje vil den også ende med at staten straffer foreldre og psykologer som gjør sitt beste for å hjelpe seg selv, hverandre og sine barn – eller mer sannsynlig: at de selvsensurere kraftig – ikke bare med utgangspunkt i religion, men basert på helt rimelige forståelser av kjønn og basert på plausibel forskning og evidens. Og hvis det skjer, vil det slå en kile inn i det særegne samholdet i mangfoldet som preger den liberale samfunnsordenen. Det vil ramme denne samfunnsordnenes grunnstruktur.

Samtidig: Kanskje Lex Trettebergstuen ikke finner noen tilstrekkelig sprekk trenge seg inn. Slik sett blir statsrådens ellers urelaterte avgang i dag kanskje også symbolsk for at også progressivt hovmod står for fall: Når man forsøker å gi det liberale demokratiets institusjoner til sine venner, sparker plutselig den liberale samfunnsordenen – og kulturen som ivaretar den – tilbake når man minst venter det.

Og, som Trettebergstuen fikk erfare i dag: Den kan sparke hardt.

En rawlsiansk epilog

Noen vil mene at altfor mye er sagt i denne teksten – men sannheten er at mer kan sies. Og det kan være hensiktsmessig å knytte noen av perspektivene rundt Lex Trettebergstuens ytterste konsekvenser direkte opp mot konkret politisk teori , og nærmere bestemt den viktige distinksjonen som John Rawls – den kanskje fremste moderne teoretikeren om den liberale samfunnsorden – trekker opp: mellom «omfattende doktriner» (comprehensive doctrines), som er et begrep som favner alt fra politiske ideologier til religioner og andre metafysiske overbevisninger på den ene siden, og den «overlappende konsus» (overlapping consus) på den andre.

De omfattende doktrinene er alt det vi er uenige om i samfunnet, og som kan gjøre det vanskelig å akseptere lover fastsatt av dem som er uenige med oss. Den overlappende konsensusen er det vi likevel kan være enige om på tross av forskjellige og motsigende omfattende doktriner. Det er denne overlappende konsensusen, mener Rawls, som gjør det mulig å leve sammen i et fredelig samfunn, fordi vi er enige om noen spilleregler om hva som må ligge til grunn for lover som binder oss alle. I en liberal samfunnsorden må prinsipper om rettferdighet, og deres manifestering i grunnleggende institusjoner – som straffeloven er – forankres nettopp i den overlappende konsensus, ikke en blant mange kontroversielle omfattende doktriner. For dersom man gjør det, blir selve rettferdighetsidealet i staten kontroversielt, hvilket igjen undergraver statens legitimitet.

Det perfekt liberale samfunn er ikke mulig: En hver overlappende konsensus vil utelate noen omfattende doktriner. Men hvis det utelater for mange og hvis et slikt kontroversielt rettferdighetsideal rammer folk i det virkelige liv for hardt, vil den liberale samfunnsordenen kunne slå dype sprekker. I ytterste konsekvens ender det med de ulike gruppene i samfunnet ikke anerkjenner politiske motstandere som legitime – og den liberale ordenens kollaps. Vi aner en slik kollaps allerede – i det vi lenge regnet som verdens ledende liberale samfunnsorden, nemlig USA. Her er motsetningene i de omfattende doktrinene mange: Synet på religion, på statens rolle, på forståelsen av landets historie, men også, og i økende grad, på forståelsen av kjønn og denne forståelsens plass i samfunnet.

Derfor har vi sett at ganske vanlige folk demonstrerer mot at barna deres skal undervises i en annen omfattende doktrine rundt kjønn på offentlige skoler enn den man selv mener er riktig. Noen steder har motdemonstranter gått til angrep og det har blitt voldelig. Dette skjer samtidig som at aksepten for skeivt mangfold har blitt markant mindre blant både republikanere og demokrater bare siden i fjor – og det må forstås som et uttrykk for frykt for at man ikke får leve ut den overbevisningen man selv har. I en delstat er det nå kommet et konkret lovforslag som åpner for å basere bestemmelser rundt foreldrerett i foreldrenes bekreftelse av kjønnsidentitet, da dette anses som vesentlig for barnets helse, sikkerhet og velferd. Slik blir kulturkriger til gatekamper.

Historisk vet vi også at det finnes et neste nivå: Når kulturkriger utvikler seg til borgerkriger, også i demokratier. Det skjedde i USA i 1861, på grunn av uforenlige omfattende doktriner knyttet til slaveri, som ikke lenger kunne løses i form av overlappende konsensus. På den ene side viser illustrerer det at heller ikke den overlappende konsensus kan inkorporere hva som helst av omfattende doktriner: Noen ganger er konflikt eneste utvei. Heller ikke den liberale samfunnsordenen kan være helt nøytral. Men på den annen side gir det oss desto bedre grunn til å spørre om de konfliktene vi i dag har mellom omfattende doktriner virkelig er av en art som vi ønsker å eskalere utover rammen av den liberale samfunnsordenen. For når man går fra den imperfekte nøytraliteten som vi alltid må leve med til reell inngripen i fredfulle omfattende doktriner – i den forstand at man risikerer å bli straffeforfulgt eller forsøkt tatt fra barna – da endrer betingelsene seg dramatisk for mange.

USA er unektelig et annet sted. Kanskje vil nordmenn – uavhengig av hvilken omfattende doktrine de holder seg med – lenge likevel akseptere statens, kommunens, Riksens eller BUPs råd og dom, uten for store protester. Kanskje vil Lex Trettebergstuen dessuten bli en papirtiger. Men den uventede overgangen fra den liberale samfunnsordenens høyborg til kulturkrigens slagmark i USA er noe vi må ta inn over oss – særlig når denne kulturkrigen er i ferd med å utvikle seg til en skitten og potensielt blodig moderne religionskrig der det ikke finnes vinnere.