– Stå opp mot mobben

Jeg har aldri opplevd at en venn har mistet hukommelsen, men jeg innbiller meg at å tilbringe tid med en gammel kjenning med utradert minnebank har visse likhetstrekk med å intervjue en offentlig person man har fulgt over tid: Du vet mye om dem, de vet ingenting om deg. Du har lyttet til betroelser, vært med dem på ferie og til hverdags, ja du har opplevd ting med dem, men likevel er det upassende å si husker du den gangen? når du faktisk sitter ansikt til ansikt med dem.

Når jeg en dag i januar zoom-intervjuer John McWhorter, er det noe sånt jeg er redd for å plumpe uti med. På et ensporet vis kjenner jeg ham jo. Jeg vet at han som fireåring var forelsket i en jødisk jente han møtte i pianoklassen, og at hun fikk ham til å ville lære seg hebraisk. Jeg kan også gjenfortelle hendelser fra ungdomsårene i Philadelphia og studiedagene i New York. Gjennom podcastene Lexicon Valley og Bloggingheads, samt de mange bøkene hans, har jeg tilegnet meg en nokså god oversikt om hva han tenker om alt fra politisk hip hop til fengselsreformer i USA.

Lingvistprofessoren og New York Times-spaltisten McWhorter kan vanskelig omtales som politisk korrekt, men heller ikke det noen vil kalle politisk korrekt 2.0, altså posøraktig kontrær. Han virker snarere å være uberørt av de politiske leirenes konformitetskrav. Første gangen jeg hørte ham snakke var på et arrangement i regi av Heterodox Academy i New York i 2018, der han gikk imot den den gang veletablerte kjensgjerningen at det krydde av lettkrenkede snowflakes på amerikanske universiteter. McWhorter sa at det snarere var flust av cry bullies – skjønt jeg vet ikke om han brukte det ordet – som tilranet seg moralsk autoritet ved å innta offerrollen. Siden fyrte han av en tirade, der han beskrev den antirasistiske studentaktivismen som en religiøs vekkelse, en diagnose som siden har blitt stilt av flere, deriblant Torkel Brekke i Morgenbladet.

I nyutgivelsen Woke Racism vender han tilbake til denne diagnosen, som han samtidig understreker ikke er en generasjonsdiagnose, da den religiøse vekkelsen, også kjent som The Great Awokening, etter sigende har hjemsøkt både unge og gamle. Han kaller vekkelsens følgere for de utvalgte, da de i sin moralske harme later til å tro at de har et gudbenådet klarsyn og rettroenhet, som i tur legitimerer at de kan opptre som både dommere og bødler i SOME-korstog.

– Denne boka veltet nærmest ut av meg, fordi jeg var forferdet, som i dette tilfelle er en eufemisme for sint, sier McWhorter, der han sitter i en ribbestrikka ullgenser, lett tilbakelent i godstolen hjemme i leiligheten i New York.

– Jeg så mange urettferdige ting skje med folk jeg likte og beundrer. Først var det en matskribent som fikk unngjelde for en episode som ikke ga mening. Så var det en kjent lingvist og forfatter, som jeg også kjenner personlig, som skulle tas.

Alison Roman, som er matskribenten McWhorter sikter til her, fikk en twittermobb etter seg fordi hun kom med en krass kommentar om Chrissy Teigen og Marie Kondos livsstilskommersialisme. Forbrytelsen? Hun var en hvit kvinne som rakket ned på kvinner (og mangemillionærer) med en mørkere hudfarge. Mens twitterstormen raste, ble New York Times-spalten suspendert. Roman skrev aldri igjen i avisen.

Den verdenskjente forfatteren og lingvisten, som McWhorter også skriver om i boka, er ingen ringere enn Steven Pinker. Over hundre professorer skrev under et opprop mot ham sommeren 2020, der de krevde at Harvard-professoren skulle miste flere av privilegiene han hadde ervervet seg i Linguistic Society of America. Årsaken var at han angivelig hadde underspilt forekomsten av rasisme i USA, blant annet ved å tvitre om forskning, som tydet på at svarte ikke var mer utsatt for å bli skutt av politiet enn hvite, hvis man tok høyde for sosioøkonomiske faktorer. Kritikerne hevdet Pinker feiltolket forskningen og dermed diskrediterte forbundets antirasistiske vedtekter.

– Etter George Floyd entret vi et veldig mørkt sted, der folk som motsatte seg de utvalgtes dogma mistet jobbene sine og ikke lenger våget å ytre seg. Jeg så et skrikende behov for at noen sa ifra på en veldig klar måte at det de gjorde var galt. Jeg mente den som sa dette måtte være svart, og hverken ung eller gammel. Til sist visste jeg ikke hvem andre som kunne skrevet denne boka enn meg selv, sier McWhorter som samtidig anerkjenner ironien ved at han nærmest kjente et personlig kall om å skrive om de utvalgte.

– The Great Awokening har blitt diagnostisert på mange vis. Folk har pekt på realpolitiske utfordringer, samt at internett har gitt flere en plattform. Andre har forklart det med internettalgoritmer, mimetisk teori og estetikk. Det har blant annet blitt betegnet som et renhetskappløp blant hvite. Du derimot skriver et sted at tredjebølgeantirasismen fungerer som et religiøst substitutt i et sekulært USA. Hvorfor velger du å fokusere på det religiøse aspektet?

– Fordi det er viktig å forstå at vi står overfor folk som ikke kan snakkes til fornuft. Logiske argumenter er fåfengte. De utvalgte er frelst.

Hvis en antropolog fra Mars hadde kommet ned til jorden og møtt disse menneskene første gang, er det ingen tvil om at han hadde ansett dem som religiøse, skriver McWhorter også et sted i Woke Racism. Poenget hans er altså at tilhengerne av denne «religionen» – eller de utvalgte – ikke bare har appropriert religiøse oppfatninger om arvesynd og dommedag, men også har vinket farvel til rasjonaliteten, som de gjerne avskriver som en etterlatenskap fra en undertrykkende hvit overherredømmekultur.

Som et eksempel på den antirasjonelle grunnholdningen, som ifølge McWhorter gjennomsyrer bevegelsen, har han i boka innlemmet en samling hyppig gjentatte selvmotsigelser, som han har gitt navnet The Catechism of Contradiction.

Katekismen slår fast at hvite folk som kun dater hvite folk, er rasister, mens hvite folk som dater svarte, fetisjerer og eksotifiserer hudfargen deres.

Videre står det at hvis en hvit person flytter ut av et nabolag der det bor mange svarte, må personen umiddelbart klandres for å bidra til white flight, mens hvis han eller hun flytter inn i et nabolag der det bor mange svarte, må han eller hun få fingeren for å bidra til gentrifisering.

Hvis du sårer en som er svart, må du umiddelbart levere en dyp og ektefølt unnskyldning. Men hey, ikke sett en svart person i en posisjon der han eller hun føler at de må tilgi deg!

Slik fortsetter katekismen over ti fornøyelige læresetninger.

– Jeg har selv hørt mange av disse uttalelsene, men er ikke denne floraen av selvmotsigelser en indikasjon på at det er snakk om en nokså desentralisert bevegelse av unge folk, som på kollektivt vis forsøker å finne ut av ting?

– De utvalgte er ikke nødvendigvis unge. Mange av dem er grå i håret. Jeg har hanskes med dem på universitet i 25 år nå og flere av dem er så indoktrinerte når det kommer til rase, at de ikke ser selvmotsigelsene selv. Verre enn at de serverer disse selvmotsigelser, er det imidlertid at de forfekter politisk forslag som i bunn og grunn er rasistiske.

– Ja, fortell om tittelen Woke Racism? Hvorfor valgte du den?

– Jeg valgte den ikke. Redaktøren min valgte den, men jeg ga den tommel opp. Men ja, tittelen summerer opp et viktig poeng, nemlig at en gruppe mennesker, som anser seg selv som mer klarsynte og altruistiske enn resten av oss, kjemper fram tiltak som i bunn og grunn bygger på en nedlatenhet og undervurdering av svarte. Tiltakene er ødeleggende.

– Så woke-rasismen er rett og slett «de lave forventningers rasisme»?

– Ja, du kan si det sånn, men det er også neglisjeringens rasisme, når man for eksempel foreslår at svarte barn bør disiplineres med samme hyppighet som barn av annen etnisitet, til tross for at svarte barn er overrepresentert når det gjelder disiplinærbrudd. Hvis du sier sånt, kan du sikkert høste antirasistiske lovord blant likesinnede, men i realiteten bidrar du til at andre svarte barn ikke blir skjermet og i stedet blir banket opp på skolen. Å forfekte en slik dobbeltmoral, samt å utsette svarte barn for slikt, under dekke av antirasisme, er rasistisk. Når det er sagt, er det selvsagt gode grunner til at svarte er overrepresentert når det gjelder disiplinærbrudd i skolen. Det kommer ofte fra lavinntektsfamilie med sosiale problemer og slikt skaper utfordringer. Dette må det tas tak i. Men løsningen er ikke å neglisjere overtrampene deres og å sette andre barn i fare.

I boka skriver McWhorter at den amerikanske antirasismen har kommet i tre bølger, akkurat som den amerikanske feminismen. Først ute var de som motsatte seg slaveri og segregering. Så kom de som ville fortelle amerikanere at fordommer og rasisme var galt. Så, rundt 2010, kom ifølge McWhorter den tredje bølgen, der det ble snakket om systematisk rasisme. Folk som ikke opponerte mot systemet, var brått rasister.

– Andrebølgens budskap var enkelt: Ikke vær en rasist. Det budskapet tok oss bare et stykke på vei. Alle i USA sluttet ikke å være rasister, og det var ikke nødvendig heller, for mange svartes liv ble forbedret. Tredjebølgens apostler vil noe annet. De krever at du skal lete etter rasisme i hver lille avkrok av sjelen og de vil bombe i stykker samfunnet for å gjenskape et nytt antirasistisk samfunn. Dette er et destruktivt syn på verden. Antirasisten vi ser nå er mer opptatt av å vise for omverden at de er i stand til å identifisere ulikhet, enn å bekjempe ulikheten. Jeg synes svarte fortjener bedre.

– Vil du tilbake til tiden da fargeblindhet var et ideal?

– Jeg er ikke glad i begrepet fargeblindhet, for det betyr så mye forskjellig for ulike personer og det har tradisjonelt blitt brukt av folk som ikke vil snakke om rase overhodet. Dit vil ikke jeg. En slik fargeblindhet vil etter min mening undergrave realiteter vi må ta på alvor. Jeg mener for eksempel at vi må snakke om hvorfor så mange svarte er i fengsel.

– Men kunne man ikke like gjerne snakket om klasse som rase her? Hvis man bryter ned statistikken, ser man jo at de åtte millioner svarte amerikanerne som befinner seg under fattigdomsgrensen, sliter med mye av det samme som de 17 millionene hvite amerikanerne som er i samme kategori.

Les også Minervas omtale av Woke Racism:

Pluss

Pluss

Antirasisme som religion

Ikke mange kunne skrevet boken Woke Racism, men nettopp derfor er den nødvendig.

Alexander Z. Ibsen

– Det du sier der er sant. Langt flere hvite enn svarte drepes også av politiet hvert år. Ja, det er disproporsjonal mange svarte som drepes, men hvis du tar høyde for sosioøkonomiske faktorer, vil du se at svarte amerikanere 2,5 ganger oftere befinner seg under fattigdomsgrensen og samtidig er 2,5 ganger mer utsatt for å bli skutt av politiet. Korrelasjon er ikke tilfeldig. Fattigdom avler problemer, som igjen gjør at folk kommer i klammeri med politiet. Det er ikke sant, som enkelte hevder, at politiet er ute i gatene og dreper folk på lettsindig vis. Men dette faktumet vil ikke folk ta innover seg, ikke svarte aktivister, ikke hvite antirasister. Du kan heller ikke skrive slikt i pressen. Det eneste stedet der du kommer gjennom med slikt er i Quillette. Hvis du skiver det andre steder, må du pakke det inn i så mange eufemismer, at du like gjerne kunne spart deg for å skrive det i utgangspunktet. I USA liker vi ikke å snakke om klasse. Jeg ser ikke noen slutt på akkurat det der. Jeg har derfor mer tro på at vi snakker om rase når vi fatter tiltak, så kan vi heller hjelpe fattige hvite i samme slengen.

I Woke Racism forklarer McWhorter mekanismene som gjør at hvite slutter seg til woke-ideologien, men han forsøker også å besvare hvorfor så mange svarte omfavner den. En av grunnene han identifiserer, er at det gir folk en tilhørighet.

– Jeg henger med på det du skriver her, men når jeg snakker med svarte opplever jeg samtidig at mange av gode grunner er skuffet over at ikke ting går fortere. Det er jo flere generasjoner siden borgerrettighetsbevegelsen og fortsatt henger svarte etter på nesten alle velstandsparametere. Er det virkelig en irrasjonell respons at noen av dem ønsker å teste ut noe mer radikalt?

– Ting er ikke så ille. Når man hører de utvalgte snakke, får man inntrykk av at flesteparten av svarte bor i ghettoen, at vi knapt er representert på universitetene og at det ikke finnes svarte toppledere, ei heller at vi har hatt en svart president, som i tillegg ble gjenvalgt. Den nasjonale fortellingen er en fantasi. USA ser fundamentalt annerledes ut en det gjorde i 2000, eller 1980 og 1960. Finnes det problemer? Ja, utvilsomt, men mange av disse folkene ønsker holde en myte i hevd om at USA ikke har forandret seg siden 1940. De later som om dette landet ikke har tatt et oppgjør med fortidens rasisme før George Floyd. Det stemmer ikke.

Woke Racism avsluttes med et veikart for framtiden. John McWhorter tar blant annet til orde for at den såkalte krigen mot narkotika må opphøre, slik at færre svarte menn havner i fengsel og flere svarte barn kan vokse opp med tilstedeværende fedre. I tillegg ber han folk på gjerdet, som fortsatt ikke har gitt seg hen til de utvalgtes kamprop og twitterkorstog, om å gi blaffen i om de blir kalt rasister eller «white supremacist». Han lister opp en lang rekke tilfeller der folk har overlevd SOME-stormer og sier at man ikke bør gi etter for presset. I stedet bør man overse «de utvalgte» og sørge for at de blir «othered», et ord som vanskelig lar seg oversette til norsk, men som – i hvert fall ut i fra min forståelse av det – handler om en form for sosial utstøting.

– Det du skriver her har jeg vansker med. Det minner meg om hvordan folk snakket om Trump-supportere. Man skulle jo for guds skyld ikke normalisere dem og heller støte dem ut i kulda. Jeg ser ingen prov på at det var en vinnende strategi. Hvorfor tror du at det i dette tilfellet er en god ide å fremmedgjøre («to other») de utvalgte?

– Det er mulig at jeg mangler fantasi, men jeg kan ikke forestille meg at ting kan bli så mye verre. De utvalgte har for lengst tatt over utdanningsinstitusjonene og mange andre samfunnsinstitusjoner. De utvalgte har dessuten ikke en patriotisk enhetstanke. De utvalgte ser på seg selv som engler, ikke gruppemedlemmer. Jeg ser derfor ikke for meg at de utvalgte blir voldelige. Generelt sett er også velutdannede folk på venstresiden mindre tilbøyelige til slikt.

– Mener du at de ikke lenger fortjener en plass rundt bordet når viktige emner diskuteres?

– Jo, de bør absolutt få en plass rundt bordet, for tankene er relevante, men jeg synes ikke de skal få lov til å diktere normen. Nylig ble jeg invitert på et NPR-show for å snakke om boka mi. Kort tid etter invitasjonen, fikk jeg vite at de ville innhente andre stemmer for balanse. Det motsatte jeg meg, fordi en slik ekstrainvitasjon antydet at jeg var en ytterliggående person. De inviterer aldri motdebattanter når noen av de utvalgte har skrevet bok, så hvorfor gjorde de det med meg? Jeg tilhører ikke ytre høyre, jeg tilhører ikke engang høyresiden, så hvorfor skal de gjøre et unntak for meg?

McWhorter er en av flere amerikanske lingvister som har gjort stor karriere utenfor eget fagfelt. Steven Pinker, som allerede er nevnt, er en annen. Noam Chomsky en tredje. Avslutningsvis vil jeg derfor høre litt med ham om hvordan han tror bakgrunnen som lingvistikkprofessor har påvirket det han skriver om rase.

– Ikke en døyt, svarer han kontant.

– Tankene mine om rase og lingvistikk er fullstendig frakoblet hverandre. Når jeg tenker på rase, tenker jeg ikke på lingvistikk, og når jeg tenker på lingvistikk, tenker jeg ikke på rase.

Det er nesten vanskelig å tro på dette. Jeg har lest et essay han har skrevet om såkalte eufemistiske tredemøller, et begrep som stammer fra Pinker, som i sin tid beskrev hvordan forfølgelsen av belastede ord er et fånyttes kappløp mot språkets progresjon, all den tid meningsinnholdet folk trakk ut av det gamle tabuordet, snart overføres til nyordet.

I boka The Language Hoax går også John McWhorter i rette med den populære Sapir-Whorf hypotesen, som, kort forklart, forfekter at språket vi anvender kanaliserer hvordan vi betrakter verden. Ifølge McWhorter ser ikke verden fundamentalt annerledes ut på uto-aztekisk hopi enn på amerikansk-engelsk. Det er snarere en slags postmoderne myte, uten empirisk belegg, at vi tenker med ord og at «ingenting eksisterer utenfor teksten».

Så har virkelig disse innsiktene hatt så liten betydning for hvordan han skriver om rase i Amerika, all den tid så mange av kulturkrigens slag handler om nettopp språk?

Ja, han står på sitt:

– De eneste gangene jeg trekker med meg lingvistikken inn i analysene mine om rase, er når jeg uttaler meg om svart engelsk (svart sosiolekt i USA), samt når jeg skriver om hvorfor enkelte språk er mer komplekse enn andre. I slike tilfeller ser jeg på størrelsen og sammensetningen av befolkningsgrupper. Jeg spør meg for eksempel hvorfor det er slik at islandsk på mange måter er et mer germansk språk enn norsk? Slike ting synes jeg er interessant å sette under lupen.

McWhorter eksemplifiserer hvordan islandske ordendelser er mer tro mot den germanske grammatikken enn norske ord, før han, etter en liten utgreiing om lavtyskens innflytelse på 14 og 1500-tallet, vender tilbake til hovedpoenget.

– I den grad den akademiske bakgrunnen min har satt sitt preg på meg, så handler det mer om at lingvistikken har gitt meg et par vitenskapelige briller, som jeg beholder på når jeg snakker om rase. I motsetning til hva mange tror om lingvistikk, er det et fag som etterstreber seg vitenskapelighet.

– Føler du at denne tilnærmingen vinner frem? Er folk mer villige til å stå i twitterstormer og ignorere irrasjonelle krav om at de må unnskylde seg?

– Ja, jeg merket det er et helt annet klima nå enn hva det var i 2020. Stadig flere forteller meg at de ikke vil gi etter for krav de ikke lenger kan forstå. Jeg ser at flere er villige til å stå opp mot mobben og lykkes med det.