Antirasisme som religion

I et gammelt South Park-klipp er faren til en av guttene på gameshowet Wheel of Fortune. Han vegrer seg lenge for å gjette siste bokstav på tavlen. Temaet er «mennesker som irriterer deg», og bokstavene som lyser mot ham mens klokken tikker er «N_GGERS». Han gjetter til slutt «i» (som vel de fleste ville tenkt i redsel), der riktig svar er «a» – naggers, eller «masekopper». I bilen på vei hjem, forklarer han barna at ordet han brukte er galt, og at han bare sa det fordi han trodde han skulle vinne penger.

Som South Park på sitt beste klarer episoden å pirke borti problematiske, og mindre bevisste sider ved samfunnet. Til hverdagsrasisme, i eksempelet over, som man gjerne kan kalle strukturell. Siden klippet ble sendt, i 2007, har antirasismen vokst seg særdeles stor i USA. Hele bevegelser som Black Lives Matter har funnet grobunn i den nye bevisstheten omkring etniske spenninger og sosiale skjevheter. Enhver hvit person med vettet i behold forstår at dette er spørsmål som krever varsomhet.

Som ved enhver politisk eller ideologisk bevegelse vil det være sider å kritisere også ved den nye antirasismen. Det ligger i sakens natur at dette ikke er en enkelt oppgave, når det tross alt er snakk om reelle og sensitive spørsmål. Og spesielt er det vanskelig for medlemmer av den hvite majoritetsbefolkningen. Debatten virker like fullt moden for visse motstemmer.