For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Var det et Agenda-slipp eller Civita-slipp?
Sosialistisk syn på likestillingspolitikk dominerer langt inn på høyresiden.
Publisert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Venstresidens dominans i likestillingspolitikken ble tydelig tirsdag kveld. Minerva og Civita hadde invitert til likestillingsdebatt på et overfylt Eilefs landhandleri. I panelet deltok Sanna Sarromaa (forfatter og journalist i Minerva), Sandra Bruflot (leder i Høyres kvinneforum) og Ingrid Olina Hovland (jusstudent og KrFU-politiker). Aurora Mykkeltveit (kulturredaktør i Minerva) ledet debatten.
Jeg måtte likevel dobbeltsjekke både arrangør og deltagere, for like mye som en debatt om høyresidens likestillingspolitikk, så det ut som en debatt mellom Agenda og Civita. Halvparten av paneldeltagerne, i form av Bruflot og Sarromaa, hadde nemlig en politikk og retorikk som var til forveksling lik det man finner i SV.
Etternavnet til mannen eller hijab
Sarromaa har markert seg i det siste med å hevde at kvinner som tar mannens etternavn, er ureflekterte og underdanige. Som å gå med hijab, gjentok hun tirsdag. Da hun la dette ut på Facebook for et par uker siden, kommenterte jeg at hun burde lære seg å tenke liberalt. Folk som tar valg vi selv ikke ville gjort, er ikke nødvendigvis ufrie. Borgerlige og liberale pleier å ha toleranse for ulike valg, og er derfor skeptiske til politisk regulering og styring.
Toleranse utelukker selvsagt ikke kritikk. Og Sarromaa har ikke foreslått at det i likestillingens navn skal bli forbudt for kvinner å ta mannens etternavn. Hun sier bare hva hun subjektivt mener. Det er viktig og nyttig for likestillingsdebatten. Men vi bør også klare å lytte til begrunnelser for ulike valg uten automatisk å demonisere dem. Liberale bør ha med seg at ulike verdier og hensyn kan være legitime. Systematisk demonisering av andres valg fører for ofte til at man ender opp med å bruke politikk for å hindre de valgene man ikke liker.
En kvinne som tar mannens etternavn (eller en mann som tar konens), er ikke nødvendigvis ureflektert. Tvert om kan hun bare vektlegge andre verdier, og mer substansielle elementer for å markere sin selvstendighet. Ikke alle har forresten et varmt forhold til sitt eget etternavn.
Dessuten finnes andre verdier i et ekteskap enn selvstendighet. Deler av likestillingsdebatten synes å ha som premiss at det viktigste man kan gjøre i et ekteskap, er å tenke gjennom hvordan det blir når man blir skilt. Har man nok pensjonspoeng, god nok karriereprogresjon, nok selvstendighet og eget etternavn? Det er viktig nok. Men et annet mål for ekteskapet kan jo være å unngå å bli skilt. Det perspektivet mangler plass i likestillingsdebatten.
Tirsdagens debattleder, Aurora Mykkeltveit, tok mannens etternavn da hun giftet seg. Hun markerer seg med grundige tekster om likestillingsdebatten, som pågår. Hun er frittenkende og tror ikke oppgjør med ammeanbefalinger og eget etternavn er avgjørende.
Fedrekvote eller burka
Norsk likestillingspolitisk debatt – og her er jeg medskyldig – er veldig opphengt i pappaperm. I norsk likestillingsoffentlighet kan det synes som om det verre om en far ikke tar pappaperm, enn om han kler kona i burka. Trebarnsmoren Bruflot sa at hun ikke ville hatt barn med en mann som ikke tar ansvar hjemme og bidrar til at hun kan jobbe. Jeg forstår henne, og er enig. Men enigheten vår stopper her. For hvorfor skal disse likestillingsverdiene, som hun forfekter, med nødvendighet understøttes med politisk regulering og kvotering?
Bruflot og jeg lever i én type jobbvirkelighet. Men for svært mange mennesker er jobben ikke den viktigste form for selvrealisering. Da ser samtalen rundt kjøkkenbordet litt annerledes ut, både om fordeling av noen permisjonsuker og av oppgaver i hjemmet. Bør det ikke uansett være likt for kvinner og menn? Kanskje. Men kanskje finnes gjennomsnittsforskjeller i interesser og fokus mellom kjønnene som det ikke er enkelt for politikken å endre? Og presser man mennesker til å leve annerledes enn de selv ønsker, har det ofte omkostninger.
Dette perspektivet manglet hos Sarromaa og Bruflot. Når Bruflot snakket, hørtes det ut som det faktum at foreldre oftest lar far ta akkurat kvoten, er et bevis på hvorfor kvoten trengs. At menn i kvinnedominerte yrker tar lengre permisjon, ble for henne et slags bevis på at andre dermed ikke evner å ta frie eller gode valg. Men det kunne jo også være at det er selvseleksjon til ulike yrker? Eller kanskje livserfaringer former verdier og preferanser uten at det er opp til staten å bestemme hva som er best?
Slike spørsmål kunne man reflektert rundt. Men i den rådende likestillingsdiskursen, som deler av Høyre nå ser ut til å ha adoptert fra venstresiden, finnes intet rom til det. Velger kjønnene ulikt, er det i denne diskursen nærmest et bevis på at valgene ikke er frie.
I hvert fall fra et borgerlig perspektiv er det en problematisk tilnærming til politisk frihet. Filosofisk sett er selvsagt «frie valg» et dypt komplisert begrep. Men Norge er et av verdens rikeste land. Vi har rause velferdsordninger. Vi har alle juridiske rettigheter til å ta foreldrepermisjon også uten kvote. Hvis kvinner og menn etter tiår med holdningskampanjer, skoleundervisning og debatt om likestilling ikke er i stand til å ta frie valg i et så privat spørsmål som hvem som er hjemme med barn, da kan vi bare gi opp den borgerlige forståelsen av politisk frihet.
Kjøkkenbordets makt
Etter tirsdagens debatt bør også Sarromaa fortsatt øve seg litt på å tenke liberalt. Hun er en skarp og morsom stemme i norsk offentlighet. Men når det kommer til likestillingspolitikk, er også hun for mye SV-er. Hun hevder blant annet at mødrene dominerer rundt kjøkkenbordet når permisjonen skal deles. Det er kanskje i mange tilfeller sant, men liberale setter likevel grenser for politikk. Og hvordan passer det egentlig med at mennene rundt det samme kjøkkenbordet tilsynelatende dominerer når etternavnene skal fordeles? Her ser vi hvordan den manglende forståelsen for andre menneskers livsverden, og den manglende respekten for at valgene de tar, raskt kommer med et politisk diktat. Nettopp fordi politikk ikke bør blande seg for mye i områder som tilhører privat- eller familiesfæren.
Sarromaa mener videre at kvinner ammer for lenge. Kvinner som blir lenge hjemme fordi de ønsker å være nær babyen, og fordi barnet kun tar melk fra brystene, må ifølge Sarromaa skjerpe seg. Rives barnet løs fra brystet, og mor går på jobb, vil jo barnet ta til seg næring likevel! Ergo tar ikke mor et godt valg hvis hun blir hjemme, skal vi tro henne. Igjen er problemet med Sarromaas påstander at de ikke anerkjenner vurderinger og valg hun selv ikke ville tatt. Det er ikke urimelig å anta at en mor som tar ekstra ulønnet perm, lar seg påvirke av at barnet er lite og uskyldig, men valget hun tar er ikke ufritt av den grunn. Dessuten er det slett ikke alle barn som like lett tar til seg annen mat enn brystmelk. Den manglende forståelsen for andres situasjon minner om da Julie Bordtkorb på Debatten mente at det overhodet ikke var noe problem å kombinere fem barn og jobb. Nei, for noen er det ikke et problem. Man må jo gjerne skryte av det, hvis man synes det er passende, men å gjøre det til en norm for alle som ikke er så heldige, det er i overkant.
Frie valg med baby i barnehage
Å slippe fra seg en 12 måneder gammel liten baby i en barnehage er ofte krevende både for mor og far. Det vet alle vi som har vært på tilvenning i barnehage. Likevel tar de aller fleste småbarnsfamilier dette valget, og lar barnet begynne i barnehage veldig tidlig. Det er også rimelig å mene at vi foreldre ikke tar dette valget i et vakuum, og lar oss påvirke av de sterke normene og incentivene for å sende barn i barnehagen. Skulle vi derfor kalle valget ufritt?
Nei, for en liberal er likevel forsiktig med å stemple familiens valg om å sende ettåringer i barnehage, eller la dem være hjemme litt lenger, for uselvstendige og ikke reelt frie. At valg vi mennesker tar kan tolkes som ufrie siden vi lar oss påvirke, er filosofisk interessant. Men det kan altså fort bli ganske omfattende paternalisme av det, hvis vi tenker som Bruflot og Sarromaa, og i for stor grad tror det legitimerer allslags likestillingspolitikk. Spesielt problematisk blir det når «frie valg» nesten per definisjon blir identisk med «statsapproberte valg». For hva er da poenget med motmakter, med sivilsamfunnet, med alt det som nettopp ikke er staten, hvis det ikke også skal kunne utgjøre en legitim grobunn for holdninger og verdier som former valg?
Ingrid Olina Hovland er på sin side nok helt enig med Bruflot i at valg ikke tas i et vakuum, men hun forblir samtidig på den borgerlige siden ved å anerkjenne familiesfærens autonomi.
Statsfeminisme og Hovland den liberale
Det pågår for tiden en debatt om hvorfor Høyre gjorde et så dårlig valg i år – så dårlig at Bruflot, som tross mine uenigheter her har vært en av Høyres mest lovende politikere de siste årene, ikke ble gjenvalgt til Stortinget. Samtidig illustrerer Bruflot perfekt Høyres utfordringer, i det som er en skvis ikke bare mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, men mellom det progressive og det liberalkonservative. For Bruflots SV-inspirerte feminisme kan gjøre terskelen til å stemme Høyre lavere for progressive feminister. Samtidig bidrar hun på likestillingsfeltet med få argumenter til positivt å stemme Høyre.
KrF derimot, har markert seg som nettopp et borgerlig parti på likestillingsfeltet. Debatten står nå slik den passer borgerlige best, nemlig ved at det konservative og det liberale kan finne sammen i motstand mot statlig ingeniørkunst for å oppnå progressive mål.
Samtidig er det ikke helt urimelig å hevde at egen fedrekvote fint lar seg kombinere med borgerlig eller liberal tenkning. En kvote til individet snarere enn familien kan i prinsippet forsvares, selv om familier opplever det som et klart inngrep. Bruflot og Sarromaa har også i teorien rett i at fedrekvote bidrar til at kvinner stiller med likere muligheter i arbeidsmarkedet – skjønt argumentet mangler god empiri, og mister også vekt når flere kvinner kompenserer med ulønnet permisjon. Til sist er det også slik at selv med fedrekvote avgjøres en betydelig del av permisjonsdelingen fortsatt rundt kjøkkenbordet – i familiesfæren. Foreldrepermisjonsordningen er et kompromiss mellom ulike hensyn.
Der Bruflot likevel tar feil, er når hun sier at egen fedrekvote er legitim fordi staten betaler. Det er ikke staten som betaler. Det er oss skattebetalere som betaler. Hvis vi slutter fra at staten betaler, til at offentlige utgifter i seg selv rettferdiggjør sterke forsøk på verdiomforming i samfunnet, blir all politikk en mye mer uforsonlig strid; og kanskje også et argument mot å holde seg med all denne statlige betalingen i første omgang. Selv om skattebetalerne også her betaler, bør derfor familiene i utgangspunktet få bestemme selv. Staten tilhører borgerne, den er ikke en gavmild, men paternalistisk Gud.
Dette vet Hovland fordi i KrFs verden holder de seg med Gud i kirken, og ikke i politikken. Denne kristendemokratiske tenkningen bidrar på sitt beste til at KrF holder seg unna luftige visjoner om å skape likestillingsparadiser på jorden, med hjelp av en grenseløs stat med endeløse utvalg, ombud, redegjøringsplikter, kampanjer, planer, kvotering og likelønnspotter og -kommisjoner.
Hovland har dessuten helt rett i at deler av likestillingspolitikken har gått for langt. Hun sier altså deler av, ikke all. Der hun har aller de beste argumentene er likevel ikke fedrekvoten, men i forslaget om å gjøre likestillingsloven kjønnsnøytral, og å redusere bruken av kvotering til styrer og studier. Mannsutvalget foreslo også at likestillingsloven bør bli kjønnsnøytral. Det er prinsipielt riktig, og det kan bidra til sterkere oppslutning om likestilling fordi det er mer inkluderende. Særlig unge gutter, eller menn som vi med mer eller mindre gode grunner er bekymret for at har ugreie synspunkter på likestilling, kan føle seg mer inkludert.
Men også her representerte særlig Bruflot statsfeminismen: Hun var opptatt av at likestillingen ikke er i mål, med fokus på kvinners utfordringer – seksualisert vold, gjennomsnittlige lønninger og forholdet mellom lønn og barn tjente som eksempler. Det er selvsagt en sammenheng her, mellom opplevelsen av denne generelle, strukturelle skjevheten som rammer kvinner, og ønsket om å bruke staten til å gjøre ting likt, både der det er rimelig og der det ikke er det.
Men hva om man tar bort denne forståelsen av generell skjevhet? Hvis man sier at norske kvinner i all hovedsak har alle muligheter, og at vi ser det i utdanningsvalg og -prestasjoner, i politikken, i lederverv i offentlig sektor og organisasjonslivet og mange andre steder, så vurderer man de resterende ulikhetene annerledes.
Da kan nemlig tross alt relativt beskjedne lønnsforskjeller i større grad forstås som resultat av legitime, og av og til kanskje fornuftige valg. Det finnes jo fordeler ved å jobbe i offentlig sektor, ved å jobbe mindre overtid og ved å få en bedre balanse mellom jobb og fritid. Til og med valget om å ta ektemannens navn fremstår annerledes i en generelt likestilt kultur enn i en som er preget av underordning. Seksualisert vold er selvsagt fortsatt et stort problem, et problem spesifikt for kvinner. På den annen side finnes problemer som i større grad rammer menn – som skoleproblemer og selvmord og tidlig død.
Von i hangande snøre for Høyre
Grunnen til at vi er i ferd med å få en ny likestillingsdebatt, er at stadig flere særlig menn opplever at beskrivelsen av kvinner som generelt underprivilegerte, er stadig mer problematisk. Er Høyre klare til å være med i den debatten?
En kjønnsnøytral likestillingslov, og mindre bruk av kjønnspoeng eller kvotering kan skape bredere legitimitet til likestilling fordi alle anerkjennes som likeverdige. Disse perspektivene fra Hovland ble dessverre ikke drøftet nevneverdig på gårsdagens debatt. Vi fikk ikke høre om Sarromaa eller Bruflot er helt uenig, eller litt enig i at det kan finnes deler av likestillingspolitikken som har gått for langt.
Bruflot sa derimot at det i Høyre er plass til Hovlands perspektiver. Det lover godt. Hovland bør snarest inviteres til Høyres kvinneforum for å snakke mer om borgerlig likestillingspolitikk. Kanskje bør de til og med ta seg råd til å invitere inn en mann, i likestillingens navn.
