For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kan Trumps fredsplan lykkes?
Den geopolitiske utviklingen siden 7. oktober skaper muligheter for Trumps fredsplan. Den store testen nå er om det er mulig å avvæpne Hamas, eller om vi snart vil se avsporing og nye kamper.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det er våpenhvile. For Hamas er fredsplanen ensbetydende med kapitulasjon. Israel har seiret i den forstand at krigsmålene er nådd, i alle fall på papiret. Krigens kostnader er enorme, og store deler av Gaza ligger i ruiner. Trumps fredsplan trekker opp linjene for utviklingen på den lille landstripen de nærmeste årene; det er først og fremst en plan for «the day after». Planen er slik utformet at den iverksettes på hele – eller i verste fall deler – av territoriet enten Hamas og andre islamistiske grupper med våpen vil eller ikke. Et stort og tungt lokomotiv er satt i bevegelse. Nå gjelder det at det ikke sporer av, selv om en allerede ser tegn på at det vil skje.
Trump-planen ivaretar alle Netanyahus krigsmål
Vi vet selvsagt ikke med sikkerhet om denne runden med Gaza-krig er over, men hvis våpnene faktisk stilner, hva var det som fikk slutt på krigen? Hamas kunne ha gjort det de nå gjør – sluppet alle gislene og kapitulert – for lenge siden, men gjorde det ikke. De må ha vurdert det slik at de hadde mer å tjene på å fortsette kampene, tross ufattelige lidelser for egen sivilbefolkning, enn å gi seg. Israel på sin side har hele tiden sagt at de ville avslutte krigen hvis alle gislene frigis, Hamas avvæpnes og utelukket fra å styre videre, og Gaza-stripen demilitariseres. Alt dette er bakt inn i de 20 punktene som de krigførende partene har akseptert.
Trumps 20-punktsplan er kort og generell. Alle punktene trenger tolkning og presiseringer før de blir implementert. Avtalen opererer ikke formelt med faser, men det er likevel slik at implementeringen uunngåelig blir trinnvis. Det er bemerkelsesverdig at våpenhvile denne gangen betales med å frigi alle resterende, levende gisler (det er fortsatt uklarhet knyttet til overlevering av døde). Mange har antatt at Hamas aldri ville gi opp dette «forhandlingskortet» fullt og helt. Dette er tegn på at de er sterkt svekket militært og på andre måter.
Riktignok oppnådde de at et stort antall terrordømte i israelske fengsler ble sluppet ut, men til en pris per gissel som var lavere enn noen gang de siste tiårene. Israel gikk også med på å trekke militære stillinger noe tilbake, men kontrollerer fortsatt 53 prosent av Gazastripen – i nord, øst og sør. Alt dette er presisert ned i minste detalj i en våpenhvile-gissel-avtale, med en rekke vedlegg, som trådte i kraft i det øyeblikk den ble formelt godkjent av et stort flertall i den israelske regjeringen. Fredsplanen som helhet er ikke godkjent formelt av den israelske regjeringen, den er kun signert av strategiminister Ron Dermer. Han var etter sigende også involvert i prosessen som ledet frem til 20-punktsteksten.
Lignende avtaleforslag som Trumps plan har foreligget tidligere uten at det har ført til noe. Hva var annerledes denne gangen? Det korte svaret er selvsagt militært og diplomatisk press på den parten som tilsynelatende hadde mest å tape, nemlig Hamas. Det var også noen svært viktige formuleringer i avtaleforslaget selv, for å definere hva som ville skje i tilfelle Hamas valgte å si nei. Noen fremhever press på Israel som sentralt, men gitt planens utforming er dette langt på vei som å presse en allerede åpen dør. Det forhindrer ikke at tungt press på Israel fra USAs side kan bli nødvendig for å hindre gjenopptagelse av krigen i senere faser av planprosessen.
Militær offensiv og orkestrert diplomatisk press
Det avgjørende militære presset kom åpenbart gjennom den siste offensiven mot Gaza by, i en situasjon hvor Israel allerede kontrollerte over 75 prosent av territoriet og samarbeidende, lokale klaner dominerte deler av de to andre storbyene – Rafah og Khan Younis. Da Israel etter flere måneders nøling til slutt gikk inn i Rafah våren 2024, var det mot kraftige advarsler fra Biden-administrasjonen. Kamala Harris hadde – som hun sa – studert kartet og kommet til at sivile ikke hadde mulighet til å komme seg i trygghet noe sted hvis Israel angrep, og Biden bestemte seg for å holde tilbake våpenforsendelser. Lignende toner var ikke å høre fra Trump før den siste Gaza-offensiven. Tvert imot. Flere ganger advarte han om at «helvete vil bryte løs» (som om Gaza ikke allerede var et inferno) om gislene ikke slippes fri, og at Netanyahu kan gjøre hva han må. I stedet kom opposisjonen mot offensiven tilsynelatende fra IDF-ledelsen selv. Det var noe så uvanlig som offentlige advarsler, og de synliggjorde i det minste at det var et lite kompromissvillig politisk lederskap som satt i førersetet.
Det diplomatiske presset på Hamas for å godta Trumps plan kom fra alle land i Den arabiske liga (22 land om en inkluderer de palestinske selvstyremyndighetene), og andre land i regionen. Særlig gjorde press fra Qatar, Tyrkia – som gjerne forbindes med Det muslimske brorskapet, akkurat som Hamas – og Egypt seg gjeldende. Andre arabiske gulfstater enn Qatar var også viktige i denne sammenheng, ikke minst fordi de sitter på nødvendige ressurser for gjenoppbygging av Gaza når den tid kommer. Det å orkestrere dette presset var det sentrale gjennombruddet for Trumps diplomatiske anstrengelser, med sine to helt avgjørende bakspillere, Midtøsten-utsending Steve Witkoff og presidentens svigersønn Jared Kushner, begge med brede og dype kontakter – og økonomiske interesser bør en kanskje legge til – i Qatar, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia.
For å forstå oppbyggingen av dette presset må en gå tilbake til 9. september i år. På høylys dag bombet Israel – med ballistiske raketter fra jagerfly i Rødehavet for ikke å krenke luftrommet til noen av statene i regionen – hovedkvarteret til Hamas i Doha. Israel tok umiddelbart på seg ansvaret, som er høyst uvanlig ved denne typen operasjoner. Samtidig uttalte Netanyahu, før det ble klart at Hamas-ledelsen hadde overlevd, at fra nå av ville Hamas-ledere i utlendighet ikke være trygge noe sted. Dette var en svært risikofylt eskalering, og Israel høstet massiv kritikk ikke bare fra Qatar og land i regionen. Også Trump fordømte angrepet, men kritikken virket tross alt nokså avdempet. Det er foreløpig uklart om Trump ble varslet før angrepet var et faktum, og om varsler fra amerikanerne bidro til at Qatar i sin tur rakk å formidle beskjeden videre til Hamas i siste liten.
Angrepet på Qatars jord var overraskende og uhørt, men helt presist gjennomført. Hamas-lederne overlevde, enten det var meningen (på grunn av tidlig varsling) eller ikke. Det innebar at ryggesløse, destabiliserende angrep kunne komme der en minst ventet det. Samtidig truet en konstant strøm grufulle bilder og rapporter fra Gaza med å destabilisere regimene nedenfra. Når krigen kommer hjem på denne måten, blir det viktig å få en slutt på den.
Trumps team så nå en mulighet, og grep den med sin utradisjonelle, transaksjonelle tilnærming. Gjennom en presidentordre fikk Qatar en sikkerhetsgaranti fra USA, i prinsippet av samme type som NATOs artikkel 5. (Garantien var opprinnelig skrevet inn i Trumps da 21-punktsplan.) Forutsatt at den oppfattes som troverdig, vil ingen våge nye angrep på landet. Vel så viktig i denne sammenheng er at garantien sikrer at Hamas-ledere i eksil har i alle fall én rimelig trygg havn. Altså en USA-garantert havn så lenge Qatar går med på å huse Hamas. I lys av Netanyahus attentattrusler, øker dette utvilsomt Qatars evne til å øve press mot Hamas når det måtte være viktig for dem; å bli utvist kunne være risikofylt, om ikke en dødsdom.
Trump fikk også Tyrkia med på å øve press mot Hamas i en helt annen grad enn noen gang tidligere. Det er vanskelig å vite hva som fikk president Recep Erdogan til å endre kurs. Det foreligger flere spekulasjoner. Én mulighet er at Tyrkia igjen får tilgang til amerikanske jagerfly og luftvern. Nok et forhold kan være at Trump har lovet å legge sterkere begrensninger på israelske operasjoner i Syria, et land som har blitt svært viktig for Tyrkia etter Bashar al-Assads fall. Kanskje har det hatt betydning at Tyrkia nå får en rolle på bakken i Gaza. På grunn av et elendig forhold til Israel lå ikke dette i kortene tidligere. Nylig har også USA sanksjonert et tyrkisk selskap sammen med et knippe kinesiske selskaper for bistand med teknologiske løsninger til droneprogrammet houthiene i Nord-Jemen satser på. Kanskje har det vært langt mer som sto i fare for å bli sanksjonert?
På FNs sidelinje
Trump møtte land i regionen på sidelinjen under FNs høynivåuke i slutten av september. I møtene ble utkastet til den amerikanske fredsplanen justert, og det ble bekreftet at ingen så for seg at Hamas skulle spille en rolle etter krigens slutt. Det at dette diplomatiske sporet samlet seg om et press mot Hamas for å få våpenhvile og løslatelse av gislene, har så langt vært langt viktigere enn rushet av vestlige stater som i forbindelse med høynivåuken gikk inn for å anerkjenne en ikke-eksisterende, palestinsk stat. Arabiske stater fikk imidlertid inn et punkt i Trumps plan om at målet på sikt er palestinsk selvbestemmelse og en statsdannelse. Svært mye annet må på plass før det er realistisk å tenke seg at dette punktet aktualiseres. Samtidig er dette et punkt som arabiske ledere fremhever, blant annet Egypts president Abdel Fattah al-Sisi under signeringsseremonien for fredsplanen i Sharm el-Sheikh nylig. Dette til tross for at planen gjelder Gaza, og Vestbredden er forbigått i stillhet.
Etter at gislene er løslatt og utvekslet med fanger, åpner egentlig ikke fredsplanen for at Hamas skal få noen partsrolle. Det er likevel ikke usannsynlig at det må bli samtaler eller tautrekking rundt spørsmålet om avvæpning. I henhold til planen vil Hamas-medlemmer kunne få amnesti eller fritt leide ut av Gaza ved å oppgi våpnene sine. Demilitarisering av Gazastripen er et annet punkt som kommer opp, men ikke med Hamas som part i diskusjonene av hva dette mer detaljert betyr og innebærer.
Avvæpning av Hamas mulig?
Israel har som nevnt godtatt tilbaketrekking til en «gul linje». I de områdene som IDF har trukket seg ut av, har Hamas de siste dagene mobilisert betydelige mannskaper for å gjenvinne full kontroll. De gjennomfører offentlige henrettelser og andre brutale avstraffelser (som filmes og legges ut på sosiale medier akkurat som under massakren 7. oktober). Det er særlig det de kaller kollaboratører, folk som våger å opponere mot Hamas-styret og fiendtlige klaner som får unngjelde. Det kan minne om en slags borgerkrig på lavbluss. Samtidig har ledende representanter for Hamas uttalt at de ser for seg et teknokratisk dominert styre på Gaza de nærmeste årene, som de ikke er del av. Det har vært spekulert i om de heller ser for seg en Hizbollah-modell der Hamas nærmest blir «stat-i-staten» på en avgrenset del av territoriet. En annen mulighet er at dette er en eskalering for å komme i en forhandlingsposisjon som de ellers ikke ville fått i den forestående avvæpningsprosessen.
Et avgjørende element i Trumps plan som ofte ignoreres, er punkt 17. Det sier at dersom Hamas velger å ikke å følge opp fredsplanen, vil den likevel iverksettes i de områdene som Hamas ikke kontrollerer og hvor en internasjonal stabiliseringsstyrke gradvis skal overta når IDF trekker seg tilbake. Det betyr at prosessen med å etablere nye styresmakter, rydde opp og gjenoppbygge uansett vil starte i de Hamas-frie delene av Gaza. Det øker sannsynligheten for at den neste store utfordringen – avvæpning av Hamas – kan være en realistisk mulighet uten at krigen blusser opp igjen. Uten reell avvæpning vil trolig også forhandlingene om tilbaketrekking av IDF til fordel for de internasjonale stabiliseringsstyrkene (punkt 16 i planen) kunne bli mer kompliserte og langvarige, særlig hvis Israel ikke oppfatter disse styrkene som tilstrekkelig robuste. Hvilket mandat de kommer til å få fra Sikkerhetsrådet blir uansett viktig.
På terskelen til fred?
Trump viser ingen tegn til å dempe sine ambisjoner eller vise ydmykhet for utfordringene når han omtaler 20-punktsplanen. Han skryter av ledere i regionen – mange av dem brutale diktatorer – som smigrer og uttrykker støtte for hans grandiose visjoner. Det kan virke som han ønsker å fremkalle optimisme og positivitet rundt planen som han må vite at det er et svakt fundament for, med håp om at denne entusiasmen i seg selv vil øke sjansene for suksess. Det er usikkert om alle statslederne som gir sin støtte til fredsplanen, føler en genuin forpliktelse til den eller ikke.
Det store geopolitiske landskapet er endret fundamentalt siden 7. oktober. Den iranske motstandsaksen er sterkt svekket. Det gir rom for at en såkalt moderat sunni-akse styrkes, og denne utviklingen er grunnen til at det er lov å håpe at det ligger muligheter i Trumps fredsplan. Som nevnt er et lokomotiv satt i bevegelse. Den store testen nå er om avvæpning av Hamas er mulig å få til, eller om vi allerede i den andre implementeringsfasen får en avsporing og nye kamper.
