For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Trump, Putin og de europeiske søvngjengerne
Jens Stoltenbergs nye bok viser et Europa som aldri helt evnet å forstå hva Putin og Russland var i stand til, før Putin selv kastet terningen.
Publisert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
De europeiske stormaktene som barket sammen i første verdenskrig, omtales gjerne som søvngjengere: slitne kjemper som ikke innså hvilken avgrunn de sto på randen av, før det var for sent og storkrigen på brutalt vis meldte sin ankomst.
Mange vil mene at Europa har vandret på samme måte inn i konflikt med Russland. År med feilslått politikk, år med naiv tilnærming, år med blåøyde visjoner og år uten politisk vilje har gjort oss sårbare for Putins vilje til å ødelegge det vi står for. Akkurat nå er vi ikke i krig med Russland, men det er heller ikke lenger fred.
Ansvaret for krigen bærer Russland, naturligvis. Europa kan ikke bebreides for at krigen kom, men hvor forberedt har Europa vært? Hvorfor levde ikke politikken opp til festtalene? Hvorfor tok det så lang tid å tyde skriften på veggen?
Dette er spørsmål som dels besvares, men som mest ulmer over overflaten, i Jens Stoltenbergs nye bok På min vakt. Boken rommer mange fortellinger. Det er en fortelling om Stoltenbergs brudd med egen idealisme i møte med nødvendigheten, politikkens fremste dyd. Det er en fortelling om å forsøke å dra en allianse med sprikende interesser i samme retning i en farlig tid. Det er en fortelling om krig. Det er også en fortelling om mennesker, som i mange tilfeller gjorde det beste ut av den situasjonen de befant seg i.
Bok
På min vakt – å lede NATO i krigstid
Jens Stoltenberg
Gyldendal, 2025
430 sider
Stoltenbergs bok er et vitnesbyrd om en allianse som måtte avfinne seg med verden slik den er, en erkjennelse som presset seg frem på brutalt vis.
På mange måter er dette først og fremst en innsideberetning om den lange, seige veien mot Russlands fullskala invasjon mot Ukraina. Et vitnesbyrd fra innsiden av en allianse som sakte, men sikkert vandret inn i en verden den ikke lenger trodde eksisterte, og som etter hvert har tilpasset seg den verdenen.
De uunnværlige amerikanerne
Jens Stoltenberg ledet NATO mellom 2014 og 2024. Kort tid etter at han tiltrådte, annekterte Russland Krym-halvøya og startet krigen i Donbas, i øst i Ukraina. Dette ble etter hvert Europas glemte konflikt, frem til Russland gikk inn med full styrke i Ukraina 24. februar 2022. Det var også trøbbel i Midtøsten, borgerkrigen i Syria herjet og en islamsk terrorstat ledet av IS vokste seg stadig større. Hele veien har NATOs generalsekretær hatt tallerkenen full.
Det er likevel noe helt annet som skulle bli NATOs store prøvelse. I 2016 ble Donald Trump valgt til president i USA for første gang. Det var første gang amerikanerne fikk en president som mente at NATO ikke lenger var nødvendig, og følgelig utløste Trump en eksistensiell krise for alliansen.
Trump fremstilles som utålmodig, impulsiv, krevende, tøff, agenda-drevet og tidvis ensporet. Ifølge Stoltenberg var for eksempel prislappen på det nye hovedkvarteret til NATO et tilbakevendende tema, ofte når de skulle snakke om helt andre ting. Han kunne plutselig bryte ut i tirader om hvor dyrt og dårlig bygningen var: «Hvorfor trenger dere den? Den er jo av glass! Ett skudd fra en stridsvogn, og så er den borte. Og hvorfor er den så stor?».
Stoltenberg selv ser verdien av Trumps personlighet, han beskriver Trump som den lille gutten i fortellingen om keiserens nye klær. En som sier rett ut hva problemet er, uten frykt for å tråkke noen på tærne. Det fremstår som en usedvanlig presis beskrivelse, spesielt om vi tillater oss å være etterpåkloke.
For Trump har fått rett om mye. Hvorfor fortsatte tyskerne med byggingen av Nord Stream 2-rørledningen, som skulle forsyne Tyskland med russisk gass, etter annekteringen av Krym i 2014? Hvorfor rustet ikke Europa mer opp? Hvorfor skulle den amerikanske byrden i NATO være så stor som den var? Europa ønsket beskyttelse mot Russland, men samtidig nektet de både å ruste opp og å fase ut russisk energi. Dette er spørsmål Trump alltid har vendt tilbake til, med rette.
Han konfronterte Europa med det vi trengte, men ikke ville høre. Stoltenberg konkluderer med at Trump var en utfordring, men at han endte opp med å styrke alliansen:
«Hans utgangspunkt var at alliansen hadde utspilt sin rolle, men dette endret seg etter hvert som samarbeidet skred fremover. USA økte sitt militære nærvær i Europa, amerikanerne begynte å gi våpenhjelp til Ukraina, medlemslandene økte sine forsvarsbudsjetter (...) paradoksalt nok ble alliansen styrket.»
Likevel har Trump bidratt til å skape splittelse og splid i alliansen. Han har gjort sitt for å svekke NATOs verdigrunnlag, som alltid har vært ansett som en styrke vis-à-vis Sovjetunionen og Russland. Han var også på nippet til å trekke USA ut av alliansen under NATO-toppmøtet i 2018. Koffertene var pakket, amerikanerne var klare til å reise hjem. De ønsket at Europa skulle ruste opp, men de så lite vilje fra europeerne til å forplikte seg til noe slikt.
Amerikanerne undersøkte om det var mulig å trekke USA ut av alliansen rent juridisk, og om de heller kunne ha bilaterale avtaler med landene som oppfylte det gamle kravet om to prosent. Hadde dette skjedd, ville ikke Norge fått noen sikkerhetsgaranti fra amerikanerne.
Stoltenbergs fremste oppgave har så å si vært å mate Trump med formuleringer om at alt godt som skjedde i NATO, var Trumps fortjeneste. Dette toppet seg da Trump, under samme toppmøte i 2018, overrakte Stoltenberg en lapp der det stod: «Generalsekretær, hvis du kan si at de NATO-allierte har økt forsvarsutgiftene betydelig takket være meg, så tror jeg at vi kan bli enige». Kravet var altså at Europa måtte ruste opp, men enda viktigere, det måtte være Trumps fortjeneste. Alliansens fremtid hvilte på at Trump fikk nok heder og ære.
På mange måter måtte det en person som Trump til for at Europa ikke skulle ta amerikanernes sikkerhetsgaranti for gitt. Til gjengjeld burde det ikke vært nødvendig, for det er ikke betryggende at Europas sikkerhet står og faller på humøret til den amerikanske presidenten.
Tysk naivitet
Vi er nødt til å dvele ved Angela Merkel. Forbundskansleren som tyskerne pleide å kalle «Mutti», har et stadig dårligere ettermæle med konsekvenser både for eget land og for hele Europa. Det må vi lære av.
Hvor skal man starte med Merkel? Hennes 16 år som forbundskansler betød også 16 år uten reformer, noe som har gjort livet vanskelig for tyske politikere de siste årene. Beslutningen under flyktningkrisen i 2015 om å åpne grensene for 1 million syrere, hennes berømte «Wir schaffen das», forsterket strømmen av innvandring til Europa både under og i tiden etter flyktningkrisen. Det har også skapt store motsetninger i det tyske samfunnet. Beslutningen om å stenge ned tysk kjernekraft har gitt store problemer for Tyskland og Europa. Og hennes grenseløse tro på at dialog og økonomisk samhandling, først og fremst gjennom å importere russisk gass, bidro heller til å gjøre Europa avhengig av Russland.
Sikkerhetspolitisk er de to siste punktene de mest alvorlige. Beslutningene ble tatt til tross for amerikanske, polske og baltiske advarsler. Aller sterkest fra Donald Trump, som har vært besatt av at Tyskland mater beistet i øst, for å sitere ham selv.
Selv var Merkel mest opptatt av å oppnå mer balanse i NATO. «Det som er viktig, Jens, er at USA ikke alltid får viljen sin», har hun ved flere anledninger sagt til Stoltenberg. At Tyskland under Merkel ikke fikk viljen sin, skal vi være glade for.
Stoltenberg har fortsatt stor respekt for Merkel. Som leser gjør man seg noen egne refleksjoner. Merkel fremstår som en politiker som tror at dialog er en erstatning for handling. Bare vi overtaler Trump, så slipper vi å øke forsvarsutgiftene. Bare vi overtaler Putin, så stagger vi ambisjonene hans. Bare vi snakker varmt nok om demokratiet, så forsvarer vi det. Det er vanskelig ikke å få større forståelse for hvorfor Merkels ettermæle er så ille som det er blitt, når Stoltenberg skildrer hennes fraværende handlekraft.
Dialog og styrke er ikke motsetninger. De er komplementære. At den ene skal være effektiv er avhengig av at den andre er på plass. Det dreier seg simpelthen om makt. Den hardeste valutaen er selvsagt å påtvinge en annen stat sin vilje ved hjelp av krig og militærmakt.
Europa har lykkes med å gjøre krig mellom de europeiske demokratiene til en utenkelig mulighet. Men tabben ligger i å projisere våre verdier og idealer på stater som Russland, som kun forstår den harde maktens språk. Der ligger Merkels synd, ikke i hennes gode ønsker om forbrødring, frihet og demokrati.
Vi må uansett ha forståelse for Tysklands kompliserte forhold til Russland. Det er likevel en tid for alt. Begge Merkels etterkommere som forbundskansler, Olaf Scholz og Friedrich Merz, har brutt med hennes illusjoner om dialog. I dag representerer Merkel et Europa vi ikke lenger kan ha. Verden ødelegges ikke nødvendigvis av de ondes ondskap, men av de godes svakhet, skal Napoléon Bonaparte ha sagt. Jeg tror han hadde rett i den observasjonen.
Europeisk avmakt
Stoltenberg har mye interessant å si om Europa. Han advarer mot at Europa søker etter strategisk autonomi. Det vil si, han advarer mot at noe slikt skal foregå i regi av EU, og ikke NATO.
Resonnementet er enkelt: NATO er et svært solid byggverk, som bidrar til samordning, koordinering og tett samarbeid – med artikkel 5 som hjørnestein. NATO har både offiserer og en kommandostruktur som ikke lett lar seg bygge opp, og skulle det bygges opp et annet sted, ville det stjele ressurser fra det eksisterende byggverket. NATO har også medlemmer som USA, Canada, Tyrkia og Storbritannia, som ikke er medlem av EU, men som til gjengjeld er blant de viktigste medlemsstatene i alliansen.
Europa klarer seg ikke uten NATO. Dette lar seg ikke lett erstatte. Særlig ikke når Europa har vært såpass motvillige mot å ruste opp. Å bygge opp et nytt samarbeid utenfor EU vil konkurrere med det rammeverket som allerede finnes i NATO. Ressursene er naturligvis begrenset.
Stoltenberg bruker bombingen av Libya som eksempel. Bombingen er i ettertid omstridt, men det lå et FN-vedtak om «all necessary measures» til grunn for operasjonen. Selve operasjonen var altså godkjent av verdenssamfunnet. Hensikten var å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi, 750 000 personer, fra en diktator som hadde uttalt at han ville utslette dem som «kakerlakker».
Frankrike og Storbritannia var pådriverne for operasjonen, amerikanerne skulle ikke lede an. Problemene begynte likevel å tårne seg opp. Først måtte libysk luftvern slås ut for at man kunne ha luftherredømme, europeerne hadde ikke kapabiliteter til å gjøre det, men det hadde USA. Deretter trengte man mål å bombe, til det var det nødvendig med god nok etterretning og informasjon om hvor dette burde gjøres. Europeerne hadde heller ikke dette, men USA hadde det. Ammunisjon og tilgang til drivstoff var også et problem, men der kunne amerikanerne igjen bistå.
Europa var altså ikke i stand til å gjennomføre operasjonen på egen hånd. Det hele endte med at NATOs faste kommandostruktur ble tatt i bruk. «Vi må ikke skape illusjoner om hva Europa kan utrette på egen hånd», slår Stoltenberg fast i boken. Heller ikke i dag klarer vi oss uten USA.
Strategisk autonomi er et godt konsept, men det er mer av et ideal enn noe Europa noensinne vil klare å oppnå. Vi kan redusere avhengigheten, men det vil ta lang tid og hvert land må ta ansvar for seg selv. Europa har ingen åpenbar leder. Samarbeidet vil uansett måtte muliggjøres innenfor rammeverket av NATO.
Første steg er å ruste kraftig opp. Å styrke den europeiske forsvarsevnen vil ikke bare innebære at vi tar vare på vår egen sikkerhet, men vil også styrke forholdet vårt til USA.
Kime til håp
Europa har våknet. Vi ruster opp og forsøker å hjelpe Ukraina etter beste evne. Tysklands nye forbundskansler Friedrich Merz har erklært at Tyskland skal bygge opp en hær som er større enn Storbritannias, til jubel fra både Storbritannia og Polen. NATOs grense mot øst styrkes for hver dag som går. Den nye Trump-floken ser ut til å være løst i en stund fremover, våpnene kommer til Ukraina, riktignok ikke lenger som amerikansk støtte, men som et produkt Europa må betale for. Trump er transaksjonell, det må vi nesten bare godta.
NATO er også blitt større siden 2022, med både Sverige og Finland som nye medlemmer. I Norge kan vi prise oss lykkelig for at hele Norden er samlet i en forsvarsallianse. Det nordiske samarbeidet må styrkes fremover, innenfor rammen av NATO.
Alt er riktignok ikke rosenrødt. Alt går ikke på skinner. Å late som noe annet er en unnlatelsessynd vi ikke lenger har råd til å begå.
Russland blir stadig mer offensive med sin hybride krigføring og Europa har tidvis problemer med å svare sterkt og effektivt. Europa importerer fortsatt russisk gass og olje, og er på den måten med på å finansiere den russiske krigsøkonomien. Land som Frankrike og Nederland har økt importen siden 2022. Det europeiske samholdet er også svært skjørt. Ingen vet helt hva som ville kunne skje dersom det politiske landskapet i de viktigste landene fortsetter å endre seg i Putins favør. Hva som vil skje i og med Ukraina fremover er også svært usikkert, det står og faller på hva Trump kan foreta seg.
Når man leser Stoltenbergs bok, burde det derfor ikke være som en fortelling om et avsluttet kapittel. Fortellingen må heller forstås som starten på en ny, brutal epoke i europeisk historie. En epoke der vi ikke har annet valg enn å ta ansvar for egen skjebne. Vi vet hvordan vi endte opp der vi er, og vi skylder oss selv ikke å gjøre de samme feilene igjen.
