BØKER

Martin Krasnik. Illustrasjon: Oda Valle.
Martin Krasnik. Illustrasjon: Oda Valle.

Hardt, men også tvisynt fra Martin Krasnik

Weekendavisens stjerne kritiserer både det antisemittiske venstre og Israels høyreradikale regjering i harde ordelag, men nøler når det gjelder bombingen av Gaza.

Publisert Sist oppdatert

I En smal bro over afgrunden har den danske journalisten Martin Krasnik samlet en rekke tekster som først ble publisert i Weekendavisen i dagene og ukene etter Hamas’ angrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza. Tekstene er delvis omarbeidet. Krasnik, som selv er jødisk, har levert en fortelling som er personlig, men også balansert. Skjønt det siste kommer selvsagt an på øyet som ser. Krigen i Gaza har frembrakt enormt mye følelser, agg og sinne, og det som for noen fremstår balansert kan for andre fremstå som fullstendig uakseptabelt.

Tekstene er i hovedsak ordnet kronologisk, fra Hamas’ angrep og senere mot utfoldelsen av Israels voldsomme krigføring i Gaza. I innledningen skriver Krasnik om den helt åpenbare moralske konflikten ikke bare jøder, men også «venner av Israel», vanskelig kan slippe unna. Han blir overøst av grusomme bilder fra Gaza, av maltrakterte barn. Døden er i alle kanaler, den er virkelig og den er uten filter.

«Aldrig før har en så lokal konflikt i så høj grad udfoldet sig som en verdenskrig …», skriver Krasnik. Stemningen på sosiale medier er intens, tidvis hatefull og nesten alltid sort/hvit: «På begge sider af ligningen er der brændte babyer, børn med ødelagte kroppe, smadrede familier, men regnestykket går aldri op: Man er offer. Eller også er man en bøddel.»

På sett og vis har Hamas lykkes formidabelt, antagelig over all forventing. Ikke minst fordi Israels bombing sammenfaller med en prosess i den vestlige verden som har pågått en god stund. Krasnik kaller den «det store vestlige selvopgør om skyld og skam», herunder hvilken plass i lidelseshierarkiet Holocaust skal ha i fremtiden. Krasnik er utvilsomt inne på noe. En del tyder på at krigen i Gaza i alle fall delvis har brutt den moralsk-historiske kontrakten som har regjert mellom den vestlige verden og jødene. Holocaust er blitt ansett som den største forbrytelsen noensinne og som noe helt eksepsjonelt i vår historie, som vi også har vært forpliktet til å godtgjøre og erkjenne. Vårt forhold til Israel og israelernes rett til, og krav på, sikkerhet har vært å finne i forlengelsen av det. Om dette forholdet mer eller mindre skulle rakne, brenner det er blått lys for jødene i Midtøsten. For mange vil dette være velkomment, andre vil hevde at Israel dessverre ber om dette selv.

Krasnik ser på dagens krig som kulmineringen av hundre år med konflikt. Den palestinske frihetskampen er «fortæret av terror», skriver Krasnik, mens israelerne «har mistet orienteringen og fortrængt den besættelse, der ikke bare ødelægger palestinænserne, men også Israel selv.» Bare et genuint og omfattende selvoppgjør på begge sider kan skape en vei fremover, mener han. «Kun sådan kan hundreårskrigen afsluttes.»

Krasnik beskriver hvor skjellsettende opplevelsen var når meldingene fra Israel tikket inn den 7. og 8. oktober i fjor. Omfanget og den ufattelige, arkaiske volden brakte naturligvis tankene til massakrene på østfronten under andre verdenskrig. En del av planen til Hamas var utvilsomt å gjennomføre en type terror som lignet den Einsatzgruppene utførte i østområdene. Terror som Hamas etter 7. oktober lovet å gjøre «igjen og igjen». Den europeiske tilskuer forstår ofte ikke den historiske rekkevidden av terroren og hvorfor den gjorde et så voldsomt og eksistensielt inntrykk på jøder, både i Israel og ute. Mye fordi den grove antisemittismen underspilles i bomberegnet. Hamas og deres motiver blir nesten usynliggjort. At offeret også kan være overgriper er det på sitt vis mindre plass til. Det blir uoversiktlig. Det går dessuten begge veier.

For her er vi ved den egentlige kjernen: Om ikke alt, så veldig, veldig mye handler om sikkerhet og trygghet for israelerne. Det handler om på en eller annen måte å skjermes fra antisemittismens to tusen år gamle tentakler. Her finner vi nok også en del av grunnlaget for at Kransnik selv er sionist, vel og merke av det mer liberale og sekulære slaget. Men behovet for trygghet er også blitt en forbannelse for Israel. Særlig under Netanyahu har sikkerhet trumfet alt. Med ondt ble det onde fordrevet, og den som stirrer ned i avgrunnen, kan som kjent erfare at avgrunnen stirrer tilbake. Den israelske politikken overfor palestinerne ble forrående. Den ekstreme ødeleggelsen av Gaza kan vanskelig forstås uten også å ta det i betraktning.

Det er tragisk, i den forstand at israelernes behov for sikkerhet er både legitimt og genuint. Masha Gessens svært så omdiskuterte, men interessante essay i The New Yorker pirket borti dette vanskelige spørsmålet. For kan det være at israelerne begår så stor urett at det på et plan er sammenlignbart med deres egen lidelseshistorie? Hun sammenlignet blant annet Gaza med en jødisk ghetto i et østeuropeisk land okkupert av Nazi-Tyskland. Gessen går etter min mening for langt. Holocaust og nazistene må forstås i sin helhet og gjør det vanskelig å sammenligne: Det industrielle folkemordet, den europeiske antisemittismen, det ekstreme antallet ofre og nazistenes morderiske stamina. I sum er Holocaust enestående. Likevel røsker Gessen opp i en del fastlåste posisjoner som i bunn og grunn handler om forholdet mellom offer og overgriper og aktiv bruk av minnepolitikk.

Sionisme og trygg havn

Pogromer og antisemittisme fikk sionismens grunnlegger, den sekulære jøden Theodor Herzl (1860-1904), til å forlate troen på at jøder kunne leve fritt i Europa (eller andre steder). Heller ikke assimilerte jøder gikk fri. Ifølge Herzl var den eneste løsningen å opprette en jødisk stat. Etter andre verdenskrig ble Israel et spørsmål om ren eksistens, logisk nok. «Ingen stater havde nogensinde gidet, formået eller ønsket at beskytte jøderne – nu kunne de gøre det selv», skriver Krasnik.

Jødisk eksistensialisme i forholdet til Israel handler altså ikke bare om identitet, som mange forestiller seg, men om overlevelse. Alle jøder Krasnik kjenner har en gang stilt seg det samme spørsmålet: «Should I stay or should I go?» Deler av Krasniks familie har flyttet. Selv reiser han jevnlig dit, også med barna. Men Krasnik har som så mange andre jøder et ambivalent, for ikke å si sårt, forhold til Israel.

For meningen med opprettelsen av Israel var ikke bare å unngå å bli myrdet: «Israel skulle ikke bare være en festning, et jødisk Sparta, men et ideal». Jøder som flyttet til Israel kom fra alle mulige miljøer. Politisk sto et flertall til venstre, de fleste var sekulære, andre var troende eller ortodokse. Krasnik siterer den sosialistiske sionisten Berl Katznelson: Araberne skulle ikke være en «undertrykt underklasse», det ville være en «perversion af zionismen». Meningen med Israel var å skape et demokrati i et område av tyrannier.

Benjamin Netanyahu har gjort sitt ytterste for å rive ned alle tilløp til fredelig sameksistens, han har angrepet demokratiet og tilliten mellom borgerne. Krasnik deltok selv i de store demonstrasjonene i Tel Aviv. Han tok med seg barna dit og de ropte slagord for demokrati. Det var en følelse av optimisme og samhold. Angrepet den 7. oktober fikk «denne følelse til at virke som et tomt postulat», skriver Krasnik. 1200 israelere ble «myrdet med en grusomhet som kun kan utfolde sig, når den er ledsaget af ren ideologi; den islamisme, som med sin antisemittisme har været nazismens halvbror siden 1920’erne».

Så hvor skal man reise? Håpløsheten er tydelig hos Krasnik. Israel under Netanyahu er blitt en «militariseret festning» der makthaverne er uten idealer og prinsipper: «Selv dem vil ingen længere kunne stole på i et land, hvor håpet er slukket.» Hva med Danmark? Her kan man leve, under politibeskyttelse. Krasnik beskriver en underliggende frykt i det å være jødisk, som han selv i perioder fortrenger. «… alle europeiske lande beskytter jøderne mot den antisemittisme, der ligger og simrer.» Det er lett å forveksle politibeskyttelse med trygghet. At væpnet politi må stå vakt rundt jødiske synagoger og barnehager betyr jo noe helt annet, nemlig at det er svært utrygt å være jøde i Europa. Jøder er uten tvil den minoriteten i Europa som lever i størst utrygghet, noe som er litt av en historisk tankevekker. «En dag sker det noget», tenker Krasnik når han leverer et av barna sine på den jødiske skolen. Krasnik spør seg selv om det i det hele tatt er riktig å sende barna sine på en skole som også er et terrormål:«Får man den mindste tvivl, og det gør man, når 1200 israelere myrdes med koldt blod, skrider den grund, man står på. Hvordan skal et par danske politifolk med pistoler kunne beskytte danske jøder, når det mest veltrænede militær i verden ikke kan skerme israelerne? Kan der overhodet findes en jødisk skole i Europa? Kan det være en jødisk stat i verden?»

Krasnik skriver til ettertanke. Hvordan skal eller kan europeiske jøder forholde seg til noe som ligner krav om at de skal forkaste hele ideen om en jødisk stat i lys av Gaza-krigen?

Elefanten i rommet

En følge av at vi er blitt multikulturelle samfunn er at vi ofte kvier oss for å si ting som kan oppfattes som fordomsfullt mot en gruppe, dessverre også noen ganger uavhengig av om det som sies er sant eller ei. Et tilbakevendende tema er i så måte utbredelsen av antisemittisme blant muslimer, som etter alle målestokker er mer vanlig enn i andre grupper.

Krasnik tar oss med til Nørrebro i København, et sted han selv har vokst opp. Området har i to hundre år vært den mest mangfoldige bydelen i Danmark. Med ett unntak: Det finnes knapt jøder igjen på Nørrebro. Slik har det ikke alltid vært, tvert imot så var Nørrebro i sin tid kjent som den jødiske bydelen. Den jødiske kirkegården ligger der.

Nørrebro er blitt et sted dominert av hipstere, ytre venstreorienterte og muslimer. «Her ligger moskeerne lige opp ad og «LGBTQIA-cafeer, og når Hizb ut-Tahir (islamistisk gruppe som støtter IS) marcherer med de sorte flag, foregår det lige op ad de mest progressive.» Nesten daglig forenes de progressive og islamistene i markeringer for Palestina og innsamlinger til Gaza.

Krasnik beskriver fortidens Nørrebro som jødisk vestlig historie i miniatyr. Jødene på Nørrebro kom ofte fra øst (slik en del også gjorde i Norge). De fant raskt ut at en viss form for sekularisme var veien ut av utenforskap. De lærte seg dansk, kledde seg dansk og utdannet seg dansk. De lot seg med andre ord assimilere, selv om de beholdt sine jødiske ritualer og sedvane «innenfor murene».

Man kunne komme som fremmed mindretall og være seg selv mens man jobbet med å bli dansk. Slik er det ikke lenger. Krasnik beskriver hvordan mange i Nørrebros muslimske minoritet tvert imot føler en plikt til ikke å bli danske. De skal ikke lære dansk, fordi arabisk er koranens språk. Nørrebro, fremhever, Kransik, er blitt et knugende sted. «Man kan saktens bo her», sier en av Krasniks jødiske venner, men man må passe på hva man sier. Det er en aggressiv stemning som råder, sier han: «fordi den sociale og religiøse kontrol er under overfladen … Jeg er jo også selv flyttet.»

Nørrebro er dekket med palestinske flagg og slagord: «Palestina er besatt! Det skal løses med jihad!» Fordi Palestina er den kanskje viktigste symbolmarkøren i så mange muslimers verdensbilde. Fordi mange muslimer oppfatter Palestina som episenter for, og Israel årsak til, alle muslimers lidelse.

Det sier seg selv at Nørrebro ikke lenger er et trivelig sted å være jødisk.

Bombingen

Krasnik skriver klokt, godt og analytisk i store deler av boka. På den ene siden forsvarer han en liberal, sekulær sionisme, på den andre siden kritiserer han den «etno-nasjonalistisk fløj i den zionistiske bevægelse» i skarpe ordelag. Det Israel Krasnik elsker ligger på sotteseng. Han kan til og med være med på at begrepet «apartheid» er forsvarlig å bruke om noen deler av Netanyahus politikk, særlig på Vestbredden. Men når det kommer til selve krigen som ble iverksatt etter 7. oktober er Krasnik både uklar og ambivalent. Han er forskrekket over dødstallene i Gaza, men kan grunnleggende sett ikke se hvordan Israel kan handle annerledes. Han skriver utførlig om ulike skrekkscenarioer som kan følge i kjølvannet av Gaza-bombingen, og antyder langt på vei at det er veldig få plusser her. Han erklærer at Hamas umulig kan utslettes, men ser ut til å mene at man må forsøke. Det er i det hele tatt litt vanskelig å forstå hvor Krasnik vil. Han mener at vi andre glemmer at Israel er i krig, på ordentlig. Store deler av landet er evakuert, samfunnet er fullt mobilisert. Krasnik mener at vi ikke forstår den eksistensielle antisemittiske trusselen Hamas utgjør.. I dette uklare landet bykser Krasnik mellom å forsvare Israels krigføring og å være forferdet over den. Krasniks uklarhet både overrasker og overrasker ikke. Mange føler på det samme, både jøder og ikke-jøder. Det er vanskelig å ikke betrakte krigen med det i mente at Hamas er grusomme, at de angrep Israel først, på det mest bestialske vis, og også at Hamas gjemmer seg i befolkningen. Likevel, og på tross av Krasniks vektige betraktninger om jødisk liv og overlevelse, hviler det noe deterministisk og fatalistisk over at han ikke er helt i stand til å sette ned foten. Det handler nok langt på vei om følelser. Følelser man kan forstå, men som vanskelig lar seg forsvare i dets konsekvens.

Det dør for mange i Gaza. Det er et aktivt valg Israels regjering har tatt.

En samlet motstand?

Krasnik er mot den israelske bosettingspolitikken og han er helhjertet tilhenger av en palestinsk stat. Han er også, «på papiret», for en våpenhvile i Gaza. Men han får seg ikke til å delta i en av de mange demonstrasjonene i København. Alliansene som samles mot krigen består ikke av jøder, palestinere og andre i en felles motstand mot ytterfløyene på begge sider, eller i et felles ønske om en tostatsløsning. Markeringen preges og domineres tvert imot av ytre venstres ideologiske absolutter. Av slagord som «bye, bye Israel!»

Her pirker Krasnik borti noe av det som også plager sånne som meg. Altså det vi kan kalle venner av Israel, men som også ser med forferdelse og vemmelse på det vanvittige tap av menneskeliv i Gaza. Med krigen har alle skott åpnet seg i det allerede så kompliserte saksområdet Israel/Palestina. Det flyter uhindret rundt i alle retninger. Radikale og ytterliggående meninger absorberes i rekordfart av krigstrøtte, kanskje naive mennesker. Rundt i Europa går fredsdemonstranter sømløst sammen med folk som bærer plakater av hangglidere og stormede gjerder, utilslørt med referanser til 7. oktober. Her i Norge ble 7. oktober-terroren beskrevet av Palestinakomiteen som frigjøring. Det ekstremistiske budskapet «fra elven til havet» er blitt akseptert og relativisert av aktivister og medier. «Fra elven til havet» er bare et symbolsk ønske om fred, blir det hevdet, ifølge Krasnik. Denne omskrivingen føyer seg inn i infantiliseringen av den arabiske verden, den er en «fornærmelse mod palæstinensere, der udmerket ved, hvad det alltid har betydet: befrielsen av hele Palestina.» Kort sagt: Å kaste jødene på havet. Den israelske høyrefløyen bruker det samme slagordet, med motsatt forflytning, skriver Krasnik. Det samme kan sies om et annet omskrivende postulat, nemlig at sionisme er synonymt med apartheid og terror mot palestinerne. Det er helt åpenbart feil, mener Krasnik. Uten sionisme, ingen jødisk stat. Krasnik redegjør omfattende for hvordan sionismen rommer alle mulige retninger og grupperinger, fra ytterste venstre til ytterste høyre, fra liberalt til autoritært, slik alle andre nasjonalismer er og har vært. Sionismen koker ned til ett eneste minste felles multiplum: Behovet for en stat der jøder kan leve i frihet og trygghet. Derfor er antisionismen antisemittisk. Men at Netanyahu har pervertert sionismen, levner Krasnik liten tvil om.

At vi lar oss villede av tilsynelatende felles motstand er selvfølgelig ikke noe nytt. En antikommunist og en antikommunist kunne for eksempel være to helt forskjellige ting på 1930-tallet. Den ene kunne være en liberal, som foraktet kommunismen fordi kommunismen var totalitær, den andre kunne forakte kommunismen fordi han var fascist. Tilsvarende kunne en antifascist (sosialdemokraten) og en antifascist (stalinisten) være to forskjellige ting.

Mer eller mindre antisemittiske islamister er noe helt annet enn en sosialdemokratisk krigsmotstander. En ytterliggående palestinaaktivist som ikke anerkjenner Israels rett til å eksistere som en jødisk stat, er noe helt annet enn en liberal som støtter Israel som stat, men ikke dets politikk og enda mindre krigføringen i Gaza. Avstanden er altså større en realpolitisk. Avstanden er fundamental, til og med eksistensiell. Hvis de radikale får gjennomslag for sine standpunkter, altså at staten Israel bør boikottes massivt og isoleres, at alle palestinere skal «vende hjem» og at Israel deretter bør oppløses som jødisk stat, innebærer slutt på jødisk liv i Israel. Dette vet jødene i Israel.

Krasnik ser på disse demonstrasjonene («det er helt utroligt mærkeligt for mig at se på») og kan ikke la være å tenke på Michel Houellebecqs Underkastelse, der venstresiden danner en allianse med islamister for å demme opp for høyresiden. Skulle man se inn i en krystallkule er det slett ikke utenkelig at en slags legering mellom ytre venstre og islamister vil bli en politisk kraft å regne med …

Krasnik undrer seg over hvordan venstresiden så lenge har vært så fiendtlig innstilt mot Israel og ikke minst over den merkelige alliansen mellom reaksjonære muslimer og progressiv venstreside. Tradisjonelt har jøder vært overveiende venstrevridde, mener han. Amerikanske, franske og tyske jøder har «alltid» stemt progressivt.

Det er skrevet mye om hvordan venstresiden snudde ryggen til Israel. Sovjetunionen var det første landet som anerkjente staten Israel etter krigen. Israelerne var venstrevridde. Et drøyt tiår senere ble tonen en helt annen, etter at sovjeterne innså at Israel likevel ikke ville bli en sovjetisk satellittstat.

De siste tiårene har stemningen snudd blant mange jøder, parallelt med at ytre venstre og den arabiske verden har fått stadig større gjennomslag for sitt syn på Israel. «Er man i tvil om hvorfor, kan man gå sig en lille tur på Nørrebro eller i forstæderne til britiske, franske eller tyske storbyer – eller svenske, hvis man tør», skriver Krasnik. Som et eksempel nevner han hvordan britiske jøder «lenge har været på vild flugt fra Labour», noe som naturligvis toppet seg under Jeremy Corbyns vanvittige lederskap. Den franske venstresiden, anført av rabulisten Jean-Luc Melenchon, vil for harde livet ikke erkjenne at 7. oktober var en terrorhandling.

Et unntak er Mette Fredriksen, sosialdemokraten som står last og brast med jødene og som, ifølge Krasnik, viderefører det danske sosialdemokratiets løfte om at «Danmark aldri må bidrage til, at Israel føler sig efterladt alene.»

Mange har sikkert fått med seg videosnutter der unge studenter, eller ansatte ved universiteter, river ned små plakater med bilde av israelske gisler som er fanget i Gaza og kaster dem i søpla. Krasnik går langt i å antyde at disse handlingene nesten er logiske konsekvenser av hvordan akademiske sammenslutninger og studentorganisasjoner uttaler seg «helt kategorisk mod Israel». Israel betraktes gjerne som en kolonialistisk stat, jødene som vestlige og "hvite". I det postkoloniale uttrykket kommer offerposisjoner i konflikt. I sin mest radikale form blir jødene ikke oppfattet som en «ekte» minoritet. Sånn sett rykker jødene flere plasser ned på lidelsesrankingen. Minnekulturen blir relativistisk. Stemningen er totalt enøyd, og mange går langt i å anklage Israel for å være den nye nazistaten – mens Hamas erklæres som frigjøringshelter. Da er det skapt en dikotomi som kun den ene part kan komme helskinnet fra, hvis de er heldige. Hvis narrativet fester seg om Israel som en de facto kolonimakt, et folkemordregime og en gjennomgripende apartheidstat, så finnes det for mange ingen annen logisk løsning enn at Israel som jødisk stat må opphøre å eksistere.

Med all denne ballasten er det vanskelig å se for seg en samlet motstand mot Israels krigføring.

Noen løse tanker

Vi må ikke glemme empatiens rolle i den sterke motforestillingen mot Israel. Alt handler ikke om ideologi, eller om smygende antisemittisme. Mye handler om at folk ser døde barn og fordervelse på Dagsrevyen hver dag. Så kan man alltid spørre seg om medienes rolle og hvilke motiver som driver dem. Dagsrevyen har hver eneste dag lange innslag med nærbilder av døden i Gaza. Men mediene kunne også grave dypere ned i grunnleggende problemstillinger, for eksempel om hva Hamas er for noe. For eksempel at Hamas er en brutal bevegelse som ikke bryr seg om sine egne borgere. I begynnelsen av konflikten var dessuten NRK påpasselige med å understreke at ikke all informasjon fra Hamas-myndighetene kunne tas for god fisk. Den varsomheten gikk gradvis over ettersom bombene falt over Gazas innbyggere. Ifølge Krasnik blir vitnesbyrd fra Hamas’ terror møtt med skepsis i mange medier. I et innslag brukte Dagsrevyen god tid på spekulasjoner om at israelerne skjøt sine egne den 7. oktober. Det virker som om ukrainske myndigheters troverdighet møtes med et mer kritisk blikk enn Gazas myndigheter. Garvede journalister burde vite hvordan autoritære regimer opererer, og hvordan ulike intervjuobjekter bør trakteres med en viss skepsis.

Krigføringen i Gaza kan ikke rettferdiggjøres. At Hamas har fått den krigen de ønsket, nemlig en krig som i verste fall setter inn nådestøtet for vestlig støtte til Israel, kan i seg selv ikke oppveie for den massive døden i Gaza. Men for at Hamas ikke skal lykkes med sin antisemittiske og islamistiske strategi, må vestlig opinion holde på balansepunktet. Israel er fremdeles et demokrati. De er et polarisert land med en stor og artikulert motstand mot den høyrenasjonalistiske regjeringen til Netanyahu. Et Israel som for eksempel tvinges i kne gjennom boikott og sanksjoner vil innebære en katastrofe for det jødiske folk.

Det verserer forestillinger om at de fleste brikker vil falle på plass for palestinerne bare de får en egen stat så fort som mulig. Langt fra alle har tenkt over implikasjonene av at islam-fascistiske, Iran-støttede og antisemittiske Hamas etter alle solemerker vil ta styringen over en slik stat. Kanskje etter en borgerkrig som de vil vinne. Som stat vil de også få tilgang til våpenmarkeder, de vil forsynes med avanserte missiler som vil kunne bryte gjennom israelernes rakettskjold. Israel vil altså få en islamistisk diktaturstat som nabo, væpnet til tennene.

Nå sirkulerer anklager om folkemord. Sammenligninger mellom Israels handlinger i Gaza og Holocaust er ikke til å unngå, selv om de er groteske. Stemningen er ekstremt opphetet. Hamas må gni seg i øynene over egen suksess. Dessverre har Israel i praksis bitt på agnet til Hamas og deres allierte Iran, som fikk den krigen og den sympatien de ønsket å fremprovosere, og det til overmål. Den altfor kortvarige sympatien Israel fikk etter 7. oktober har den israelske regjeringen selv bidratt til at forsvant. Tenk hvilken forspilt mulighet de hadde til å vise Hamas’ sanne ansikt. At de måtte slå tilbake forsto, og forsvarte, de fleste, men så forsvant velviljen i bomberegnet. Slik er verden. Hvordan forholder vi oss til det? Da gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt, selv om det høres aldri så banalt ut. Vi skal ikke slå hånda av Israel, men vi kan heller ikke være tause om den katastrofe de påfører så mange uskyldige. Det er et så til de grader misforstått «vennskap». Særlig når denne vennen driver med aktiv selvskading.

Det sies at historien lider av dårlig hukommelse. Det er like sant som at gamle vaner er vonde å vende, kanskje særlig antisemittismen. Jeg kan ikke forstå annet enn at livet for jøder i Europa, hvis vi følger i samme sporet som nå, vil bli uutholdelig. Det er grenser for hvor lenge jøder kan leve under konstant politibeskyttelse. Det er grenser for hvor lenge jøder kan leve med å skjule hvem de er. Det hjelper lite at stemningen blant ikke-jøder ofte er: Dessverre, vi synes det er synd, men så lenge Israel gjør som de gjør er det naivt å forvente at det ikke går utover jøder. Eller at Israel må slutte å være Israel for at jødehatet i Europa skal roe seg. Siden sionismen er synonymt med apartheid er kun jøden som fordømmer sionismen en akseptabel jøde.

«Should I stay or should I go? spør Krasnik. Kanskje gir svaret seg selv etter hvert. Gitt at Israel fremdeles er en trygg havn.

Powered by Labrador CMS