For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Høyre kan lære av Kristelig Folkeparti
Sammenlignet med Høyre har KrF de siste årene fremstått som en moderne organisasjon.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det er en vesensforskjell mellom religiøse menigheter og politiske partier. Sistnevnte står på valg og må derfor oftere fornye seg.
Da KrF valgte blå side i 2018, var det mange som fryktet at KrF skulle krympe inn og bli et menighetsparti på Sørvestlandet. Det gikk ikke helt slik, i alle fall ikke foreløpig. Tvert om klarte KrF på ganske imponerende vis å karre seg over sperregrensen ved årets valg.
Kritikere av dagens KrF vil si at tydeliggjøring av kristne verdier likevel er innsnevrende og menighetspregede. Særlig folk som tilhører Den norske kirke, og som gjerne leser Vårt Land og deler mange venstreliberale verdier, har uttrykt slike bekymringer. Vi som er glade for at KrF kom over sperregrensen, bør ikke se helt bort fra at kritikerne på sikt kan få mer rett.
Lukkede menigheter
Menigheter som lukker seg, og gjerne har samme leder, kan holde det gående i mange år. De står ikke på valg. Noen menigheter forholder seg i svært lav grad til kritikk utenfra. Helge Simonnes nevnte på et frokostmøte hos Civita 2010 at bibelverset «skikk dere ikke lik denne verden» kan fungere uheldig, fordi verden utenfor blir brukt til å skape et fiendebilde.
For partier er det motsatt. Særlig partier som MDG, Rødt eller KrF kan riktignok tjene på å ha ytre fiender, men det er kun hvis det bidrar til å mobilisere velgere. Et dårlig valgresultat under sperregrensen ville skapt uro i partiene.
Partier må gjøre gode valg
Uansett er ikke partier det samme som menigheter. Dårlige valgresultater skaper intern uro og mediepress. Det opplever Høyre nå. De beste partiene er derimot i forkant. De er lite menighetspregede, fordi neste valg er noe som opptar partiet. Hverken partiledelse eller strategi kan føle seg trygge, hvis partiorganisasjonen aner at neste valg kan gå dårlig. Ved dårlige resultater lar de de mer uavhengige evaluere, slik at partiet lærer.
Mange som har møtt Kjell Ingolf Ropstad, snakker om hvor hyggelig han er, og hvor dyktig han er til å sette seg inn i politiske saker og samarbeide, både i partiet og med andre partier. Han har vilje til å satse for å få gjennomslag, selv om det også gjør ham upopulær. Dette er gode egenskaper for en politiker. Likevel måtte Ropstad gå av som leder i KrF, da det viste seg at han hadde jukset med pendlerbolig. At det ikke var noen naturlig arvtaker, eller at han er dyktig, var da helt underordnet. Han måtte gå av for å kunne gjenreise tilliten – først og fremst til partiet, men også til ham selv.
Vaffelkoner i Høyre
Hadde Ropstad vært leder i en menighet, skal vi ikke se bort fra at han hadde blitt sittende. Han er jo så dyktig til å tale, hadde de sagt, og stekt flere vafler. Hadde noen våget å protestere, hadde en i eldsterådet sagt at den uten synd, kan kaste den første steinen.
Aksjesaken med Sindre Finnes var annerledes, fordi det først og fremst var Solbergs ektemann som hadde gjort noe galt. Men i et tillitsperspektiv, og av hensyn til partiet, og ikke minst neste valg, burde hun gått av. Mange sa fra, men Høyres svar på vaffelkoner på bedehuset og eldsteråd hysjet ned kritikken.
Moderne organisasjonsutvikling i KrF
I KrF, derimot, ble en morsom og godt likt vaffelkone leder etter Ropstad. Olaug Bollestad har gode egenskaper og kan snakke reflektert om verdispørsmål, men som leder fungerte hun dårlig. Derfor måtte en vaklende partiorganisasjon ta grep. Hvem kunne ta over? Det visste ingen helt. Partiorganisasjonen visste at det kunne skape kaos, og at medier og opposisjon ville komme med beskyldninger om maktsyke kuppforsøk. Likevel satte KrF hensynet til partiet først. Enden på visa ble at Dag-Inge Ulstein ble leder. Sammen med partiorganisasjonen fryktet han ikke verden, men gikk ut i den og sanket nok velgere til å komme over sperregrensen. Dette er en organisasjonstenkning som hele tiden må ivaretas. For det er ikke over for KrF nå. Skal KrF ha realistiske mål om gjennomslag og etablere seg trygt over sperregrensen, kan ikke partiet tillate seg selv å få et menighetspreg.
Partiets feil
Høyre har av ulike årsaker drevet organisasjonen sin ganske ulikt KrF. Erna Solberg var en mye større stjerne enn både Ropstad og Bollestad. Valgresultatet i 2023 og gode målinger tilsa at det ville innebære høy risiko å skifte ledelse. Det er feil bare å skylde på Erna Solberg for at hun ble sittende så lenge. Mitt hovedanliggende er partikritikk og kritikk av borgerlig side. Partiet burde tenkt mer selvkritisk og tatt grep før, både av hensyn til Høyre, og til Erna Solberg selv. Hun kunne gått av i 2023, og gjenvunnet tillit til både Høyre og seg selv. Da kunne Høyre forandret for å bevare – sluppet nye krefter til – og kanskje vunnet valget i høst. Solberg kunne fått en bedre avslutning på sin imponerende karriere i norsk politikk.
