Lettsindighet og arroganse gav nederlag

Vi begynte å tape valget da vi lettsindige og arrogante satt stille i båten med en politikk som var for lik Arbeiderpartiets politikk for lenge. Allerede i denne situasjonen begynte Frp å forsyne seg av våre blåeste velgere. Allerede der begynte snøballen å rulle. Dette startet altså lenge før lokalvalget for to år siden, og folk spurte allerede for fire år siden hvor mye blå politikk man egentlig hadde fått under Ernas åtte år som statsminister. I godt og vel første halvdel av stortingsperioden trodde vi at det var nok å la regjeringen steke i sitt eget fett og så bare cruise inn til valgseier med Erna i spissen. Vi innbilte oss – bevisst eller ubevisst – kanskje at folk ikke er så opptatt av politikk, så lenge vi hadde den mest populære statsministerkandidaten. 

Aksjeskandalen

Så kom aksjeskandalen rett etter lokalvalget for to år siden, og der forsvant ytterligere en god andel av våre blå velgere som setter integritet høyt. Bjørnar Moxnes kan stjele briller fra Hugo Boss, for så å bli renominert og gjenvalgt. Å ta fra de rike er jo en del av konseptet til sosialistene. Integritet er en bunnplanke borgerlige politikere ikke kan klare seg uten. Særlig folk i finansbransjen, som er underlagt strenge habilitetsregler, var i harnisk, og pilte i flokk og følge over til Frp. Denne tilbakemeldingen var unison til alle oss som sto på stand på Oslo Vest både før og etter sommeren. Bare i Ullern bydel alene tapte vi rundt 1200 velgere, en tilbakegang på drøyt 8 prosentpoeng – altså en større tilbakegang enn gjennomsnittet for landet.

Fornyelsen og profilskjerpingen som kom altfor sent

Etter aksjeskandalen gikk vi tradisjonen tro inn i de ordinære program- og nominasjonsprosessene gjennom 2024. Mye kan sies om dette, men vi gjorde det i alle fall lett for Frp å fortsette sitt budskap om at forskjellen mellom H og Ap er liten. Både ved at vi valgte et altfor lilla program og ved å nominere for mange lilla kandidater eller ikke løftet konservative stemmer høyt nok opp på stemmesedlene. Da vi kom frem til landsmøtet i år, var oppslutningen allerede falt godt under 20 prosent – altså dårligere enn valgresultatet for fire år siden, og det i en rolle som det største opposisjonspartiet. Det er kritikkverdig, for vi var på ingen måte den tydeligste opposisjonen. Den rollen hadde vi allerede – ganske søvnige – gitt fra oss til Frp. Og la det være klart: Vi «havnet» ikke i en skvis mellom Frp og Arbeiderpartiet.Vi plasserte oss selv der! Da vi så til slutt kom med våre tre gode valgkamputspill rett før valgkampinnspurten, var løpet allerede kjørt. Hvorfor kom det ikke før? Det var spørsmålet vi fikk fra velgerne på stand. Troverdigheten var tapt.

Undervurderte motstanderen

Vi glemte dessuten helt å stille spørsmålet: «Hva er fiendens farligste handlemåte?». I februar i år tok nemlig Ap-strategene grep, fikk Vedum & co ut av regjeringen og hentet inn Jens – en Jens som nettopp hadde hatt årelang suksess som NATO-sjef. Da var det nesten sjakkmatt, men vi hadde på dette tidspunktet likevel fortsatt én mulighet som vi ikke grep: Landsmøtet 2025 kunne valgt ny ledelse og sikret Høyre en ny giv, men det skjedde ikke. Dette ble i realiteten punktert allerede i sentralstyrets møte i november 2023. Det kan selvsagt innvendes at det ikke ville hjulpet tilstrekkelig, nettopp fordi det politiske grunnlaget ikke var lagt, og det var selvfølgelig heller ikke lett å be om ny partiledelse rett etter et meget godt resultat i lokalvalget. Men vi var altså ikke rustet for situasjonsutviklingen i valgåret, og klarte heller ikke å respondere effektivt på den.

Selve valgkampen

Høyre har i selve valgkampen, altså fra ca landsmøtet og frem til nå, kjempet som løver innenfor en ganske god budskapsramme, men – som redegjort for – likevel med svært dårlige kort på hånden. Valgkampsakene våre var godt plukket ut både taktisk for Høyre, men også helt riktige for landet. Det er saker der vi tradisjonelt har hatt solid record og høy troverdighet/tillit, men denne valgkampen ble ikke avgjort på valg av valgkampsaker, den ble avgjort på at vi ikke hadde bygget opp disse sakene skikkelig gjennom hele fireårsperioden. Våre saker kom i det hele tatt mye i skyggen, ble ikke definerende/satte ikke dagsorden og vi tapte også mye sakseierskap til både Frp og Ap underveis.

Essensen

Valgkampen ble tapt før den var i gang. Den ble tapt på at vi lot Frp vokse seg store på vår bekostning. Skal du være limet på borgerlig side, må du ha en viss størrelse og styrke. Papirlim duger ikke! Vi skulle ført en tydeligere og blåere politikk i opposisjon fra første dag etter nederlaget for fire år siden, og strengt tatt skulle vi også levert mer gjenkjennelig Høyre-politikk i de åtte årene vi styrte landet før dette.

Frps voldsomme vekst – ikke minst på Høyres bekostning – førte helt til slutt også til at Venstres velgere ble livredde for Listhaug-dominans, og dermed løp til MDG. Det fikk jeg bekreftet så sent som på valgdagen, da jeg sto som listebærer på Lysejordet skole i bydel Ullern i Oslo. Dermed havnet Venstre under og MDG over sperregrensen, og siste spiker i kisten ble slått inn.

Hadde Høyre ført en tydeligere og blåere politikk helt fra starten av denne stortingsperioden, hadde vi trolig unngått Frps voldsomme vekst, Høyre hadde bevart størrelsen og styrken i limet på borgerlig side og hele det borgerlige regjeringsprosjektet ville blitt mer troverdig, mer moderat og derfor trolig også samlet flertall.

Vi plasserte oss selv i den skvisen mellom Ap og Frp som vi nå litt hjelpeløst kommuniserer at vi «havnet» i. Vi «havnet» ikke der. Vi plasserte oss der av egen fri vilje – eller snarere av mangel på vilje, og det må vi nå bare innse, ta ansvar for og ta lærdom av.