Liberale trenger også konservative

Bård Larsen, min kollega i Civita, skriver i Aftenposten 14. september om konservativ tenkning. Ett av hans poenger er at det ikke finnes én konservatisme. Jeg er enig. Han skriver også at konservatisme uten liberalisme er farlig. Her er jeg også enig, men med en nyanse: Konservatisme uten liberalisme kan være farlig. Som Larsen skriver, kommer det an på konservatismen og konteksten man opererer innenfor.

Skjønt, liberalisme uten konservatisme kan også bære galt av sted. For hvor havner vi egentlig uten moderasjon? En konservativ, av den britiske tradisjonen til Edmund Burke, har vært en som forsvarer klassisk liberalisme. Med dette menes det at en konservativ forsvarer liberale rettigheter og institusjoner, ikke nødvendigvis alt en liberaler mener til enhver tid.

En liberalisme som ikke korrigeres av konservative innsikter kan gi næring til radikale krefter som hevder seg marginalisert. Konservatisme og liberalisme har historisk sett supplert hverandre og fungert utfyllende.

Liberale demokratier ikke er selvoppholdende. Den fremste rollen til en konservativ bør være å ta vare på de delene samfunnet som er å regne som grunnpilarer. Et liberalt demokrati oppstår ikke bare av seg selv, men det bygger på noe som er gammelt.

Den liberale nestoren, Francis Fukuyama, skriver om dette i boken The End of History and the Last Man. Han mener at grunnlaget for demokratiene kommer fra helt andre hold enn liberalismen og at den rasjonelle liberalismen vi har omfavnet alltid har eksistert i en viss spenning med grunnleggende bestanddeler.

Kultur, tradisjon, moral og preliberale verdier er med andre ord viktige for å bære samfunnet. Vi er avhengige av mer enn individuelle rettigheter og økonomisk frihet, skriver han. Hva skjer om vi kutter over røttene våre? Det vil en konservativ helst ikke finne ut av.

Bevaring er derfor en konservativ dyd. Men en konservativ kan gå seg vill om tanken om bevaring blir unyansert og tilbakeskuende. En slik konservatisme, som vi kan se hos politikere som Trump og Orbán, tar politikken ut i et eksistensielt landskap.

I et slikt landskap blir nedkjemping av fiender modus operandi. Og når alt som er en del av «det etablerte» utpekes som hovedfienden, vil de som kaller seg konservative ende som det de i utgangspunktet skal være motsetningen til: radikale og revolusjonære. Da er man ikke lenger konservativ, men ender heller med å ødelegge, snarere enn å endre for å bevare.

Derfor bør vi strebe etter å være både liberale og konservative. Liberalismens største styrke er at den lett lar seg forene med andre samfunnskrefter. Konservatismens store styrke er at den tar vare på helheten, og at den vektlegger historisk kontinuitet, ikke bare øyeblikkets fristelser. Og begge burde kunne romme en sunn dose systemkritikk, det burde moderate mennesker huske i dagens politiske klima.