For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Minerva bommer om woke og MAGA
Alexander Z. Ibsens kommentar i Minerva om MAGAs autoritære utvikling er både treffende og urovekkende, men utviser også en viss ubestemthet som svekker analysen.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I vårt hjemlige ordskifte om Trumps tokt mot demokratiet, er det ganske mange som mener at MAGAs kanselleringsiver og angrep på ytringsfrihet og institusjoner er en slags reaksjon på at venstresiden over lengre tid har drevet med det samme. MAGA og Trump bruker nå det samme språket, sies det, med sine egne definisjoner av hatprat, som naturligvis rammer vidt.
Det er noe i det, bevares, men det er også det MAGA vil ha oss til å tro. At de bare etteraper. Men likevel mister man ballen av syne.
Intet nytt
Det er nemlig ikke noe nytt at høyreradikale og fascister ikke er demokratiske. En autoritær bevegelse vil naturlig nok alltid gå etter frie ytringer og politisk opposisjon. Hvis du tror at trumpismens raison d'être er en hardkokt motreaksjon på venstresidehegemoni, så er mitt råd å lese enda mer om fascismens historie.
Trump har fått velgerne sine med på et angrep vi knapt har sett maken til i «vår» del av verden siden 1930-tallet. Det er slik MAGA må forstås: Som en massebevegelse underlagt en førerskikkelse. Faglige diskusjoner om hvorvidt MAGA kan forstås som fascisme, bærer i dag mer preg av akademisk flisespikkeri enn om grunnleggende uenighet.
Trump ikke gitt
Det er ingen historisk jernlov som tilsier at fascisme skulle oppstå i USA i våre dager. MAGA har, i kombinasjon med Trump og hans autoritære personlighet, jobbet hardt og målbevisst for å manipulere velgere med lovnader om gull og grønne skoger og hevn over alle de forakter. Dette er en bevegelse som i stort sier det samme som 1930-tallets autoritære nasjonalkonservative undergangsprofeter: At nasjonen og tradisjonen er i ferd med å dø og at demokratiene er svake og tilretteleggere for elendigheten. Konservative kulturpessimismer har alltid vært en slippery slope.
Trump og MAGA bruker retorikk som avviker lite fra klassiske fascistiske strategier. Fascistisk propaganda kjennetegnes, foruten systematisk løgn, av overdrevne eller konstruerte trusselbilder – oftest i form av en indre fiende – for å mobilisere massene. Trump og MAGA har systematisk fremstilt USA som et samfunn i forfall, ikke hovedsakelig på grunn av reelle strukturelle problemer, men som følge av ytre og indre fiender: «woke»-eliter, Black Lives Matter-aktivister, innvandrere, transpersoner, lærere, journalister og akademikere.
Når det begynner å brenne
Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor konservative er opptatt av «woke»-fenomenet. Det utfordret etablerte normer, tradisjoner, kristen kulturarv og åndslivet. Men på et tidspunkt er det kanskje klokt å gi slipp, for eksempel når det virkelig begynner å brenne, i stedet for å veksle inn bekymringene til noe som kan ligne på munnhellet «look what you made us do».
Den konservative kommentatoren og nevertrumperen David Frum uttrykte det slik på CNN forleden: «This is not cancel culture because it's not culture. It's state repression. It's an order from the government.» Om man følger sporet om at MAGA er en reaksjon på venstresidens eksesser bør man i det minste ha det i mente: At det er forskjell på kanselleringskultur i for eksempel akademia og statsmakters aktive undertrykkelse av ytringsfrihet.
Alexander Z. Ibsens kommentar i Minerva om MAGAs autoritære utvikling er både treffende og urovekkende, men utviser også en viss ubestemthet som svekker analysen: «Kanskje lærte MAGA av venstresiden … Kanskje ville de gjort det uansett ...» Det er som om Ibsen ikke helt klarer å bestemme seg for om MAGA er en reaksjon på woke- kultur, eller om de autoritære impulsene var der hele tiden – bare i dvale.
Det er en viktig distinksjon. Hvis MAGAs autoritære trekk er en respons på venstresidens normpress og kanselleringskultur, har vi å gjøre med en slags refleks. Men hvis det snarere handler om at den radikalt lenende høyresiden alltid har båret på en latent illiberalisme som bare ventet på sin sjanse, er det et langt mørkere bilde.
Mer enn en respons
Ved å holde begge muligheter åpne, uten å trekke en tydelig konklusjon, unngår Ibsen å ta stilling til den mer grunnleggende dynamikken blant autoritære konservative og — om man vil — fascistiske bevegelser. Fascismen mister agens, så å si.
Hvis man ser på MAGA-bevegelsens autoritære trekk og Trumps autoritære stil som en slags stimuli-respons-mekanisme – en reaksjon på ytre press – skulle man også tro at fenomenet ville miste kraft nå som det har tatt form.
En av de mest effektive MAGA-strategiene har vært den om «omvendt rasisme», om at de egentlige ofrene i den amerikanske fortellingen er den hvite arbeiderklassen, som finner gjenklang i de tradisjonelt republikanske statene, som ofte sammenfaller med konfliktlinjene i borgerkrigen og borgerrettighetsbevegelsene. I områder der den massive oppslutningen i den hvite befolkningen om statlige velferdsgoder sank som en stein da disse også ble rettet mot den svarte befolkningen.
Gammel motstand
I MAGAs orwellske språkbruk (Stop Woke act) skal skolene forbys å undervise i temaer som kan få elever til å føle «ubehag, skyld, angst, eller enhver annen form for psykologisk uro» på grunn av sin rase eller sitt kjønn. Skolen bør være patriotisk og fremheve nasjonens positive sider, ikke historiske traumer. Den hvite majoriteten innvilger altså sine etterkommere safe spaces under påskudd av å være hensynsfulle. Her kan man saktens hevde at dette er et eklatant eksempel på woke-etteraping, men det er nesten å lure seg selv. Det gir minst like stor mening å se dette i forlengelsen av for eksempel en meningsmåling i New York Times på 1960-tallet som viste at flertallet av befolkningen mente at borgerrettighetsbevegelsen hadde gått for langt, at afroamerikanerne nå fikk «alt servert på et sølvfat», og at flertallet opplevde dette som «motsatt diskriminering av hvite». Dette er sentimenter som har ligget og gjæret i flerfoldige tiår og som gjennom Trumps presidentskap er blitt innvilget legitimitet og kraft.
Motstanden mot likestilling, minoritetsrettigheter og kritisk undervisning om rase og historie bygger på forestillinger som har preget amerikansk konservatisme i tiår. Woke er det siste navnet på gammel motstand.
Propaganda og virkelighet
MAGA-propagandaen er som hos alle andre demagogiske bevegelser bare unntaksvis sann. Med nye mediale virkemidler har de skapt et autoritært monster, godt hjulpet av troll i østerled som skjønner egennytten av å kaste USA ut i ignorant kaos. Her har woke vært en kjærkommen busemann.
Uten å bruke for mye tid på å diskutere begrepet woke, så er det greit å understreke at alt ikke er helt hunky dory heller. Filosof Lars Fr. Svendsen beskriver det godt i en post på Facebook: «Ytterliggående former for aktivisme innenfor woke-bevegelsen tenderer mot sensur, sosial utstøting og en rigid moralisme. I stedet for å beskytte ytringsfrihet og mangfold, kan den – i sin mest ytterliggående form – ende i krav om ideologisk konformitet. Dermed blir en bevegelse som sprang ut av ønsket om å bekjempe urett, et speilbilde av de undertrykkende mekanismene den selv kritiserer.
Men hva refereres det egentlig på MAGA-språk? Er det snakk om ytterliggående aktivisme på campus, eller handler det om at USAs historie blir belyst og utfordret gjennom kritisk tenkning i klasserommet? Kanskje bør vi heller være varsomme med hvordan woke i dag ofte fungerer som et demagogisk spøkelse – en hundefløyte i MAGA-fortellingene.
David Hume problematiserte hele kausalitetsbegrepet. Han påpekte at vi ofte ikke observerer årsak – vi ser bare hendelser som følger etter hverandre. Å dra slutninger om at én ting fører til en annen, er ifølge Hume en vanemessig antakelse, ikke en logisk nødvendighet. Er den forestilte årsaken alltid fornuftig?
I autoritær propaganda brukes skyld strategisk for å skape et fiendebilde. Det handler ikke om å forstå årsak, men om å skape fiendebilder. I dette klimaet har, etter min mening, ellers fornuftige stemmer med en hang til kulturpessimisme innimellom bidratt negativt gjennom å blåse opp woke-dramaer, men også gjennom manglende vilje til å trekke tydelige skiller og stille kritiske spørsmål ved hvordan woke brukes demagogisk.
Her bør man merke seg at de kanskje farligste MAGA-angrepene på demokratiet er rettet mot institusjoner som har lite, om noe med woke å gjøre: Etterretning, justis, militæret, helse og domstolene. Det kalles state capture på statsviterspråk, og var viden kjent og praktisert lenge før vi begynte å bekymre oss for wokeisme.
Åpenbare varsler
Det var allerede i 2016 åpenbare varsler om hva Trumps presidentskap ville innebære. Førerskikkelsen tok tidlig form i den henførte tilhengerskaren. Den som nå har utviklet seg til en ren personkult med troskapsed («Stop the Steal») og blind lojalitet. På MAGAs massemønstringer ropte forsamlingen begeistret «lock her up». En galge, ment som en åpenbar advarsel, ble reist på Capitol Hill. Trumps motstandere ble fra første stund stemplet som skadedyr og fiender av folket. Budskapet var at fiender skulle knuses, at presidenten har uinnskrenket makt og at valg uten Trump som vinner er illegitime. Trump har siden lenge før presidentskapet gitt uttrykk for hevn og umenneskeliggjøring av minoriteter og politiske motstandere, nå sist under Kirk-seremonien der han uten blygsel fortalte at han hatet sine motstandere.
Trump og MAGAs intense kamp mot fakta og vitenskap handler om å avvæpne sivilsamfunnet og institusjonene. At kostnadene for dette vil bli katastrofale bryr de seg ikke om. Forfallet vi ser er i startfasen.
Det som skjer nå, er ikke bare et sammenbrudd i politisk debatt. Det er en form for gjenkjennelig kunnskapskrigføring — en bevisst nedbryting av selve ideen om at fakta, viten og fornuft skal styre den offentlige samtalen. Strategien bak er den samme vi har sett i autoritære stater: Du kan ikke stole på noen, selv ikke den autoritære staten, men du kan være helt sikker på at makten er absolutt.
Begrepet «flood the zone with shit», formulert av Steve Bannon, peker på hvordan desinformasjon brukes til å overvelde og lamme kritikere. Men det går dypere enn som så. All løgnen, all omskrivingen av historien, alle angrepene på fagfolk og vitenskap, på universitetene, må forstås som en form for revolusjonær vold — ikke fysisk, nødvendigvis, men epistemisk og sosial.
Ideologisk vold
For det som egentlig kommuniseres er dette: Ord betyr ikke noe lenger. Kunnskap har ingen verdi. Den som motsier makten, den som insisterer på sannhet, prosedyre eller rettssikkerhet, er irrelevant – eller fiendtlig.
Det er et angrep på selve grunnlaget for et opplyst demokratisk styresett, et opprør mot ideen om at noen kan ha rett basert på innsikt, erfaring eller faglighet. Det er den typen ideologisk vold som alltid går foran autoritær konsolidering: En ny orden må først rive ned sannheten før den kan bygge et nytt maktspråk. Slik som MAGA og Trumps forsøk på å kneble Smithsonian.
Smithsonian er USAs nasjonalmuseum og verdens største museumskompleks. De finansieres hovedsakelig av den føderale staten. Trumps angrep på Smithsonian handler særlig om institusjonens arbeid med rasisme, mangfold og amerikansk historie. Han hevdet at museet fremmet en «woke» og «anti-amerikansk» fortelling. For Trump og hans allierte er Smithsonian et symbol på elitens forsøk på å omskrive USAs historie – og dermed et mål i kulturkrigen. Igjen: Slike forsøk på å skape en nasjonal ensrettet fortelling er modus operandi for autoritære, fra Lenin til Viktor Orban.
Historiske analogier er alltid en risikosport. Særlig med nazister i miksen. Men det er knapt å komme fra at nazismen et stykke på vei kan beskrives som nasjonalkonservatisme «gone wild». MAGA er ikke nazister, Trump er ikke Hitler, men ting rimer, i en viss forstand.
Risikosport
Nazistene omtalte modernistisk kunst som u-tysk, «en fornærmelse mot den tyske folkesjelen» og «forfallskunst», uforståelig for folk flest. Den gode kunsten skulle fremstille sunne familier, klare kjønnsroller, nasjonal stolthet og andre konservative idealer. Forfallskunst ble fjernet og brent.
For ikke å gjøre hoppet altfor spekulativt, kan vi legge til at den famøse lederartikkelen i Unge Høires medlemsblad i 1933, der Hitler ble utropt til redningsmann, trakk argumentene videre inn i kulturell eksistensialisme, hvor demokrati eller ikke-demokrati var underordnet det viktigste, nemlig nasjonens sjel. Filosofen Oswald Spenglers revolusjonære nasjonalkonservatisme mer enn spøkte i kulissene: «Å bedømme en styreforms demokratiske karakter efter ytre former er like galt som å bedømme en persons religiøse sinnelag efter klædedrakt og ansiktets bededagsfolder.»
Autoritær fremgangsmåte
Ingenting i denne strategien er nytt. Ikke det heller. Angrepet fra MAGA er som hentet ut av Hannah Arendts Origins of Totalitarianism: Når fakta systematisk undergraves eller erstattes med løgn, åpnes det for totalitær tenkning – ikke nødvendigvis fordi folk blir lurt, men fordi skillet mellom sant og falskt viskes ut. Da slutter folk å bry seg om sannhet i det hele tatt, noe som gjør dem sårbare for ideologisk manipulasjon. Anne Applebaum har advart mot utviklingen i årevis. Vi kan problematisere innslag av woke som autoritært, men det kan ikke forklare Trump og MAGAs angrep på demokratiet. Den autoritære fremgangsmåten – som å undergrave valg, presse embetsverk og spre løgner – har vært modus operandi for ekstreme og radikale bevegelsers innsirkling mot absolutt makt i mer enn hundre år.
Angrepene på frie medier og universiteter har vært en sentral strategi i Orbáns Ungarn i mange år – så å si uten noen som helst «woke-kansellering» å skylde på. I dag er ungarske universiteter rensket for det som anses som upatriotisk innhold, og mediene er i stor grad lojale mot regjeringen. Det er ingen tilfeldighet at CPAC arrangeres i Budapest; for høyreradikale verden over er Orbán blitt en læremester i kulturell og institusjonell utrensking.
Varslet demontering av demokratiet
Imens spinner og går Kirk-kjeklingen. Også i denne debatten utvises tidvis en laber evne til å begripe autoritært tankegods og deres strategier. Kirk fremstilles som en dialogens og ytringsfrihetens martyr, dels også av Ibsen. Fordi han snakket med folk. Dette til tross for at Kirk reiste rundt og propaganderte for en president og en bevegelse som stormet Kongressen og som er i full gang med å gjennomføre sin lenge varslede demontering av demokrati og ytringsfrihet. Det er ganske pussig. Det er ulike måter å fremme antidemokratiske ideer på, fascisme også. Autoritære kan bruke innestemme, men utfallet er det samme. Ytringsfrihet og demokrati er ikke bare et verktøy for å nå et mål, de er mål i seg selv.
Det er viktig å vite hvor ting kommer fra, når det blir farlig, og særlig hvis det kommer fra den samme brønnen man drikker av. Slik er det med venstresiden også, som har en lang autoritær tradisjon som det er viktig å markere solid avstand til. Det har mange av oss til høyre i landskapet krevet av dem.
Konservatisme i krise
Det er liten tvil om at konservatismen er i dyp krise. Det er bare andre konservative som kan rydde opp i huset. En konservativ forstår andre konservative bedre enn andre.
My two cents: Toget har gått for performativ nøytralitet, eller bothsideism for den saks skyld.
Man kan ikke henge opp gardiner på soverommet mens huset brenner ned. Liberalt orienterte konservative må bekjempe fascismen aktivt, heller enn å bruke mye tid på å pirke borti ofrene for den, som om vi lever i pre-2016. I et pluralistisk demokrati som slåss mot autoritære krefter er vi alle i samme båt.
Stay focused, friends!
