Politisk engasjerte folk er irriterende

Ikke siden Oslo falt ned på nei til OL for over ti år siden har jeg følt på ekte politisk glede og engasjement. At det ble nei, var noe jeg engasjerte meg sterkt i. Jeg mente det var så viktig å stoppe sløsingen det innebar, at argumentasjonen min ofte ble ganske usaklig. I andre valg har jeg gjerne argumentert for og støttet de borgerlige partiene, men jeg har aldri jublet av et valgresultat. Jeg bannet riktignok da KrF havnet under sperregrensen i 2021. Jeg er en syndig velger. 

Denne holdningen kan, fullt forståelig, irritere partipolitisk engasjerte. Mange som engasjerer seg i partipolitisk arbeider svært hardt. De kan mye om mange saker, ofte mer enn vi som bare er interessert, og de må stadig tåle masse kjeft fra oss som ikke forstår partipolitikkens spill og begrensninger.

Støter oss fra seg

Samtidig risikerer de partipolitisk engasjerte å støte fra seg politisk interesserte velgere hvis engasjementet blir for sterkt og ensidig. Nyanser er nemlig hellig for oss som bare er politisk interessert. Vi skyr politisk spinn. Vi er temmelig arrogante og hevder vi ikke heier på et parti. Vi er ofte heller ikke så bekymret for at dem vi stemmer på skal tape valget, fordi vi setter pris på moderasjonen på begge sider i politikken. 

Antageligvis er mange av oss lillavelgerne bare politisk interesserte mennesker. Min svogerforskning fra å ha vært med på å arrangere Civita-akademiet i mange år, viser at partipolitisk engasjerte unge på høyresiden har mer avsky mot Arbeiderpartiet enn de som kanskje er borgerlige, men ikke er partipolitisk engasjert. Vi som aldri har vært partipolitisk aktive har aldri følt Arbeiderpartiets arroganse på kroppen. 

Også Minerva

Det er forståelig at det er en del frustrasjon over dårlige målinger i Høyre. Samtidig virker det som en del, ikke bare engasjerte Høyrefolk, men også høyrevridde medier som Minerva, glemmer at vanlige folk ikke nødvendigvis er så politisk engasjert. Når Høyre og Minerva påstår at borgerlig flertall kun er mulig om Høyre stiger på målinger, samtidig som at Venstre og KrF kommer over sperregrensen, gjennomskues dette fordi alle med en viss politisk interesse vet at borgerlig flertall også kan reddes om KrF eller FrP stiger. 

Mange som er politisk interessert og gjerne borgerlige tenker også at Høyre kan takke seg selv for lave målinger. Partiet har glemt å ‘forandre for å bevare’, og Erna Solberg er fortsatt leder. Det vil den politisk engasjerte Høyrevelger hevde at det er for sent å mase om nå. Det er helt sant, men det er den politisk interessertes privilegium å ikke bli med på partipolitisk hastedugnad for å redde et partis oppslutning. 

Borgerlige kan slappe av

Jeg har aldri stemt Arbeiderpartiet, men er en lillavelger som har sans for Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenbergs moderate og argumenterende stil. Særlig samfunnsøkonomen Stoltenberg har appell. På sitt beste kunne Arbeiderpartiet lokket meg over, og i år er fristelsen stor, men borgerlige kan slappe helt av. Jeg skal stemme borgerlig. Hver gang jeg er på vei over til Arbeiderpartiet har nemlig en engasjert Trygve Svensson skrevet kronikk. Han jager meg fort over på høyresiden igjen. 

Dessuten har også Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg inntatt valgkampmodus og begynt å engasjere seg vel mye. For eksempel hevdet Jonas Gahr Støre at det var en sammenheng mellom det tragiske drapet på Tamima og at institusjonen hun jobbet på er privat drevet. Den påstanden beveger nok ikke eneste lillavelger i Støres favør. Stoltenbergs samtale med Karl Munthe-Kaas, som egentlig bare fortalte at formueskatt ikke er et problem for dem som ikke betaler formueskatt, er det heller ingen argumenterende kraft over.

Skal Høyre og Arbeiderpartiet bevege velgere over den berømte midtstreken eller ned fra gjerdet, for å sikre seg flertall, bør de huske at nyanser og saklig argumentasjon er hellig for mange politisk interesserte lillavelgere.