For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPALTIST
Hvor lenge har Ap råd til Jonas?
Hvor lenge kan Arbeiderpartiet ha en leder som leverer lav oppslutning?
Publisert
Jeg så en T-trøye på en flyplass: «En politiker er en som ryster hånden din før valget – og tilliten din etter det». Jonas Gahr Støre er etter denne definisjonen ingen politiker: Ved stortingsvalget for to år siden rystet Støre velgernes tillit prematurt ved å gi Arbeiderpartiet rekordlave 26,3 prosent av stemmene. Det er det nest dårligste resultatet siden krigen.
Kort etter Støre dannet en mindretallskoalisjonsregjering som fortsatte glideflukten mot dagens opinionsmålinger som sier 17 prosent oppslutning til stortingsvalg. Du ville vente at dette ville utløse en rasende debatt som tilsynelatende handlet om partiets politikk, men egentlig om Støres lederskap.
Høytstående personer som partisekretær Kjersti Stenseng og nestleder Bjørnar Selnes Skjæran var begge raske med å legge skylden for Aps svake oppslutning på... Putin. Andre, spesielt partiets arbeiderklassefløy, presset tilbake: Kanskje var den kraftige økningen i skatter og avgifter grunnen?
Trond Giske, som leder partiets største lokallag, oppfordret sine kolleger til å fikse strømprisene gjennom å strupe eksport. LO-leder Peggy H. Følsvik gikk ut og hevdet at folk har mistet troen på Aps prosjekt. Men hun «fredet» partilederen – det sikreste tegn på at jaktsesongen er like om hjørnet. Det er i så fall naturlig: For hvor lenge har Arbeiderpartiet egentlig råd til dette?
Dobbeltkommunikasjons-beskatning
Formuesskatten kan tjene som et eksempel på Støres problemer. I utgangspunktet burde jo være en god sak for Arbeiderpartiet. Det er i hvert fall en god politisk grunn til Støres skatteskjerpelser: Ap risikerer å fremmedgjøre mange, spesielt blant arbeiderpartiets kjernevelgere, hvis det lar den økonomiske ulikheten fortsette å tilta.
Men politikk handler ikke bare om hva, men også om hvordan. Utforming, timing og kompetanse kommer ikke av seg selv. Formuesskatten har fått flere hundre av landets formuende til å melde flytting til utlandet. Det begynner å bli mulig at flå-de-rike-skatten faktisk vil føre til lavere skatteinngang, slik det gjorde i Frankrike.
Jonas Gahr Støre gjorde sitt beste for å grave seg ut av hullet han befant seg i – i hvert fall retorisk. Han hevdet at økningen i formuesskatten var «veldig mye» og «nesten ingen ting» – avhengig av hvem han snakket til.
Men etter hvert som antallet skatteflyktninger vokste, gikk Støre ut og tok avstand fra partiets slagord fra valget i 2021. Det med at det nå er «vanlige folks tur». Det var blitt et tørrvittig munnhell i en tid preget av bredt svekket kjøpekraft, som følge av høy inflasjon, høyere skatter og høyest energipris.
Samtidig ble det lagt ut klikk-åte på Arbeiderpartiets Facebook-side. Her strålte statsministeren og næringsministeren: «De som bygger bedrifter, investerer penger, skaper arbeidsplasser, fortjener respekt», var beskjeden. Ordet «respekt» var sågar uthevet i rødt.
Milliardærene er trygt innlosjert i Sveits, vanlige folk står igjen på perrongen, og statsministeren bruker tiden på å forsikre om at formuesskatten ikke egentlig er så høy, at han aldri likte slagordet om vanlige folk og at kapitalister fortjener respekt.
Fanget av sitt eget speilbilde
Dobbeltkommunikasjon kan selvsagt være en vellykket strategi i et stortingsvalg, der det strides om mange saker. Men det fungerer dårlig som styringsprinsipp. Skattepolitikken er bare en av flere eksempler på dårlig politisk håndverk. Høyre har symboltunge 36,9 i målinger, uten å stå for en veldig annen politikk enn Ap i tidens sentrale spørsmål.
Det kommende landsmøtet 2.–6. mai lover å bli en Ibsen-oppsetning der alt gjøres for å holde fasaden: Et sted der alle munner smiler. Men ingens øyne. Støre er i sin svakeste posisjon siden han tok over som partileder i 2014. Problemene er blitt latente.
Ledende skikkelser i Ap er i økende grad villige til å kritisere Støres ledelse. Giskes mistro til Støre er ikke noe nytt. Hvem kan glemme hvordan den daværende nestlederen på valgnatten i 2017 tilsynelatende foreslo Støres avgang etter en valgkamp som Giske selv hadde vært ansvarlig for?
Men dagene da den tidligere nestlederen kunne podienektes fra på sitt eget landsmøte er for lengst forbi. Trond Giske har dannet et lokallag med rundt 4000 medlemmer for å argumentere for mer tradisjonell sosialdemokratisk politikk, som alternativ til Støres euro-liberale instinkter.
Samtidig er Støre fanget av sine nærmeste rådgivere, som er rare skapninger selv etter standarden i norsk politikk. De er alle, på ulike måter, nærere knyttet til Støre selv enn til Arbeiderpartiet.
Før han tiltrådte, hadde Kristoffer Thoner jobbet seks år i McKinsey og et drøyt halvår for Arbeiderpartiet. Thomas Boe Hornburg gjorde sin politiske debut i det Venstre-tilknyttede Sosialliberalt Forum. Men hvis Støre ønsket råd fra liberale akademikere med solid økonomi og en forkjærlighet for lange skiturer, kunne han ikke bare sett i speilet?
Sigbjørn Aanes uttrykte i en Minerva-podcast overraskelse over de mange forsøkene på å gjøre Jonas Gahr Støre mer «folkelig» – med flanell og grandiosa. Den private Støres ubehag ved å «være folkelig» er vondt å se på. Ernas Solbergs tidligere høyre hånd mener Høyre-lederens suksess lå i å være seg selv.
Man kan spørre seg om alle disse kommunikasjonsrådgiverne ikke gjør mer skade enn godt. De utgjør en slags skitten, flekkete, ugjennomsiktig og forvrengende glassvegg mellom velgerne og Støre, en mann som er de fleste intellektuelt overlegen, og som etter ni år med motgang begynner å virke slitt.
Støre må velge det selv
Støre er ikke uvant med at lederskapet hans utfordres. Et VG-ledet forsøk på å starte lederdebatt i 2017 gjorde ham bare sterkere. Mange partiledere og regjeringssjefer har opplevd at oppslutning kommer og går. Men den nåværende bøygen er uvanlig skadelig av to grunner. Den første er at dalende kjøpekraft undergraver Aps påstand om å være sverdrager for folket flest.
Den andre er at noen av de heftigste angrepene kommer fra redaktører i arbeiderpressen. Politisk redaktør i Stavanger Aftenblad, Harald Birkevold, spør om Støre heller vil lede et lite parti som har «de ‘rette’ holdningene til EU og kraftmarkedet, enn et større parti som utfordrer mekanismene».
Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, sammenligner Ap med et «kollektivt politisk selvmord» og at «[v]elgerne har blitt sviktet med fravær av styring, samfunnsmakten er tapt på Støres vakt, med politikk som ikke har innfridd».
Slike ting skjer kanskje ikke lenger, men man kan nesten begynne å se for seg at landsmøtet kan føre til at partiet splittes: At Giske bryter ut og tar med seg fem prosent av velgerne. I 1921 brøt Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti ut, grunnet moderpartiets lojalitet til Moskva. Hundre år senere kan Støres Brussel-vennlighet tvinge frem et nytt skisma.
Arbeiderpartiet har for lengst mistet folket, nå mister lederne også partiet. Over alt hviskes og tiskes det om utskifting. Partidisiplinen har gått i oppløsning. En betuttet topp i Fremskrittspartiet sa det slik: «De kritiserer sin egen leder i andres påhør», og la til at «i Frp blir illojale ekskludert».
Isolert i SMK-bunkeren med nære rådgivere, kritisert av tidligere allierte, fast bestemt på å unngå å støte noen, begynner Støre å virke sliten, motløs og uinspirert. For å overleve må Støre bevise at han er både mer fleksibel og mer hensynsløs enn Trond Giske. Og det er han jo ikke.
Det er naturligvis mulig at Ap, kommer frem til at de fortsetter med Støre som både partileder og statsminister. Selv om de færreste tror han vil kunne levere bedre enn 26,3 neste gang. Mer sannsynlig er det at Aps fall bare fortsetter. Frykten for forandring er sterkere enn viljen til å vinne.
Kanskje er det heller ikke så rart, for partiet har få og dårlige alternativer: Giske og Tajik har spilt seg ut over sidelinjen, Brenna er for ung, Skjæran er for uaktuell. Raymond Johansen nevnes som Aps sterkeste kort, men han har aldri vært hverken statsråd eller stortingsrepresentant. Frykten for forandring er sterke enn viljen til å vinne.
I sitt berømte 1963-foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» sa historiker Jens Arup Seip at «Gerhardsen var en mann som kunne skyte når noen måtte dø.» I dagens Arbeiderparti finnes ingen slike mannfolk lengre. Partiet vil derfor trolig være avhengig av at Støre får nok og trekker seg.
Slik det i sin tid var han som valgte partiet på Hallingskarvet, må han nå kanskje igjen stige opp på de øverste tinder og velge det bort.
