Anakronistisk arkitekturkritikk

To ting er ikke lenger mulig i arkitekturdebatten. Dogmatisk avvisning av tradisjonelle bygningsuttrykk er det ene. Det andre er å nekte for at den mer subjektive forståelsen av stygt og pent er gyldige argumenter.

Denne nye arkitekturdebatten er nettopp ny – kall den gjerne hypermoderne og født av sin samtid. Inntil relativt nylig kunne en kritikk som inneholdt ordet «stygg» nemlig avfeies med at avsenderen ikke var faglig nok skolert til å uttale seg. Og om man i tillegg skulle foretrekke eldre tiders stiluttrykk, fikk man pent finne seg i å bli henvist til kritikernes skammekrok. De som behersket arkitekturens språkspill visste at det skulle snakkes om «dynamikk», «materialitet», «inkludering» og «flerbruk».

Den ironiske konsekvensen av all denne dynamikken og inkluderingen var at det ikke lenger er mulig å se om en bygning er skole, kjøpesenter eller lager. Det samme gjelder omtrent uansett hvor i verden den er oppført. I en mannsalder har nemlig arkitektur vært drevet av en forenklet forståelse av omgrepet form follows function, som et funksjonalistisk imperativ – stort sett bare utfordret av en viss strukturell lek som viser at stål og betong kan oppnå ting som ikke var mulig med murstein. Fortidens stil og uttrykk skulle uansett avvises.

Opprøret som vant

Modernismens gjennombrudd var langt på vei bygget på denne språklige definisjonsmakten. Man skulle vekk fra både fortidens parafinlamper, trangboddhet og elitistiske kirkespir fra l’ancien régime. Å være på innsiden var å akseptere nettopp dette språkspillet. Tittelen på en svensk bok utgitt i 1931, skrevet av flere fremtredende svenske arkitekter, var helt enkelt Acceptera – med forklaringen at «vi håller på at skapa en maskinkultur som är sitt eget ändamål». Ikke å acceptera dette var å melde seg ut av debatten. 

Og slik forble det også i Norge – mer eller mindre i hvert fall, inntil Arkitekturopprøret kom til Norge, også denne gang etter svensk modell. Det var litt som et keiserens nye klær-øyeblikk – for plutselig kunne selv ekspertene si det som før bare barn og de som sto i skammekroken hadde sagt. Som Morgenbladets arkitekturanmelder Gaute Brochmann skrev tidligere i år: «I 2023 er altså opprøret over. I den forstand at de har vunnet. Når de forslagene de selv fremmer i Drammen, fremstår som mindre konservative enn det de etablerte arkitektkontorene foreslår i Oslo, tror jeg bare vi må si: Gratulerer med oppdrag vel utført!» 

Kunne han sagt noe slikt for ti år siden og overlevet? Få gjorde det i hvert fall – det var avantgardistisk, kunne man si, å kritisere modernismen i arkitekturen den gang, og man måtte regne med verbal slakt – noe jeg selv også opplevde da jeg var med å skrive en bok som så kritisk på arkitekturen de siste hundre årene. Men nå ligger denne kritikken nettopp i tiden – den er blitt moderne og allemannseie – fra Fremskrittspartiet til Eivind Trædal i MDG. Også mange arkitekter er positive.

Aksepter!

Flere tør altså å si at keiseren – altså den virkelige arkitekturpolitiske eliten – er naken. Men fortsatt er det noen som vil sprade rundt uten å ta på så mye som et lendeklede. Og det bringer oss etter hvert til Kjetil Rolness og denne ukens debatt. Utgangspunktet for bruduljen Munchmuseet – ellers kjent som «Lambda». Dette bygget vant i 2021 Arkitekturopprørets Grøss-medalje. Den skakke skyskraperen var allerede under oppføring en flittig omtalt versting fra mange som har sett seg lei nye øyesår i bybildet. Ja, man kan sågar si at da autovernet vel var på plass, fungerte det som en katalysator for en ny tid i arkitekturdebatten: Det var flere enn bare de som sto i skammekroken som hadde behov for å bruke det ordet de tenkte når de så bygget: nemlig at bygget er stygt.

I en bokomtale om en ganske ny bok om Lambda-bygget i Samtiden viser forfatter Hugo Lauritz Jensen likevel sensmerter fra denne debatten. Han bedriver, kunne man si, en slags debattmessig historisme, der han uten blygsel argumenterer som om vi levde i 2013.

Jensen har nemlig identifisert samfunnsdebattant Kjetil Rolness som den slemme våpendrageren for det «reaksjonære syn på den nye arkitekturen». Så sterkt er sinnet mot Rolness at dette trenger seg inn i teksten helt uten stedstilpasning, for Rolness har ikke vært ute og ment noe som helst om Lambda akkurat nå. Derimot har han tillatt seg å være kritisk til både det såkalte «Darth Vader-huset» på St. Hanshaugen og den nye skolen og kulturhuset på Voldsløkka i Oslo. Han har på denne måten «ustraffet forgrepet seg på det frie ordet» med sin «kroniske allergi mot alt som smaker av modernisme». Rolness overgrep stanser ikke der: «Like ofte har han degget for arkitekter som mer og mindre programmatisk har valgt estetiske idealer tungt forankret i tilbakeskuende historisme.»

Legg merke til den teoretisk lett selvmotsigende tilnærmingen: Historisme er jo en fullt mulig tilnærming for arkitekter – som Jensen demonstrerer «kronisk allergi» mot. Og kunne man ikke like gjerne si at svært mange arkitekter de seneste tiårene «mer og mindre programmatisk har valgt estetiske idealer» tungt forankret i modernismen? Argumentet fungerer godt så lenge alle tilhørerne er enige om at historisme er en arkitektonisk dødssynd, og et sikkert tegn på kunnskapsløshet, vulgaritet og kanskje høyrepopulistiske tilbøyeligheter, mens forankring i modernismen vitner om det motsatte. Men tilhørerne er altså ikke lenger enige. Argumentet blir stående igjen som en utdatert klisjé. 

Plutselig er det modernistene som må acceptera – om de aldri så mye misliker det – at tradisjonsarkitekturen igjen er en legitim estetisk preferanse. Det faller ikke alle like lett.

Reaksjonært sinne

Det er forsåvidt greit både å like modernisme og å være lei av Arkitekturopprøret. Det er ikke der problemet med Jensens argument ligger. Utfordringen er i stedet at Jensen later som om ingenting har skjedd, at modernismens portvoktere fremdeles kan nekte enkelte typer argumenter fremført og ikke egentlig trenger å gi argumenter for sine egne preferanser i det hele tatt.

Jensen er ikke helt alene. I sin omtale av Akritekturopprøret i vår forsøker professor i arkitektur og urbanisme ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Karl Otto Ellefsen, å avvise modernismekritikk innen arkitektur med en utilslørt brunbeising: «Det faktum at det nasjonalsosialistiske Tyskland tok oppgjør med ‘det entartede’ i kulturen, inkludert 1930-åras funksjonalisme, er et slektskap som opprøret ikke liker å bli minnet om.»

For all del: Nazister likte ikke modernisme. Argumentet minner meg likevel om da republikanere i USA forsøkte å avvise president Obamas helsereform med at også Stalin ønsket et statlig helsevesen. Også intellektuelt er det i grunnen vanskelig å forstå at vi må la være å snakke om vakre eller stygge bygg i Oslo i 2023 fordi nazistene ikke likte Kandinskijs bilder på 30-tallet. Ideen er kanskje likevel å koble det «tilbakeskuende» i «historismen» med det «reaksjonære» også i politisk forstand. Men dette grepet er raskt mer autoritært enn dets talsmenn kanskje forstår – fordi det også berøver oss fra en viktig kilde til å kunne kritisere kulturen vi står midt oppe i. For selvsagt er historien en viktig kilde til slik kritikk, gjennom sin insistering på at andre muligheter finnes, som så kan videreutvikles.

Adjektiver som «tilbakeskuende» og «reaksjonære» hadde en gang i tiden sterk effekt. Det har de ikke lenger. Det hele minner litt om tilsvarende diskusjoner på andre felt, som da komponist Olav Anton Thommessen for noen år siden gikk til full krig mot sin yngre kollega Marcus Paus for å ha komponert i en slags historisk stil. Angrepet ville kanskje passert ti–femten år tidligere; men i 2015 fremsto det bare som udannet, vulgært og autoritært.

Kanskje kunne arkitekturopprørerne og deres kritikere egentlig forstå hverandre bedre? For det sinnet både Jensen og Ellefsen fremviser mot de nye tider: Synes ikke det også drevet av at tidene forandrer seg, og av den bitterheten nostalgikeren kan føle på over at den verden de kjente og elsket – der man uten motbør kunne vinne frem med å æreskjelle meningsmotstandere som udannede nazister – nå er borte?

Det hjelper nok uansett ikke. Jensen er overbevist om at kritikerne av Voldsløkka skole og Munchmuseet er blitt forblindet «av det skakke, skjeve og forunderlige» i byggene, og dermed har gått glipp av poenget, som er at dette er byggekunst som tilfører byen ikke bare «strålende løsninger», men også «håp for fremtiden». Det står han fritt til å mene og å argumentere for. Men enn så lenge må han forholde seg til at mange synes byggene er nettopp stygge.

Og det nytter ikke å kle på keiseren med fine ord når et ulærd barn har påpekt manglende gevanter.