Det forunderlige halvbrorskapet mellom MDG og arkitekturopprøret

«Skal høie bygninger stænge for sjøen her og […] la denne skjønne idyl forsvinde? Det skjønneste Oslo eier – Er det rigtigt hva gjøres og har arkitekterne og disse raadgivere sikkert blik [...] så vel – Men har atter Oslo som altid ødelagt sig selv ved sin arkitektur så vil et frygteli ansvar falde på dem, på raadgiverne».

Om disse ordene kommer fra en av ariktetekturopprørets tilbakeskuende, litt innbitte og kanskje ikke helt ortografisk kompetente nostalgikere? Overhodet ikke – ordene er ført i pennen av modernismens store sønn, Edvard Munch, i et brevutkast til kunsthistorikeren Jens Thiis. Konteksten er Rådhusplanen på 1930-tallet: Plutselig skulle et høyhus i murstein stenge ute fjordutsikten.

Historien syder dessverre over av grufull ironi: Nå er det ikke bare Rådhuset som stenger sjøen ute, også Munch-museet gjør det – i form av en apokalyptisk-kapitalistisk krysning mellom et autovern og en burgersjappe (logoen MUNCH krever i praksis en lesning à la «Munchies»).