For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
«Beauty and Ugliness» er tegn på at den brutale arkitekturen en dag går av moten
DEBATT: I snart 100 år har den modernistiske arkitekturen sulteforet menneskene på elementære behov, som variasjon, utsmykking og skjønnhet. En ny generasjon studenter vil bringe dem tilbake.
Publisert
Sist oppdatert
Det markerte en milepæl i norsk arkitektur da en gruppe studenter fra arkitektlinjen på universitetet NTNU i Trondheim la frem sine arbeider med klassisk arkitektur på den internasjonale konferansen «Beauty and Ugliness» i Oslo i helgen.
Klassisk arkitektur har vært bannlyst fra våre høyere læresteder innen faget gjennom et par generasjoner, bortsett fra som tema i fagets historie, der det blir presentert som noe fullstendig utdatert.
Studentene fra Trondheim snakket svært så godt for seg og utgjorde et av de viktigste innslag på konferansen, som hadde Arkitekturopprøret og noen av deres samarbeidspartnere som arrangører.
Selve begrepet «beauty» – skjønnhet – har vært tabu i utdannelsen siden den brutale arkitekturens gjennombrudd. Det har vært avvist innen modernismen som et uvedkommende begrep, erstattet av den forterpede klisjeen «form følger funksjon», som er blitt misbrukt til å skakkjøre fasader over det ganske land, men som studentene fortsatt får banket inn fra første dag på arkitektskolene.
Hva vi har å stri med har jeg for min del fått erfare en god stund. Tilbake i 1972 begynte jeg å skrive kritiske artikler i avisen mot den brutale arkitektur. Det har vært femti år med personlig arkitekturopprør. Det har samtidig vært femti år med ørkenvandring.
Noen av oss som ikke selv er arkitekter, er ikke ene og alene opptatt av arkitektur. Jeg for min del er fremfor alt opptatt av miljø. Og med dette, hva jeg opplever som tapet av Norge: Tapet av norsk natur, tapet av det norske landskapet og tapet av den norske byggeskikken.
Hva Norge hadde å by på, var en fabelaktig natur og en byggeskikk som var unik. Så ofte kunne vi beundre en fabelaktig forening av hus og landskap. Det kunne være avsindig vakkert. Fra jeg var gammel nok til selv å reise omkring i landet og se, så kunne synet stundom gi en ruslignende opplevelse.
Den rusen har avtatt noe. Hva som skjer nettopp nå: Naturen og landskapet – og våre bymiljøer – blir banalisert, etter hvert som de åndsforlatte firkantede kasser blir strødd ut over alle kanter av kongeriket, fra Lindesnes til Nordkapp, i raskt økende tempo.
Blant en lang rekke spennende bidragsytere fra inn- og utland på konferansen i Oslo var en mann som på ingen måte tegner kasser, men som har gjort klassisk arkitektur til en markant del av dagens byggekunst i Tyskland: den kjente arkitekten Robert Patzschke fra Berlin. Andre bemerkelsesverdige innslag var to av de mest fremtredende internasjonale skikkelser blant kritikerne av den brutale arkitektur: Nir Buras, som leder Classic Planning Institute i USA, og den gresk-australske matematikeren og multivitenskapsmannen Nikos Salingaros, professor ved San Antonio-universitetet i Texas.
Som vitenskapsmann med bakgrunn fra realfagene har Salingaros vært opptatt av hvordan dagens modernistiske arkitekturdoktrine utgjør en pseudokunnskap – en falsk lærdom – sterkt i strid med ny empirisk forskning på en rekke områder.
Den brutale arkitektur kjører sitt løp totalt på tvers av hva adferdsvitenskapen og tilgrensende vitenskaper i dag vet om arkitekturens virkninger, og den fortsetter å ignorere forskningens resultater i kraft av det Salingaros kaller «det arkitektur-industrielle kompleks», der arkitekter er sikret et mer eller mindre innbringende levebrød ved å bidra til storkapitalens brutalistiske byggeri og lukke øynene for resultatene fra hjerneforskning, nevrologi og empirisk psykologi, for å nevne noen fag.
Salingaros hadde mye å fortelle om de påviste negative virkninger på menneskesinnet av den brutale arkitekturen og av minimalistiske omgivelser. Hans bøker og skrifter kan anbefales.
Nir Buras på sin side minnet om at skjønnhet er forbundet med naturen, noe som tradisjonell og klassisk arkitektur har gjenspeilet til alle tider, i motsetning til den brutale arkitektur som tramper på naturen. Klimabelastningen ved det hemningsløse overforbruket av klimaverstingen betong kommer på toppen av de andre skadevirkninger.
Når vi skal utforme miljøer, må vi anvende de nye kunnskaper om sinnets helse, om hvordan den menneskelige hjerne virker, om hvordan våre sinn og vår psyke får et løft, og om hvordan sinnet blir påført ubehag og frastøtes. Våre minner er knyttet til stedene der våre minner har sitt opphav. Derfor, når vi skaper et sted, skaper vi det som mennesker vil feste sine minner til, påpekte Nir Buras i et sjeldent inspirerende foredrag.
Da jeg kom på konferansens første dag var forsamlingen preget av yngre folk, blant dem jevnaldrende fagfeller av de klassisk rettede arkitekturstudentene fra universitetet i Trondheim, mens gamlinger av min egen generasjon var avgrenset til enkelte av foredragsholderne. Noen dager tidligere hadde jeg deltatt på et møte i lokalene til Fritt Ord der temaet var forholdet mellom arkitektene og offentligheten. Til stede der var et høyt antall av de toneangivende og etablerte arkitekter i hovedstaden. Ingen av disse dukket opp på helgens konferanse om «Beautiful and Ugly». Arkitekter fra de toneangivende sirkler innen profesjonen har i aller høyeste grad berøringsangst overfor et slikt arrangement, og overlater det til dem som alt fra før har fått stempel av å være profesjonens avvikere og outsidere. Bare å bli sett av kolleger på et slikt møte ville bli ansett som meget mistenkelig, og bare tanken på å være til stede bringer frem frykt for å komme i vanry.
Slikt trenger heldigvis ikke vi å tenke på, vi som ikke er arkitekter. Savnet for noen av oss er at den modernistiske retning innen arkitekturen har intet nytt å melde, etter at de har drøvtygget på modernismen i snart hundre år. Fra den kanten kan jeg ikke huske å ha hørt annet enn oppvarmede klisjeer, samt svada, – stundom ualminnelig rikelig med svada. Og drøvtyggingen fortsetter, mens Norges landskap i bygd og by blir sprengt i stykker som aldri før, av de åndsforlatte kasser, eller, alternativt, av misfostre med ubegripelige geometriske vinkler, – begge deler legitimert av den modernistiske ideologi.
Dersom det modernistiske tenkesett i dag har endt opp, i intellektuell forstand, som et vrak, så kan vraket likevel holde seg flytende, med usannsynlig oppdrift og livskraft, fordi noen har funnet ut at å spy ut de firkantede kasser gir den mest lettvinte fortjeneste. Angivelig.
Dersom den brutale arkitekturen omsider en dag skulle gå av moten, så ville det uansett være en naturlig utvikling. Fordi, dersom menneskene i tilstrekkelig lang tid er blitt sulteforet på elementære behov, som variasjon og utsmykning og skjønnhet, så vil før eller senere en justering tvinge seg frem. Jeg håper at konferanser som «Beauty and Ugliness» kan være ett av flere varsler om dette. Uansett om alle toneangivende arkitekter i hovedstaden har den dypeste angst for å vise seg der.
Teksten er en bearbeidet versjon av et innlegg Andenæs først skrev på Facebook, og publiseres etter avtale med forfatteren.
