KOMMENTAR
Dersom vi bygger nyklassisk i dag, er det også uttrykk for vår tid.
Med noen få unntak har forslaget fra arbeidsgruppen Ny fremtid for Nationaltheatret blitt mottatt med begeistring. Det er ikke så rart, gitt at forslaget, prosjektert av LPO arkitekter, vil kunne realiseres langt billigere og raskere enn den kronglete løsningen med underjordisk anlegg på Tullinløkka, som for øyeblikket ligger til kvalitetsvurdering.
Det gjenstår kanskje noen uavklarte spørsmål knyttet til intern funksjonalitet. Samtidig bedyret talsmannen fra LPO arkitekter bedyret under lanseringen at dette var det mest logiske å gjøre, gitt prosjektets omfang og utfordringer. I tillegg opplever mange det utvilsomt som en lettelse at det i vår tid kan komme et forslag som faktisk tillater seg å være tradisjonelt. Utkastet er nemlig i samme stil som Henrik Bulls eksisterende praktbygning fra 1890-tallet.
For ti år siden ville et slikt forslag neppe kunnet se dagens lys. I dag vil langt flere akseptere det som selvsagt. Ikke bare er vi ferdige med den tiden da tilbygg til eldre bygninger måtte være en kontrast til det gamle – Riksantikvaren har for lengst slått fast at Veneziacharteret fra 1960-tallet ikke duger for vår tid. Nei, tradisjonelle arkitekter er nå cutting edge blant arkitekturstudenter. I fjor vår ble de første diplomoppgavene i klassisk arkitektur på hundre år avlagt ved NTNU i Trondheim.
Det er gode nyheter for mange. Men for noen er dette dystre arkitektoniske tider.
En av dem er Morgenbladets Bernhard Ellefsen. Han ser på vendingen i kulturdebatten som noe «reaksjonært», som progressive må kjempe kraftfullt mot. Nå argumenterer han i samme baner mot en utvidelse av Nationaltheatret i samme, klassiske stil.
Argumentene er en slags stivnet pastisj over hvordan modernistene (i bred forstand) har argumentert mot klassisk arkitektur de siste femti årene; man kunne kanskje si at de er basert på en sedvanlig nostalgi over dogmer som er i ferd med å forsvinne.
Om prosjektet gjennomføres, vil det være en «kulturell falitterklæring», mener Ellefsen. Han legger til at det vil være en «historieforfalskning» – et gammelt favorittord i modernisters avvisning av en mer tradisjonsorientert estetikk.
For inntil nylig var det altså praksis vært at moderne tilbygg skal stå i sterk kontrast til eksisterende bygningsmasse. I hvert fall var det slik i noen tiår: Før Veneziacharteret fra 1964 var det nemlig ingen slike retningslinjer for kontraster. Disse tiårene fremstår øyensynlig for Ellefsen som tingenes naturlige og ekte tilstand.
Men Ellefsens argumenter fremstår altså mer som nostalgi over tapet av en hegemonisk diskurs enn som substansielle estetiske argumenter. Javisst gjør det vondt når dogmer brister, men man kunne håpe at modernister var blant dem som forsto at det også er nødvendig i blant.
Det er i hvert fall vanskelig å se akkurat hvem som blir skadelidende under den postulerte falliten, annet enn de som av mer ideologiske årsaker ønsker at påbygg i dag gjøres på samme måte som hittil har vært vanlig – med brudd og kontraster. Alle vi som ikke nærer et slikt behov, kan konstatere at utvidelsen vil gjøre det mulig å ivareta Nationaltheatret som institusjon, samtidig som det estetisk tas hensyn til en yndet og elsket bygnings karakter.
Og hva består Ellefsens «historieforfalskning» av? Han mener «ettertiden vil få et feilaktig bilde av hvordan et av Norges viktigste bygg har sett ut gjennom 125 år». Påstanden er litt aparte. Hvordan bygningen så ut historisk, vil være godt dokumentert. Enten påbygget er en kontrast eller ikke, vil det nåværende utseende endre seg på en måte som gjør at man ikke visuelt umiddelbart oppfatter hvordan det så ut før. Dessuten er det altså langt fra klart at dette kriteriet er meningsfullt, at målet med arkitektur er å vise presist hvordan noe så ut før, snarere enn å la bygninger utvikles sammen med tiden, slik praksis har vært nettopp historisk.
Uansett finnes mange arkitektoniske måter å løse et slikt problem på, dersom det på død og liv skal tillegges stor vekt: Det vil trolig uansett gjøres noen mindre tilpasninger som gjør at publikum forstår at ikke alt er originalt.
Den kulturelle falitterklæringen Ellefsen frykter, handler altså om at man ikke slavisk følger en oppussingspraksis som har vært rådende for tilbygg. Dette i seg selv, kan også sies å være uttrykk for en «lengsel etter fortidens byggetradisjoner». Dersom samtiden ikke lenger ønsker den – og det er altså flere år siden riksantikvaren endret retningslinjene som fulgte fra det allerede for lengst upopulære Veneziacharteret – kan det nesten kalles en historieforfalskning. Skal vi i dag late som om vi ikke lever i den kulturen vi faktisk lever i, en kultur opprøret mot modernismen over tiår har vokst frem og til slutt banet vei for noen alternativer til den?
Ellefsen erkjenner jo på et vis selv at dette er i tiden. Dette har vekket begeistring, slår han fast. Samtidig er det vanskelig å se for seg at forslaget ville blitt møtt med like stor begeistring dersom det bestod i et sterkt brudd med originalbygningen. Og denne begeistringen er ekte og historisk helt uforfalsket.
For Ellefsen er derimot ikke denne gleden i seg selv et gode. Han tillegger suspekte motivasjoner til både arbeidsgruppen og alle som har latt seg begeistre av deres løsning: «det kan ikke være noen tvil om at denne mer politiske, og distinkt konservative, lengselen etter fortidens byggetradisjoner spiller en rolle både i lanseringen og mottagelsen av dette nye forslaget».
Det er en gammel øvelse å politisere arkitektur, men er det virkelig noe suspekt over å ivareta bygningens stil når den skal utvides?
Hvis Ellefsen vil sause alle som liker nytradisjonell arkitektur sammen med dårlige politiske holdninger, vil det utelukkende tjene dem som har politisk suspekte holdninger. Det er i så fall et helt unødvendig selvmål.
Vi som er mer konservative kan kanskje forstå ham: Hans avvisning av det nye er basert på nostalgisk klamring til utdaterte kulturelle dogmer. I motsetning til det som er situasjonen med mye modernistisk arkitektur, er noe tragisk vakkert i akkurat det.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
