FRA PAPIRUTGAVEN

Har vi nådd peak woke?

Frank Rossavik, Asle Toje og Lisa Esohel Knudsen er alle enige om at vi ikke har nådd toppen. Men hvorfor og hvorvidt det er bra eller ikke, det strides de om.

Publisert Sist oppdatert

Artikkelen er hentet fra idéseksjonen i årets første utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Tema for seksjonen er Peak woke. Tidsskriftet gikk i trykken like før Christian Krohgs maleri av Leiv Eiriksson og sensitivitetslesingen av Roald Dahls barnebøker satt i gang en større debatt om woke i norsk offentlighet.

Man skulle tro seieren var skrevet i stjernene: Etter å ha giftet seg med en kvinne med minoritetsbakgrunn hadde han nå begynt å se verden med hennes øyne – og da han observerte egen familie og reflekterte over oppveksten, kunne han nå gjenkjenne rasisme overalt, skjult i gamle tradisjoner, arvet rikdom og hvite privilegier. Han bestemte seg for å kreve endring.

Dette var med andre ord et oppgjør som prins Harry og Meghan, hertuginnen av Sussex, i en woke tidsalder, ikke burde kunne tape. Deres arsenal av våpen – for ordet er vel mektigere enn sverdet – unconscious bias, racial slur, white privilege, micro aggression, mental harm – måtte vel være totalt overlegent det museale, kritthvite monarkiets innbitte, stive forsvarslinjer?

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS