KOMMENTAR
Det er snakk om et av de viktigste temaene i norsk og vestlig politikk i hele perioden siden murens fall: asyl- og flyktningpolitikk.
Få andre fenomener har hatt så dyptgripende konsekvenser for det norske samfunnet på så mange felt: økonomisk, sosialt, demografisk og ikke minst politisk. Samtidig berører asylpolitikk dype etiske og humanitære spørsmål. Hvordan holder vi de to typene konsekvenser opp mot hverandre?
Kanskje er spørsmålet feil stilt. Nå har Frode Forfang, som gjennom 12 år og frem til i fjor var øverste leder for Utlendingsdirektoratet (UDI), skrevet en bok som langt på vei beskriver hele asylsystemet som mislykket.
Asylparadokset bør vekke bred debatt og føre til alvorstung refleksjon om hvordan og hvorfor debatten om asyl- og flyktningpolitikk de siste 35 årene er blitt seende ut som den har.
For å forstå hvor viktig dette feltet er i norsk og vestlig politikk, er det nødvendig å trekke opp et enda større innenrikspolitisk lerret enn det vi får i boken. De siste 35 årene har de fleste vestlige land opplevd historisk høy innvandring. Det har hatt omfattende konsekvenser – og mange omkostninger – for nesten alle aspekter ved samfunnet. Samtidig har politisk debatt om innvandring spilt en viktig rolle i fremveksten både av polarisering og av en autoritær populisme som i flere vestlige land river og sliter i det liberale demokratiet.
Norge er et godt eksempel på hvor rask innvandringen har vært. I 1986 utgjorde innvandrere og etterkommere 3 prosent av befolkningen. Nå er andelen 21,4 prosent, eller 1,2 millioner mennesker. Hvis vi ser på innvandrere fra land utenfor Vesten, har det skjedd en 14-dobling fra 54 000 til 764 000 mennesker. Snaut halvparten av all ikke-vestlig innvandring skjer i forbindelse med flukt, og påvirkes dermed direkte av asyl- og flyktningpolitikken.
Asylinnvandringen er relevant både fordi den er stor, og fordi den er knyttet til særskilte utfordringer og kostnader. Bare introduksjonsstønad og integreringstilskudd ligger på rundt 10 milliarder kroner årlig, og med krigen i Ukraina er det snakk om mer enn det dobbelte. Statens økonomiske forpliktelser er imidlertid flere ganger større – om enn vanskeligere å kvantifisere – og er knyttet til blant annet virkningene av lav yrkesdeltagelse og ulike offentlige utgifter og investeringsbehov.
Vel så alvorlig er kulturelle og sosiale utfordringer, som bidrar til fremvekst av parallellsamfunn og segregering i flere byer. Ikke-vestlig innvandring er en hovedforklaring på sterk økning i barnefattigdom, og har også bidratt til særegne kriminalitetsutfordringer, spesielt i hovedstaden. Asylinnvandring har også bidratt til fremveksten av ekstremistisk jihadisme. Og selv når integreringen går godt, gjenstår krevende spørsmål om tilhørighet og identitet, som vi nylig har sett i debatten Rima Iraki startet i Romerrikes Blad.
De fleste av disse utfordringene ville vært mindre med lavere asylinnvandring. Som et rikt og trygt land med et enormt oljefond har norsk politikk likevel tålt dem bedre enn de fleste. Men også her har debatten om asylpolitikk hatt politiske omkostninger. Den var lenge så politisk betent at det for eksempel ødela muligheten for borgerlig flertallsstyre fra 1990-tallet og frem til 2013, og i perioder truet med å frarøve landet en konkurransedyktig opposisjon. Fremskrittspartiets vekst i perioden er i stor grad et direkte resultat av at partiet lenge var ganske alene på arenaen i dette spørsmålet.
Men utenfor Norges grenser ser vi konsekvenser i mye større skala. Med lavere asylinnvandring og en bedre asyldebatt, ville Donald Trump aldri blitt president i USA. Storbritannia ville ikke forlatt EU. Det Putin-vennlige Alternative für Deutschland (AfD) ville ikke vært størst på meningsmålinger i Tyskland. Sverigedemokraterna ville vært et marginalt fenomen. Le Pen ville forblitt et vesentlig mindre parti. Reform UK ville neppe sett dagens lys. Europeisk politikk ville vært mindre polarisert. Vesten ville stått sterkere i møte med den sikkerhetspolitiske trusselen fra Russland.
Dette er dramatiske konsekvenser. Dette truer demokratiet i Vesten. Og det har også Vestens fiender oppdaget: Derfor har både Belarus og Russland brukt migrasjonen som et våpen i hybrid krigføring med europeiske land de siste årene.
Det er altså et tungt alvor over asylpolitikken. Hva har vi fått igjen for det?
Vi tar ikke imot asylsøkere fordi vi forventer at Norge skal tjene på det. Vi gjør det fordi vi mener det bør være en plikt å beskytte mennesker på flukt; og vi gjør det fordi det er en plikt. Det første er et moralsk anliggende, det andre et juridisk: Flyktningkonvensjonen pålegger oss nemlig et antall plikter i møte med asylsøkere.
I debatten om asylpolitikk tas det ofte for gitt at dette er to sider av samme sak. Det er det ikke, og det danner grunnlaget for det Forfang kaller asylparadokset.
Paradokset har mange aspekter, men det mest grunnleggende er dette: I det øyeblikket en asylsøker lander på norsk jord, utløses en rekke forpliktelser etter Flyktningkonvensjonen. Med det kommer økonomiske ressurser, politisk oppmerksomhet og folkelig sympati. Formålet med norsk politikk er da, i hvert fall i noen grad, å hjelpe dem som trenger det.
Men før en person kommer til Norge, er det som om hele formålet med norsk politikk er stikk motsatt: Det er å hindre at asylsøkere skal kunne komme seg til Norge i det hele tatt. Forfangs akutte opplevelse av denne dobbeltheten, slik det utspilte seg på Storskog ved grensen til Russland under flyktningkrisen, er kanskje også den mest direkte bakgrunnen for boken: På den ene side fikk asylsøkere alle rettigheter i det de nådde den norske grensen; på den annen side arbeidet Norge parallelt intenst for å få Russland til å hindre asylsøkere å nå den grensen.
Men poenget gjelder asylpolitikken i sin helhet. Det mest basale grepet er at det er visumplikt for de aller fleste avsenderland. Ikke bare det: Både EU-reguleringer og norsk praksis innebærer at dersom Norge mistenker at en reisende vil søke asyl, vil visumsøknaden avslås.
Det innebærer at så å si alle som søker asyl i Norge, er kommet til landet ulovlig. Ifølge Europol har mer enn 90 prosent av dem som kommer til Europa på denne måten, fått hjelp av menneskesmuglere på veien. Svært mange reiser de farlige rutene over Middelhavet. Missing Migrants Project har registrert 32 062 døde og savnede blant dem som har forsøkt å krysse Middelhavet siden 2014. Det er mer enn én prosent av dem som legger ut på den reisen. Og det er bare litt mindre enn en prosent av alle som har fått innvilget asyl i et EU-land i hele denne perioden. Det er dødeligere enn mange av konfliktene folk flykter fra
Smak på den en gang til: Vi holder oss med et asylsystem som innebærer at vi nesten utelukkende gir beskyttelse til asylsøkere som på veien har utsatt seg for større fare enn de allerede var i.
Det oppfyller kanskje våre juridiske forpliktelser. Men er det noen som for ramme alvor mener at dette er en moralsk måte å hjelpe mennesker på flukt på?
Men asylparadokset har også en annen side, som går utover rammene for Forfangs bok: Systemet er altså slik de eneste som kan søke asyl, er de som har råd, mulighet og risikovilje til å legge ut på en slik ferd. Det betyr at de aller, aller fleste mennesker som er på flukt, ikke har noen som helst glede av asylsystemet.
Tar vi med internt fordrevne, er i dag over 120 millioner mennesker på flukt og rundt 15 millioner nye flykter hvert år. Hvis vi holder oss til dem som har krysset en landegrense, er tallet rundt 32 millioner mennesker under FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), med omtrent fem millioner nye hvert år. Av disse har drøyt 350 000 årlig fått opphold i Europa, og ytterligere 200 000 i andre OECD-land. Det er til sammen altså drøyt 10 prosent av verdens internasjonale flyktninger som får hjelp via asylinstituttet. 90 prosent får det ikke.
Hvis vi holder oss til Europa, bruker vi store ressurser på de 10 prosentene. I Norge har vi typisk brukt rundt 10 milliarder kroner årlig på direkte mottak, mens den samlede kostnaden over tid trolig er tre–fire ganger større. EU har beregnet at dagens asylsystem koster medlemslandene opp mot 500 milliarder kroner årlig.
De 90 prosentene får i stedet hjelp via UNHCR. Organisasjonen må klare seg med et samlet budsjett på rundt 50 milliarder kroner, og er kronisk underfinansiert. Norges bidrag var i 2024 rundt 1,3 milliarder kroner direkte til UNHCR. Ytterligere et par milliarder av bistandsbudsjettet går til mennesker på flukt i ulike former, ofte til internt fordrevne. EU-land gir ytterligere snaut 20 milliarder kroner. USA har vært største donor, også med rundt 20 milliarder kroner – vi får se hvor lenge det varer.
Litt forenklet bruker vi altså mer enn 90 prosent av alle ressurser som går til flyktninger globalt på de 10 prosentene som får beskyttelse via asylsystemet, mens vi bruker mindre enn 10 prosent av ressursene på de 90 prosentene som ikke får det. Det er altså hundregangen i ressursbruk per flyktning.
Er det en moralsk forsvarlig flyktningpolitikk?
Nei, ingen kan mene det. Selv om asylsystemet ikke hadde hatt noen konsekvenser for mottagerlandene, er et system som krever at folk utsetter seg for livsfare for å kunne få beskyttelse, og som samtidig svikter grovt det store flertallet av mennesker som trenger hjelp, et umoralsk system. Når det i tillegg utvilsomt har betydelige negative konsekvenser for norsk og vestlig politikk, fremstår tingenes tilstand som ganske absurd.
Hvorfor i alle dager har vi da så lenge holdt oss med dette systemet? Hvorfor har ansvarlige politikere ikke utfordret det? Forsøkt å finne en annen vei?
Jeg tror to grunnleggende årsaker forklarer denne asylpolitikk-krisen.
Den første har jeg allerede berørt: Vi er forpliktet av internasjonale konvensjoner på dette feltet. Norsk politikk manøvrer i en viss forstand etter nasjonal egeninteresse gitt dette systemet. Men hva gjør vi da når det er iboende trekk ved konvensjonen selv som fører til absurde resultater?
Så langt har svaret vært: Ingenting. En av de vanligste bestanddelene av norsk asyldebatt er tvert imot nettopp den rituelle tilslutningen til Flyktningkonvensjonen, på tvers av det politiske spekteret. Daværende justisminister Monica Mæland fra Høyre sa det slik i en debatt i Stortinget i mai 2021 at hun «er glad for at komiteen er enig med regjeringen i at Norge skal stå fast ved våre forpliktelser etter flyktningkonvensjonen».
Lignende formuleringer finnes i de fleste vestlige land. I Norge har det kanskje likevel vært ekstra viktig, fordi det har vært en vedtatt sannhet – noen ville si et dogme – i norsk utenrikspolitikk at Norge som en småstat har en helt fundamental og ufravikelig interesse i en regelstyrt verdensorden, basert på FN og folkeretten: Hva enn folkeretten måtte være, bør Norge støtte opp om den.
Selv om denne tanken har noe for seg, støter den på problemer når elementer av denne verdensorden over lang tid og systematisk er i strid ikke bare med norske interesser, men også med våre moralske verdier. Vi har manglet både vilje og evne til å stille spørsmålet om hva vi gjør da. Melder oss ut? Jobber sammen med likesinnede land for å endre systemet?
Kanskje kunne det under de beste omstendigheter vært mulig å diskutere slike spørsmål. Men omstendighetene var ikke de beste. For svært mange av dem som har hatt et engasjement for flyktninger, både i Norge og Europa for øvrig, har i realiteten likevel vært enda mer opptatt av noe annet: Kampen mot rasismen og høyrepopulismen.
Det er mulig å forstå hvordan det ble slik. I møte med verdens flyktningkriser er et ønske om å gi mennesker beskyttelse her en helt naturlig intuisjon. Den intuisjonen kommer før vurderinger av hva slags systemer som kan gi gode resultater samlet sett. Og ofte har den argeste motstanden mot hele denne intuisjonen kommet nettopp fra dem som ikke har noe særlig til overs for innvandrere. Ganske mange av dem var høyrepopulister også i sin øvrige politikk. Og høyrepopulismen var jo en trussel, var den ikke? Å kjempe for asylsøkeres rettigheter og for internasjonale konvensjoner ble dermed også en måte å vise at man kjempet mot rasistiske populister på.
Et talende eksempel på denne tilnærmingen kom for noen år siden fra daværende preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien. Hun snakket om et forslag om å etablere mottakssentre i Nord-Afrika. Hensikten med forslaget var å få en mer ordnet migrasjon, færre dødsfall over Middelhavet – men også bedre kontroll på antallet. «Dersom mottakssentre i Nord-Afrika handler om å kjøpe disse menneskene bort fra våre land og våre liv, er så er det dypt umoralsk», sa den øverste leder for kirken. Hva konsekvensene for flyktninger globalt monne bli, var fullstendig underordnet kampen mot den forestilte kampen mot mennesker som ville kjøpe mennesker bort fra våre liv.
Denne situasjonen har utgjort en kraftig barriere for å endre syn i møte med ny informasjon om kostnadene ved migrasjon eller om asylsystemets tragiske paradokser. Skulle man liksom akseptere at rasistene og populistene hadde hatt rett? Motviljen mot å gi rasistene rett har forsinket en god debatt om asylsystemet. Derfor førte hverken asylparadokset på Storskog eller tusenvis av dødsfall over Middelhavet til noen reell politisk debatt om asylsystemet – med noen hederlige unntak, som Frode Forfang, som skrev om dette i januar 2016.
Dermed har vi endt opp i en situasjon der vi i realiteten ikke har diskutert asylpolitikk eller flyktningers virkelighet overhodet: Vi har i stedet vært opptatt av å være gode mennesker, som motsetning til de andre. Det har vært prismet vi har sett spørsmålene gjennom.
Norsk politikk har aldri satt seg ned og stilt spørsmålet: Hvordan ser verden ut sett fra en vanlig flyktnings perspektiv? Hva kan og bør Norges rolle være i den verden? I stedet har den asylliberale debatten startet med perspektivet til en flyktning som er på vei til Europa. Den asylrestriktive debatten har derimot tatt utgangspunkt i det norske samfunnets behov, og har ofte manglet en full analyse av asylsystemet som sådan.
Av disse to tilnærmingene er det likevel ingen tvil om at det er den siste som har truffet best: Ja, kostnadene for Norge og Vesten har vært høye – økonomisk, men enda mer politisk og sosialt. Ja, det ville vært mye bedre for verdens flyktninger om Norge og Vesten i mye større grad hadde valgt «å hjelpe dem der de er». Den siste setningen er sann, uavhengig av om de som har ytret den har fulgt den opp med politikk og penger eller ikke.
Det er altså realiteten vi må ta inn over oss: De som argumenterte mot asylinnvandring, har i substans hatt mer rett enn de som ønsket den velkommen. Man kan saktens forstå at Carl I. Hagen ønsker seg en unnskyldning, og for min del kan jeg godt gi ham den.
Nå vil noen kanskje innvende: Alle kan ikke få hjelp i nærområdene, Libanon er sprengt og leirene er fulle. Og andre vil innvende: Kritikerne av asylsystemet har ikke presentert noe godt alternativ. Men det er galt svar på galt spørsmål.
For hvis vi hadde erstattet dagens asylsystem med en helt ny tilnærming, ville hele det globale flyktningbildet sett annerledes ut. I sin bok foreslår Forfang at asylretten i sin nåværende globale form skrotes, og begrenses til første trygge land. Da ville Europa kunnet pløye et par hundre milliarder kroner – bare en andel av kostnaden ved dagens asylsystem, men en mangedobling av dagens finansiering av UNHCR – inn i globalt flyktningarbeid. Det ville hatt enormt mye å si for driften av flyktningleire, men det ville også muliggjort mer vellykket gjenbosetting i nærområdene. Dessuten kunne Europa – selv om Forfang i mindre grad går inn på det – brukt både økonomisk og politisk kapital til å få flere land globalt til å være med på gjenbosetting.
Men det bør heller ikke kreves av kritikerne av de presenterer et fiks ferdig system uten svakheter: Det er ikke mulig å gjøre det uten at vestlige regjeringer løfter spørsmålet, drøfter det, legger penger i potten, legger press på andre land og utforsker mulighetsrommet.
Selvsagt kan også norske politikere gjøre det: I Danmark argumenterer nå flere politikere for at Danmark skal tre ut av internasjonale konvensjoner som regulerer asyl. Statsminister Mette Fredriksen sier derimot at det er et dårlig tidspunkt, når verdensordenen allerede knaker i sammenføyningene. Hun vil heller «arbeide for å endre ordlyden i konvensjonene».
Det er et godt sted å starte debatten: Bør vi gå ut av Flyktningkonvensjonen, eller kan vi jobbe sammen med andre land for å endre den?
Status quo bør ikke være et alternativ.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
