For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Aleneboende dobler energibruken
To av fem norske husholdninger består av kun én person. Det er en av vår tids mest oversette energiutfordringer.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Når boligkrisen i Norge diskuteres, står det en elefant i rommet. Ifølge historien om elefanten er det tre blinde personer som tar på hver sin del av den. Noen sier at vi bygger for smått, andre sier at vi bygger for lite i antall – og uansett skyldes problemene feil reguleringer eller skatter.
Det er på tide å spørre: Hvem er egentlig i rommet?
I rommet – jeg mener i leiligheten – finner vi svært ofte én person. Jeg snakker om aleneboende. Andelen alenehusholdninger har økt fra 14 prosent til rundt 40 prosent i løpet av de siste 60 årene.
Hvorfor er dette relevant?
Når man diskuterer fremtidens boligmasse, står bærekraft og energieffektivisering sentralt. Begreper som «kompaktbolig» og «arealeffektivitet» har blitt en del av vokabularet, og «god energimerking» har fått høy status.
Det er åpenbart at arealeffektivitet drives av økonomi: Etterspørselen i markedet presser boligene ned i størrelse og opp i pris. Men en annen viktig driver er målet om energieffektivisering: Altså bruke mindre energi per person. Regjeringen har uttalt mål om å redusere energibruken i bygg betydelig frem mot 2030.
Og det er nettopp her den enslige elefanten blir relevant. Aleneboende bruker betydelig mer energi enn dem som bor sammen med andre. Per person bruker aleneboende mer enn dobbelt så mye energi som personer i felleshusholdninger.
La oss ta et konkret eksempel: En vanlig norsk husholdning bruker over tre fjerdedeler av energien på oppvarming (inkludert varmtvann). Resten går til belysning og elektriske apparater som hvitevarer, TV og annen elektronikk.
I en husholdning med fire personer deler alle den samme varmen, det samme lyset og den samme oppvaskmaskinen. Slike «stordriftsfordeler» for oppvarming er spesielt betydningsfulle i et kaldt land som Norge, der oppvarming utgjør en stor del av energibruken.
Selv om det er et faktum at aleneboende bruker mer energi, føles det litt tabu å si det høyt. For 50 år siden hadde jeg heller ikke ønsket å si det høyt. For den gang var det i hovedsak enker og enkemenn som bodde alene – en ufrivillig situasjon knyttet til tap og sorg.
I dag er situasjonen annerledes. Andelen aleneboende har økt mest blant unge voksne, særlig under 30 år. Blant voksne i 30- og 40-årene er det dessuten klart flere menn enn kvinner som bor alene. Økningen i unge aleneboende henger sammen med at færre gifter seg, og at vi etablerer oss senere.
Vår tids ungkarskultur – forstått som idealet om å bo alene – tapper samfunnet for energi, bokstavelig talt. Og merk at jeg skriver kultur. Jeg ønsker ikke å legge hele ansvaret på individet, men på idealene og normene som har vokst frem. Det er også der løsningen må ligge.
Å tvinge folk til å gifte seg tidligere er selvsagt ikke svaret. Men det finnes flere løsninger som treffer i dagens samfunn. Som sosiale bofellesskap i ulike former. En singel person i 30-årene kan bo med en venn, et familiemedlem – eller i kollektiv.
I dag finnes det et sosialt press om å flytte for seg selv når man når en viss alder. Du skal liksom ha råd til å være selvstendig. Men la oss være ærlige om hva det innebærer: du har råd til å slippe ut mer energi.
Du har råd til å sette på din egen, halvfylte oppvaskmaskin, du har råd til å se på TV i et varmt rom alene. Kanskje må idealet om selvstendighet suppleres med et ideal om deling?
Det finnes også sosiale kostnader ved mange alenehusholdninger. Studier viser at enpersonshusholdninger i snitt rapporterer lavere livstilfredshet enn husholdninger med flere.
Derfor er delte husholdninger en vinnersak på flere plan: både for energibruk og sosial trivsel. I stortingsmeldingen «Fellesskap og meistring – bu trygt heime» pekes det nettopp på behovet for flere sosiale boformer og større grad av deling for å motvirke ensomhet.
Flere kommuner har allerede satset på sosiale bofellesskap og tverrgenerasjonsboliger. Erfaringene viser at det kan gi både økt trivsel og mer effektiv ressursbruk.
Jeg har beskrevet et problem, men jeg ønsker også å formidle et håp.
Selv om Norges befolkning forventes å øke frem mot 2050, er utfordringen løsbar. Forskere har påpekt at det finnes tilstrekkelig areal i dagens boligmasse til å huse den forventede boligveksten – dersom vi bruker den annerledes.
Aleneboende kan energieffektiviseres. Potensialet for energibesparelse er så stort at man kan sammenligne det med overgangen fra glødepærer til LED-lamper.
Så løsningen på flere norske innbyggere er ikke å bygge mer med hammer og spiker. Det handler om å bygge kultur. Om at flere mennesker søker sammen under samme tak.
