Biskopen må lære ydmykhet

Biskop i Borg, Atle Sommerfeldt, har lest Minervas siste papirutgave som handler om det vi kaller «Den mislykkede innnvandringsdebatten». På twitter kalte han nummeret «påfallende svakt», preget «liten kunnskap» og «ignorans». Nå foreligger langversjonen av kritikken.

Den er dessverre skuffende. Det er dels fordi de substansielle argumentene etter mitt syn er svake, og indikerer at biskopens lesning av Minervas tekster er preget av hans egne fordommer om meningsmotstandere. Men det er også fordi biskopen tilsynelatende ikke forstår at hans syn er nettopp det – ett syn – på et felt der fornuftige mennesker med utgangspunkt i kristen nestekjærlighet kan ha ulike syn på politiske konklusjoner.

Berører ikke temaet

Utgangspunktet for vårt temanummer om innvandring er at ingen egentlig er fornøyd med dagens asylpolitikk. Asylsøkere kommer til Europa ofte gjennom farlige fluktruter, ikke minst over Middelhavet. Når de er fremme, møtes de av et omfattende og mistenksomt byråkrati – og mange liv settes på vent. Utlendingmyndighetene forsøker, ofte med mangelfull informasjon, å skille mellom flukt fra forfølgelse og flukt fra fattigdom. En del får opphold, men mange sendes også tilbake.

For dem som møter asylsystemet, fremstår det ofte som strengt og lite humant. Men systemet har også innebåret at asylinnvandringen over tid har vært høy, og – ikke minst – at antallet som kommer, er utenfor direkte politisk kontroll. Høye ankomsttall betyr samtidig at mesteparten av Norges samlede ressursbruk til verdens forfulgte brukes på det lille mindretallet som bosettes her.

De samme utfordringene finnes i de fleste vestlige land, og sterke konflikter om innvandringspolitikken har bidratt til erosjon av demokratiske normer i en rekke land – og til fremveksten av autoritær høyrepopulisme. Det mest dramatiske eksempelet er Donald Trump, men det finnes også flere europeiske eksempler.

For å si noe om disse spørsmålene brakte Minervas papirutgave en stor reportasje med intervjuer med UDI-direktør Frode Forfang, forskere og politikere; et stort intervju med Grete Brochmann; og en artikkel om den politiske dynamikken i asylspørsmålet i Danmark.

Dessverre berører Sommerfeldt i sin kritikk av Minerva overhodet ikke de større temaene som løftes opp, eller noen av disse artiklene. Han vier derimot plass til en pussig kritikk av min lederartikkel – som prøver å skue fremover mot et system med lavere innvandring og lavere konflikt rundt innvandringspolitikken, og «bedre tid og mer ro til å utvikle en forståelse av det norske nasjonsprosjektet som inkluderer dem med innvandringsbakgrunn». Men det som særlig har vekket hans anstøt, er en artikkel av Andreas Masvie om hvordan etiske spørsmål for raskt identifiseres med spesifikke politiske løsninger i asyldebatten – ikke minst i kirken. Artikkelen er et oppspill til en samtale om hvordan ulike politiske syn kan leve sammen i samme teologiske begrunnelse – og i samme kirke. Det er en samtale Den norske kirke sårt trenger, men som Sommerfeldt dessverre heller ikke berører i sin omfattende kritikk.

Asylinnvandring er et viktig politisk spørsmål

Biskopen tar altså ikke de debattene temanummeret legger opp til, men kommer i stedet med et meget bredt utvalg av annen kritikk. Det er verdt å gå gjennom den i detalj, fordi den gir en slags ufrivillig forklaring på det sentrale spørsmålet i Masvies artikkel: Hvordan kan det ha seg at kirken nærmest gjør teologiske dogmer ut av svært komplekse politiske spørsmål?

La oss begynne på begynnelsen: Den viktigste svakheten i min artikkel, kan Sommerfeldt fortelle, er at jeg «ikke skjelner mellom innvandringspolitikk generelt og asyl- og flyktningpolitikk spesielt». I «et tidsskrift med ambisjon om intellektuell kvalitet er det for dårlig», slår Sommerfeldt fast, i bare et av mange tekstlig sett unødvendige spark mot vår udugelighet.

Men i første avsnitt i min artikkel står det: «Innvandringen er av flere ulike typer, som arbeidsinnvandring, familieinnvandring og flyktninger. Hver av dem kommer med sine kontroverser, men mest omstridt har asyl- og flyktningpolitikken vært.»

At nummeret handler nettopp asyl- og flyktningpolitikk, er dermed altså ikke en feil, eller et resultat av manglende kunnskap om for eksempel EØS-innvandringen, men et bevisst og motivert valg, fordi asylpolitikken bringer noen særegne dilemmaer – i form av moralske forpliktelser på den ene siden og kostnader på den andre – som skiller den fra andre former for innvandring, og som har gjort det politiske ordskiftet mer betent og polarisert – og i blant destruktivt. Det er viktig og nødvendig også å diskutere konsekvensene av for eksempel EØS-innvandringen, og av og til må de sees i sammenheng. Men EØS-innvandringen må også sees i lys av resten av EØS-avtalen, som er Norges mest omfattende og viktigste avtale – og det var altså ikke den debatten vi ønsket å reise akkurat her.

Snarere enn å akseptere at temanummeret handler om det som det faktisk handler om, skriver Sommerfeldt: «Lederen nevner overhodet ikke EØS-avtalen og arbeidsinnvandring som følge av denne. Omtrent 70 prosent av dem som regnes som innvandrere (første og andre generasjon) er verken flyktninger eller asylsøkere – ei heller deres barn – men arbeidsinnvandrere. En fornyet samtale om innvandringens effekt må derfor først og fremst handle om denne arbeidsinnvandringen, det norske samfunnets behov for arbeidskraft, arbeidsinnvandrerenes bo- og arbeidsforhold og næringsaktørers fristelser til å drive sosial dumping.»

Takk for at du forteller oss hva en samtale må handle om, Sommerfeldt. Men hverken fluktrutene over Middelhavet eller forholdene for flyktninger globalt blir bedre av vi skriver om denne arbeidsinnvandringen. Og jeg frykter at det også er utilstrekkelig for mange av de politiske konfliktene som ulmer i Europa og i USA.

Tvilsomme henvisninger

Jeg snakker gjerne om EØS-avtalen. Men årsaken til at det er meningsfullt å diskutere asylpolitikken for seg, er blant annet nettopp forholdet til arbeidsmarkedet som Sommerfeldt nevner. Arbeidsmarkedsdeltagelsen er av helt forståelige grunner vesentlig lavere blant flyktninger enn blant europeiske arbeidsinnvandrere. Samtidig er behovet for ulike offentlige ytelser høyre. Dette er et stort tema, som berører både statsfinansene og kostnaden ved ulike politiske løsninger, men også flyktningers levekår i Norge, sosialt og økonomisk utenforskap og politiske og kulturelle spenninger.

Hele dette komplekse temaet behandler Sommerfeldt med en referanse til Angus Deaton – nobelprisvinner i økonomi – som i en annen sammenheng har skrevet at mennesket har én munn, men to hender – altså, at mennesker ikke bare forbruker, men også har produktiv kapasitet. Referansen er fullstendig respektløs overfor Deaton – som aldri har kommet med, og neppe ville kommet med, en slik uttalelse for å si noe om innvandrere i det norske arbeidsmarkedet – men også overfor norske fagøkonomer som faktisk jobber med feltet. Det intellektuelle nivået av en kritikk heves ikke alene ved en referanse til en nobelprisvinnende økonom, hvis referansen er dypt misvisende.

Og norske økonomer har altså skrevet mye om innvandrere på arbeidsmarkedet. Fremskrivninger fra SSB i 2013 basert på disse studiene og omfattende norske data antydet at én ny innvandrer fra landgruppe 3 – som er «resten av verden» utenom EU-landene, USA, Canada, Australia og New Zealand – i gjennomsnitt kan innebære en økning av statens nettoforpliktelser på 4,3 millioner 2013-kroner. EØS-innvandringen kommer i hovedsak fra landgruppe 2 (østeuropeiske EU-land), der det tilsvarende tallet er 0,8 millioner kroner – og i mindre grad fra landgruppe 1, hvor innvandringen gir et statsfinansielt overskudd i disse beregningene. Dette speiler nettopp arbeidsmarkedsdeltagelse og en del spesifikke kostnader knyttet til integrering av flyktninger. Biskopen må gjerne være uenig med forskerne, og det finnes andre økonomiske perspektiver enn det statsfinansielle – men slike beregninger er et fornuftig utgangspunkt for den delen av samtalen, og grunnlaget for kritikk bør være vesentlig bedre enn en irrelevant referanse til Angus Deaton.

Sommerfeldt synes i det hele tatt ikke å være synderlig opptatt av statistikk og tall. Han vil heller snakke om enkelthistorier, og trekker frem en norsk-irakerer som var viktig for oppbyggingen av norsk olje- og gassvirksomhet. «Typisk nok nevnes derfor f.eks. Farouk Al-Kasim sjelden i norsk innvandringsdebatt», klager Sommerfeldt. Jeg kan forsikre biskopen om jeg utmerket godt vet hvem Al-Kasim er – og det er absolutt hyggelig at en biskop for en gang skyld anerkjenner den positive betydningen av norsk sokkel, der Al-Kasim hadde sitt virke. Jeg har også nevnt ham i den norske innvandringsdebatten før, hvor jeg skrev at det selvsagt er «mange fantastiske suksesshistorier, med ringvirkninger for det norske samfunn» og at «den viktigste enkeltinnvandringen i moderne norsk historie kom antagelig fra et av landene der det nå er flyktninger, nemlig Irak: Farouk al-Kasim, som spilte en stor rolle i utviklingen av forvaltningsregimet for oljebransjen». (For ordens skyld kom Al-Kasim heller ikke som flyktning: Han giftet seg med en norsk kvinne i London og de slo seg av ulike grunner ned i Norge i 1968.)

Men hvorfor er en slik suksesshistorie så viktig for den debatten Minerva ønsker å reise? Tror virkelig Sommerfeldt at hans meningsmotstandere er så intellektuelt korka og så moralsk bankerott at de tror at det ikke finnes innvandrere som bidrar i det norske samfunnet, at det ikke finnes ressurspersoner på et bredt spekter av felt som hver dag gjør Norge til et bedre land å bo i? Det ville i så fall bidra til å forklare hvordan han forholder seg til debatten. Men hvis spørsmålet er de samlede kostnadene – økonomisk og på annet vis – ved asylinnvandring, er svaret ikke enkelthistorier, men statistikk og beregninger.

Her og der

Før Sommerfeldt er ferdig med min artikkel, forsøker han å arrestere meg på at antall innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre vil passere en million i Norge i 2021 – og skriver i stedet at det i «2020 var det bosatt 790 500 innvandrere og barn av innvandrere i Norge». Tallene jeg oppgir er selvsagt korrekte (og utgjorde 997 942 per 1. januar), og Sommerfeldts feil – hans tall ekskluderer norskfødte med innvandrerforeldre – er av en art som normalt ville blitt rettet i et leserinnlegg, hadde det ikke vært for at Sommerfeldt uttrykkelig allerede har fått seg forelagt, men ikke forstått, fasit. Slik sett er tallbruken også illustrerende for hvilken ikke alltid berettiget selvsikkerhet biskopen og kirken for øvrig møter meningsmotstandere med i innvandringsdebatten.

Det bringer oss over på Sommerfeldts kritikk av Masvies artikkel. Spørsmålet der er, kort fortalt, hvordan kirken behandler det krevende spørsmålet i asyl- og flyktningpolitikken om hvordan vi bør «prioritere ressursene mellom mottak og hjelp i nærområdene». Påstanden er at kirken svært ofte fremstiller det som moralsk og teologisk uakseptabelt å prioritere ned mottak av flyktninger eller asylsøkere i Norge, og dermed i praksis representerer bare ett politisk svar på krevende etiske spørsmål.

Biskopen begynner rett nok, i og for seg forståelig, med å konstatere at «de røstene som argumenterer høyest for «hjelp i nærområdene», [sjelden har] frontet høye volum på utviklingsbistanden». Det er nok riktig – og kanskje et resultat av at en mer omfattende omlegging av bistanden til flyktninger i den retningen har vært så tabuisert at det i stor grad er folk med mindre engasjement for flyktninger som har frontet det. Men selv om observasjonen er riktig, er den ikke noe substansielt argument i sakens anledning. En omlegging av flyktningpolitikken må nettopp inneholde en slags «grand bargain» med økte ressurser til andre typer bistand til flyktninger. En begrenset variant av en slik omvekting så vi under flyktningkrisen, da en innstramming på asylfeltet ble fulgt av tross alt relativt store ressurser – sammenlignet med andre land – til flyktningarbeid i regionen.

Etter denne påpekningen avviser imidlertid Sommerfeldt resten av diskusjonen, basert på en feillesning av Masvies tekst. Sommerfeldt fremstiller det som om artikkelen hevder kirken mener løsningen ensidig er å hente flyktninger til Norge – som om Masvie ikke anerkjente at kirken også støtter og er engasjert i tiltak for flyktninger i nærområdene. Men det er selvsagt ikke poenget. Masvies spørsmål er i stedet hvilken rolle en restriktiv eller reformert asylpolitikk spiller eller bør spille i forholdet mellom hjelp her og hjelp der (eller andre steder), og fordelingen av ressurser mellom dem.

Og denne ressursfordelingen er skjev! Bare de direkte utgiftene til mottak av flyktninger og integrasjonsprogrammet utgjorde mellom 20015 og 2021 i gjennomsnitt 12 milliarder kroner årlig. Dette er bare en andel av den samlede langsiktige økonomiske kostnaden for staten. Legger vi de ovennevnte beregningene fra SSB til grunn og et nivå på asylinnvandringen som det vi har sett det siste tiåret, er den årlige kostnaden kanskje tre ganger så stor – altså rundt 30 milliarder kroner. Hertil kommer de politiske kostnadene jeg har diskutert over. Til sammenligning er bistanden til flyktningarbeid internasjonalt kanskje 2–3 milliarder kroner årlig. Vi bruker altså 90 prosent av de økonomiske ressursene på det tross alt ganske lille antallet mennesker som får opphold i Norge. Bare det gjør at det umiddelbart er mange gode grunner til å tenke gjennom om det kunne finnes mulige ordninger som gjorde det mulig å hjelpe flere, enten i nærområdene eller med bosetting i tredjeland. En «grand bargain» kunne altså uten videre for eksempel tenkes å inneholde en pott på 10–20 milliarder kroner med friske penger til internasjonalt flyktningarbeid. Det er blant diskusjonene Minervas temanummer vil løfte.

Kompleksitet

Sommerfeldt kommer ikke med noen meningsfulle refleksjoner rundt dette. I stedet skriver han: «De internasjonale arenaene Den norske kirke deltar på gir rikelig anledning til å diskutere og utveksle erfaringer om hvordan kirkens verdier i flyktningsituasjonen i ulike land håndteres. Vi vet det meste om kompleksiteten i disse spørsmålene.»

Det er en ufattelig arroganse i dette utsagnet, som jeg dessverre tror illustrerer én grunn til at kirken i dette spørsmålet har endt opp med et ganske skråsikkert standpunkt: Den tror rett og slett at den både institusjonelt – og i blant personifisert i biskoper og andre talsmenn – har en unik faglig kompetanse som gir særskilt gode vurderinger.

Men slik er det selvsagt ikke. Kirken ser et utsnitt av et stort bilde, og tolker det utsnittet gjennom et sett med antagelser. Men det finnes masse kompleksitet i dette spørsmålet som politikere er nærmere til å fange opp og som forskere er nærmere til å fange opp, og det finnes masse kompleksitet som kan forstås på ulike måter. Sommerfeldt illustrerer i sin tekst at det er enkle fakta han bommer på (antall innvandrere); og at det er viktige virkninger og mekanismer han er nærmest likegyldig til (forskning på asylinnvandreres arbeidsmarkedsdeltagelse og statens kostnader). I tillegg berører han i sitt innlegg overhodet ikke de store politiske spørsmålene knyttet til asylinnvandringens effekt på vestlig politiske institusjoner og fremveksten av autoritær høyrepopulisme. Han sitter med sitt informasjonsgrunnlag, sine innfallsporter, ikke med en unik oversikt over kompleksiteten i asyldebatten.

Og så konkluderer altså Sommerfeldt på en måte som illustrerer Masvies poeng: «Den norske kirkes vurdering av norsk asyl- og flyktningpolitikk har ikke utgangspunkt i en norsk partipolitisk diskusjon, men (...) med det normative grunnlaget i nestekjærlighetsbudet, den gyldne regel og Moselovens bud om å elske den fremmede som en selv. Sammenfatningen av denne omfattende historiske og aktuelle erfaringen og innsikten er det daværende preses Byfuglien uttrykker i sitatet Masvie bruker: ‘saken handler om menneskeverd, gjestfrihet, rettferdighet og hvilke verdier vi som samfunn skal stå for’.»

Og saken, det var altså regjeringen Solbergs asylpolitikk i kjølvannet av flyktningkrisen i 2015–2016, en situasjon som aktualiserte absolutt alle deler av kompleksiteten Sommerfeldt mener å beherske så godt. De kaotiske asylankomstene i den perioden førte ikke bare til tusenvis av tapte liv i Middelhavet, men også trolig til Brexit, høyreautoritær seier i Polen, et gjennombrudd for høyrepopulistene i Tyskland og en styrking i alle andre land, og kanskje også til Donald Trumps marginale seier i presidentvalget i USA. Alternativet til de innstramningene som kom rundt jul 2015, både i Norge og i Europa, er ukjent – men de politiske konsekvensene kunne vært betydelige. Og det ville også rammet flyktninger. Og samtidig som enorme ressurser gikk med til å håndtere flyktningene som kom til Europa – bare i Norge nådde introduksjonsprogrammet 18 milliarder kroner i 2017 – var behovet for penger og ressurser nettopp i nærområdene helt prekært.

Den var mer enn kompleks nok, altså, den situasjonen, for norske og europeiske politikere. Men Sommerfeldt bekrefter ikke bare at kirken har plass til bare én konklusjon – asylpolitikken er for restriktiv, og det handlet om «menneskeverd, gjestfrihet, rettferdighet» – men også at denne konklusjonen følger av teologien: nestekjærlighetsbudet, den gyldne regel og Moselovens bud (!).

Etikk, politikk – og kirken

Rett etter denne grausame Salbe – der det går klart frem at de som er uenige i Byfugliens kritikk av regjeringens asylpolitikk, har noen problemer med sitt syn på menneskeverd og Moselov – snur Sommerfeldt 180 grader rundt: «Hvor det kommer fra at Den norske kirke stempler dem som er uenig i kirkens posisjoner som mindre moralske personer, vet ikke jeg», skriver Sommerfeldt troskyldig, og følger opp: «Dette gjentas stadig, og det kunne være interessant å se dette dokumentert.»

Det er dessverre ikke vanskelig å dokumentere, også utenfor det som fremkommer i biskopens egen tekst. I 2018 kommenterte for eksempel daværende preses Byfuglien kommenterte et EU-initiativ for å vurdere mottakssentre og flyktningleire i tredjeland med praktisk og økonomisk støtte fra EU slik:

«Dersom mottakssentre i Nord-Afrika handler om å kjøpe disse menneskene bort fra våre land og våre liv, er så er det dypt umoralsk.»

Joda – det er et lite caveat her: dersom det handler om å kjøpe dem vekk. Men hele den videre diskusjonen legger dette til grunn. Her finnes ingen refleksjoner om at dette kunne handle nettopp om å få mer ut av ressursene vi bruker, om å hindre farlige fluktruter, eller om å hindre fremveksten av autoritær høyrepopulisme.

Det er masse eksempler på slike eksplisitte og implisitte stemplinger, men ikke så overraskende at Sommerfeldt ikke ser dem: Den som sitter på Selve Sannheten om kompleksiteten i asylpolitikken, vil alltid tro at fordømmelsen bare kommer når noen vil kjøpe eller skyve mennesker vekk fra syn og sinn.

Det er greit å være uenige, men dumt å bruke Gud som vitne

La meg slå det fast: Atle Sommerfeldt vet ikke det meste om kompleksiteten i asylpolitikken. Jeg mener argumentene hans i kritikken av Minerva er lite overbevisende, og i stor grad basert på feillesninger preget av hans fordommer – for eksempel at hans meningsmotstandere ikke skulle forstå at flyktninger kan være ressurser, som Farouk Al-Kasim; eller at de som sier de vil bruke mer ressurser i nærområdene, egentlig bare misliker utlendinger og ikke vil gi mer penger likevel. Jeg mener han behandler spørsmål om økonomi med en uutholdelig letthet og tvilsomme referanser; og jeg mener han ikke utviser noen god forståelse for de store politiske spørsmålene som vokser ut av asyldebatten.

Tilsvarende mener Sommerfeldt altså at Minerva er svake og ignorante. Det er i orden. Det er sånn politiske debatter er. Vi kommer med argumenter, og prøver å overbevise hverandre. Men uansett hvor emfatisk jeg mener at vi kunne hjelpe flere mennesker gjennom en annen tilnærming til asylpolitikk, ville det aldri falle meg inn å forsøke å få kirken til å bruke nestekjærlighetsbudet og mosebøkene som sannhetsvitne, eller å fordømme Sommerfeldts posisjon som «dypt umoralsk». Det virkelig store problemet med Sommerfeldts posisjon er derfor at han er så lukket for muligheten for at han tar feil, eller at han har ufullstendig kunnskap og ufullstendige perspektiver, at han ikke kvier seg for å gjøre teologi ut av sine politiske forståelser av innvandringsfeltet.

Situasjonen i kirken i dag, både i klimadebatten og i innvandringsdebatten, er at den ene side av debatten har en svært sterk opplevelse av at det er politiske vurderinger, og forståelse av empiri og årsakssammenhenger, som gjør at man kommer til ulike konklusjoner i disse spørsmålene. Kort sagt: At kirken – ikke evangeliet – er venstrevridd (som jeg har skrevet mer om her). Den andre siden, derimot, synes ofte å tro at det ikke finnes noen politikk eller noen empiri eller noen årsakssammenhenger å være uenige om. Hvis denne dynamikken fortsetter, vil rommet for den politiske høyresiden i kirken etter hvert bli svært lite.

Og det er akkurat den dynamikken Sommerfeldt gjør seg til representant for i sin misforståtte kritikk av Minerva. Han mangler rett og slett ydmykhet – overfor de komplekse spørsmålene asylpolitikken berører, overfor at meningsmotstandere kan ha fornuftige poenger, og overfor at fornuftige mennesker kan ha ulike syn på komplekse spørsmål helt uten å være «dypt umoralske».

Biskopen avslutter sin kritikk med å beklage seg over at Minervas egne bidrag i temautgaven er «forbausende svake og [ikke bringer] samtalene videre». Nei, når samtalepartneren ikke lytter, da kommer samtalen – om en asylpolitikk ingen egentlig er fornøyd med, om farlige fluktruter, om ressursbruk og om høyrepopulismens fremvekst – faktisk ikke noen vei.