Drømmen om det etiske landbruket

Etter at årets landbruksoppgjør ble signert av landbruks- og matminister Sandra Borch, kunne bøndene smile hele veien til banken: Mens fjorårets oppgjør endte på godt under én milliard (754 millioner) kroner, endte årets på rett under elleve milliarder kroner.

Skjønt, rett skal være rett: Smilet ble foranlediget av tårer og desperasjon. En rekke bønder har balansert på konkursens rand etter et ekstraordinært kostnadshopp knyttet til blant annet økte energikostnader og krigen i Europa. Og støtten skulle gå til å dekke inn dette hoppet. Men en ikke ubetydelig slump går likevel til et separat inntektsløft for bøndene – det er snakk om rundt femti tusen kroner per årsverk. All støtte til tross er bøndenes inntekt nemlig temmelig beskjeden. Dersom vi vil bevare en form for bondestand i Norge, kan det være et problem: Bare siden tusenårsskiftet, har vi mistet én tredjedel av bøndene våre.

Men nå er altså bøndene fornøyde, i alle fall for en stund. Betyr det at vi da er i ferd med å løse landbrukets problemer?

Ikke i det hele tatt. Det norske landbruket presses fra flere sider, og problemene som bøndene kjenner på er bare én av dem. Klimaforskere roper varsku om karbonavtrykket. Dyrevernsaktivster kritiserer dyreholdet. Sosialmedisinere er bekymret for det røde kjøttforbruket. Forbrukerne på sin side kjøper i økende grad importerte matvarer, hvilket igjen svekker grunnlaget for en økonomisk levedyktig norsk landbrukssektor.

Er interessemotsetningen mellom bønder, forbrukere, klimamålene, og ønsket om et mer etisk dyrehold for store til at alle ønsker kan innfris? Eller finnes det en måte å organisere dagens produksjon og forbruk av landbruksprodukter på som gjør at alle blir fornøyde – eller i alle fall mer fornøyde?

Eller formulert mer personlig: Når jeg går i butikken, vil jeg ikke at varene jeg blir presentert for skal være uetiske – ikke på noen måte. Er slike butikkhyller en mulighet? Hva skal i så fall til for å komme dit?

I denne artikkelserien forsøker vi å forstå hva som skal til for å gjøre drømmen om det etiske landbruket til en virkelighet:

I den første artikkelen tar vi for oss kjøtt og folkehelse. Medisinprofessor og fedmeekspert Jøran Hjelmesæth vil ha en tiltakspakke mot fedme – for fedmen utgjør ifølge ham en «epidemi». Og professor i sosialmedisin Steinar Krokstad mener at det som er sunt for oss veldig ofte harmonerer godt med hva som er klimatisk bærekraftig – og at staten bør hjelpe oss med å slå disse to fluene i én smekk.

I den andre artikkelen problematiserer imidlertid professor Olav Reksen bruken av selve bærekraftsbegrepet, særlig når det brukes i forbindelse med klima og miljø – det skyldes at betydningen av et bærekraftig jordbruk er mindre rett frem enn det man kanskje skulle tro.

I den tredje artikkelen ser vi nærmere på bondens posisjon. «Bønda i fra nord», synger fotballfansen – men er dette bare en anakronisme i vår globaliserte verden, der vi vi kan kjøpe mat fra land med bedre forutsetninger enn de vi har i Norge, og bondestanden skrumper mer og mer inn? Jostein Vik er professor i statsvitenskap og forklarer hvordan det norske landbruket fungerer og bondens plass i den – og hva som vil skje dersom vi beveger oss mot et mer etisk landbruk.

I den fjerde artikkelen tar vi for oss dyrevelferden i norsk landbruk: Når vi snakket om «dyrevelferd», hva er det vi egentlig snakker om? Og hva er «god nok» dyrevelferd? Professor Kristian Ellingsen mener mener at svaret på det siste spørsmålet er å finne hos en matematiker.

I den femte artikkelen ser vi nærmere på syntetisk kjøtt – som en løsning ikke bare på problemstillinger forbundet med dyrevelferd, men også klima og bærekraft. Men det er ikke helt åpenbart at løsningen er mindre problematisk enn den konvensjonelle kjøttproduksjonen.

Les første artikkel i serien her:

Pluss

Landbrukspolitikken sponser usunn mat

Rødt kjøtt byr på utfordringer både for klimaet og helsen. Likevel er storfedrift basert på importert kraftfor en grunnplanke i det norske landbrukssystemet.