KOMMENTAR
Morgenbladets kulturredaktør fnyser av rim og rytme, og oppviser samtidig en bemerkelsesverdig mangel på refleksjon om hva slikt egentlig kan tjene til.
Det pågår for tiden en interessant diskusjon om metrikk og rim og lyriske virkemidler i poesien. Det startet med et essay i Klassekampen av poeten og litteraturforskeren Fredrik Parelius. Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen svarte i egen avis, og Parelius har svart ham der.
Utgangspunktet er altså at Parelius hevder at deler av samtidslyrikken er preget av en ganske «tilstivnet ramme for hva diktere tenker at dikt skal og bør gjøre», hvor mange unngår «nesten for enhver pris bruk av rim og fast rytme», om det da ikke er som et ironisk virkemiddel.
Ellefsen er forutsigbart nok hånlig og uforstående til at noen kan utforske noe annet enn modernistiske uttrykk – det kan jo smake av folkelighet og enkelhet, og av et «konkret nivå» som Ellefsen befinner seg langt over. Han vil lese «mellom linjene» og han forestiller seg av en eller annen grunn at dette skulle være «en grunnleggende modernistisk forventning» til poesien, at den «overskrider hverdagsspråkets og de tilhørende tankenes begrensninger». Derfor «fnyser» han når Parelius tar til orde for mer bunden form i poesien. Det lukter av «retrogradisme og påhitt». Og, skriver han, «Parelius makter aldri å si hvorfor han vil at poeter skal skrive uironiske, rimede dikt».
Jeg er uenig i at Parelius ikke makter å si noe om det. Men i sitt svar er han likevel for defensiv, som om han må bevise sin tilhørighet til den kultureliten han her skriver for. Derfor innleder han med å bekjenne at også han gremmes «når nordmenn ror for landslaget» – en av de mest misforståtte standpunkter kultureliten har inntatt på en stund, og som trolig forklares bedre av Bourdieus Distinksjonen enn av estetisk teori alene.
Deretter bedyrer han at også han advarer mot retrogardisme, og beklager seg over at han blir misforstått i retning av å skulle støtte et klassisistisk eller (grøss!) et konservativt syn. Snarere er poenget hans at nettopp det forhold at rim og metrikk har vært så bannlyst, innebærer at yngre poeter kan «risikere noe ved å bruke dem».
Jeg er i og for seg enig i det siste poenget: Å insistere på modernismens virkemidler er for lengst blitt erke-konservativt, og et opprør mot dette formverket er slik sett potensielt interessant om ikke annet i kraft av sitt opprør. Jeg forstår at det er krevende å gå lengre enn Parelius gjør her og samtidig bli tatt på alvor som et tenkende menneske i Morgenbladet. Men ved å stoppe der mister han også muligheten til å diskutere noen estetiske forhold med metrikk og rim som påvirker muligheten for nettopp å «overskride hverdagsspråkets og de tilhørende tankenes begrensninger».
Det er interessant, også fordi Ellefsen egentlig har servert ham en alle tiders mulighet til å gjøre noen av de refleksjonene. Den andre delen av Ellefsens tekst handler nemlig om at han har nylest Hans Børlis dikt «Junikveld»:
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster ...
Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Hvorfor, spør han seg, er det slik at han reagerer så sterkt på dette diktet nå, på en måte han ikke gjorde da han var yngre? Det handler selvsagt – og han forklarer hvordan – om livsfaser og kontekst. Men det er også … noe med språket. Men handler det om rim og rytme? Her kjemper Ellefsen med sine egne trolle i hjertets og ikke minst hjernens hvelv – men jeg er usikker på om han klarer å holde en ærlig dommedag over seg selv. «For meg er det snarere som om rimene er noe som må overvinnes», skriver han. Men: Når ordene likevel når frem, skal det «innrømmes» at formen får en funksjon også. Ømt nagler nemlig rytmen fast kjærligheten, sommeren og melankolien.
Her stopper refleksjonen. Det er oppsiktsvekkende, og det er synd at Parelius ikke griper fatt i det.
For selvsagt finnes det grunner til å tenke at rim og rytme kan få ellers ganske alminnelige ord – som «trammen» og «sammen» til nettopp å overskride hverdagsspråket, og til å skape flere assosiasjoner, emosjoner og refleksjoner både på og mellom linjene.
Har Ellefsen aldri reflektert over hvorfor rim og rytme har vært så viktig gjennom litteraturhistorien?
For eksempel: Hvorfor var den første store samlingen av lyriske dikt, den kinesiske Sangenes bok, basert på rim? Hvorfor utviklet antikkens både grekere og romere et så avansert system for lyrisk metrikk? Og – etter at de fleste europeiske språk mistet den distinksjonen mellom lange og korte stavelser på tvers av trykk, som var så viktig for gresk metrikk: hvorfor dominerte enderim fullstendig i mer enn tusen år i den perioden vår europeiske diktradisjon oppstod? Og kanskje: Hvorfor har modernismens gjennombrudd i lyrikken, med en tilhørende svekkelse av både rim og rytme, falt sammen med at lyrikken står sterkt svekket tilbake, også sammenlignet med sitt uekte barnebarn, romanen?
Man trenger ikke engang være konservativ (selv om det aldeles ikke skader!) for å stille spørsmålet om hvorvidt det kan være grunner til at tradisjonen var som den var. Det finnes nemlig også skisser til faglige svar på disse spørsmålene, som handler om hvordan ordenes betydning, klang, rimsammenheng og rytme påvirker både vår forventning, våre følelser og vår erindring. Det eneste Ellefsen er i stand til å formulere selv, er at det kanskje blir «litt lettere å huske» dikt på rim. Men han reflekterer ikke over betydningen av hukommelse, av kroppsliggjøring av ordene, eller av hukommelsens både umiddelbare og langvarige effekt på hvordan vi forstår ordene. (Jeg skrev om nettopp dette i – vel – et dikt for noen år siden.)
Man spør seg ufrivillig: Har den store lærde litterat i Morgenbladet ikke lest Roman Jakobsons tanker om forholdet mellom lyd og mening, eller Reuven Tsurs arbeider om hvordan metrikk og rim påvirker kognisjon? Eller for den del Steven Mithens mer spekulative teorier om hvordan rytme er språkets egentlige evolusjonære utgangspunkt?
Det er i hvert fall utrolig hva man kan la være å lese eller lure på eller interessere seg for dersom egne kulturelle og sosiale fordommer kommer i veien. Ellefsen gir sine til kjenne allerede i innledningen av sin kommentar, når han skriver at han har en «grunnleggende modernistisk forventning til poesien», og tror at det er nettopp en modernistisk forventning at diktet skal «overskride hverdagsspråkets og de tilhørende tankenes begrensninger». Det er som om han slett ikke har lest J. S. Welhavens «Digtets Aand», som nettopp argumenterer for at formen er med å gi lyd til det uutsigelige, til den frigjorte tanke.
Ingenting av dette betyr at all poesi må skrives med rim og rytme. Men det betyr at spørsmålet Ellefsen stiller til Parelius – hvorfor skal vi ønske oss flere dikt med rim og rytme – er helt galt stillet. Det er nemlig helt åpenbart at rim og rytme er meningsfulle og ofte kraftfulle litterære virkemidler. At tre generasjon poeter har blitt innpodet at de bør avstå fra å bruke dem hvis de vil tas på alvor, er kulturell vandalisme.
Den vandalismen gjør også at Ellefsen ikke klarer å reflektere ordentlig rundt hvorfor Børlis dikt gjør så inntrykk på ham. Kanskje har det noe å gjøre med at ordene vekkes til live på en annen måte, nettopp fordi de rimer, nettopp fordi det er rytme i dem? Livet som oppleves sammen, junikvelden, kommer i et helt annet forhold til den svinnende korte stunden vi mennesker har sammen, nettopp fordi de bindes sammen av lydens minne og lydens forventning. Og skriket fra lommen farger selv det solefalls-riket Ellefsen hevder han ikke liker, og derfra hele den verdenen diktet utspiller seg i.
Rimet påvirker lesningen både fremover og bakover, og rytmen bestemmer farten. Men hos Ellefsen støter alt dette, som egentlig er selvsagt, i estetiske fordommer som fungerer som gjerder, murer for forståelse – som han så projiserer på rimet selv. Det er som om en tillært forakt for rim og rytme blandes med en frykt eller en selvforakt for at diktet likevel gjør inntrykk. Hvis man ville forsøke å beskrive det i et dikt, kunne det se slik ut:
Ellefsen satt
i en lys juninatt
og leste om midtsommeraften.
Og i Børlis metrikk
og enderim fikk
han kjenne den: kjærlighetskraften.
Men så ble han skremt,
for rim er vel skjemt,
og Ellefsen er jo en tenker?
Han har aldri likt
slike folkelige dikt
som er fanget i rytmenes lenker.
For hånlig forakt
og for kritikerslakt
må retrogardismen vel vike?
Men i Ellefsens fnys
sluknet junikvelds lys
og lommen har sluttet å skrike.
I forakten forsvant
den kraften han vant
da han leste om paret på trammen.
For lydens magi
fòr ham stille forbi,
og alt han da hørte, var skammen.
Nå har jeg forståelse for om hverken leseren eller Ellefsen eller Parelius oppfatter dette som stor poesi. I så fall får jeg heller oppfordre til å lytte til lydene som fyller sommernatten i år: Rytmisk og rimet, med assosiasjoner til dyp historie, høyaktuell nåtid, det evige havet og dagens kulturdebatter:
Ro!
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
