Den norske operasensasjonen Hulda

Det er ikke mange av de klassiske operaene, eller de klassiske teaterstykkene for den del, som utspiller seg i Norge. Prins Fortinbras dukker opp i Hamlet, men med suspekt geografi (Norge er tilsynelatende nabo med Polen hos Shakespeare). Så er det Wagners Flyvende hollender, som utspiller seg utenfor Tvedestrand, men hvor handlingen forøvrig har lite med norsk historie å gjøre.

Det finnes derimot én unik Grand Opéra, lagt til Norge. Men den er knapt blitt vist på noen scene.

Du kan imidlertid oppleve den på Lillehammer i april, som et resultat av ildsjeler og private støttespillere, alt sammen drevet frem av viljen til å realisere et fascinerende kunstverk.

En «bloddryppende sensasjon», omtaler Aftenposten oppsetningen som.

Fra periferien

Bjørnstjerne Bjørnsson er ikke i dag spesielt kjent som dramatiker, men han skrev like mange skuespill som Henrik Ibsen, I tillegg fungerte han i perioder som teatersjef både i Bergen og i Christiania. Han behersket den dramatiske kunst, og stykkene omhandler gjerne historiske, norske forhold – i tråd med datidens nasjonalromantiske oppvåkning.

Få av disse stykkene leses i dag, og enda færre oppføres.

– Bjørnson var på leting etter et nytt scenisk uttrykk, forklarer forfatter og Bjørnson-biograf Edvard Hoem.

Målet var å innføre naturalisme i teatret, med mennesker med lengsler og begjær og ekte følelsesliv.

Som Henrik Ibsen hadde Bjørnson mange opphold i utlandet, både korte og lengre. Selv om han i dag minnes som patrioten som ga oss «Ja, vil elsker», var han mer kosmopolitisk og verdensvant enn man kanskje ser for seg.

Men Norge ble sett på som et land i periferien, bakenfor kultursentre og det kontinentale åndsliv. Alle de store kunstnerskikkelsene fra 1800-tallet, heriblant Bjørnson, så det som sitt kall å oppdra nordmenn og samtidig vise verden omkring at vi hadde kulturell egenverdi – «vise Verden at vi ere ikke saa gandske Esquimoer endda», med Henrik Wergelands ord.

Ibsen og Bjørnson ønsket en stund sammen å skape en egen norsk teaterfestival, med dem selv som regissører og med kun norske stykker og skuespillere, som et ledd i den nasjonale vekkelsen. (Det ble forøvrig med planen.) Edvard Hoem trekker frem et sitat fra Bjørnson om at han øsnket «å se bøndene i sagaenes ly og skildre sagaene i bondens lys».

Hevndrama

Halte-Hulda var det andre skuespillet Bjørnson skrev, som et drama i tre akter, utgitt i 1858. Bjørnson la handlingen til Nordmøre, og den «foregaar omtrent et Aarhundrede før Kalmar-Unionen», altså på 1200-tallet.

– Utgangspunktet for dramaet Halte-Hulda vet vi en del om, sier Edvard Hoem.

– Bjørnson oppholdt seg i København vinteren 1856-1857. Han hadde bestemt seg for å bli forfatter og ville derfor oppholde seg i den byen der han trodde kulturen var kommet lengst.

Stykket om den halte kvinnen er ikke spesielt kjent i dag. Dessuten er språket – skrevet på blankvers, etter inspirasjon fra Shakespeare selv – lite tilgjengelig.

Stein Schinstad har oppdatert, og gir denne våren ut en utgave med forord på Lillepress forlag, hvor han oppsummerer:

«Handlingen starter i høvdingegården, der det er sorg fordi sønnen Gudlejk Aslakson nettopp er blitt drept. Han var gift med Hulda, eller Halte-Hulda som hun blir kalt pga. en funksjonshemming i den ene ankelen. Hun er 24 år når handlingen starter. Selv om Aslakslekta og slekta til Hulda faktisk var i slekt langt ute, så drepte menn fra Aslakslekta Huldas far da hun var liten. Moren døde like etterpå. For å bøte på dette, tok Aslakslekta Hulda inn som fosterdatter.»

Edvard Hoem skildrer hvordan stykket først ble presentert for et norsk publikum:

– En kveld etter at Bjørnson er kommet til Bergen for å bli teatersjef, ennå ikke tjuefem år gammel, leser han Halte-Hulda for hundre damer, froteller han senere, i prost Thoresens romslige stuer. Midt på gulvet stod Bjørnson. Damene tittet fremm fra alle siderom og de klatret opp i vinduskarmene, skriver han. Stemningen var magisk. Selskapet av oppspilte kvinner løste seg ikke opp før klokken fem om morgenen.

Det ligger til rette for et hevndrama, med en komplisert romantisk historie og ytterligere svik. Og handlingen stiller seg lagelig til for musikalsk behandling – som forøvrig Bjørnssons skuespill også fikk allerede i 1865, skrevet av den svenske komponisten Albert Rubensen.

Men det skulle komme mer.

For en kontinental komponist fra denne tiden var det mulig å bli fascinert av historien og tonesette den. Det var nettopp dette belgisk-franske Cécar Franck gjorde, i det som ble operaen Hulda.

Knapt blitt oppført

– Stykket er egentlig ikke så enkelt å lese, sier Olemic Thommessen.

Den tidligere stortingspresidenten og Høyre-politikeren fra Lillehammer har alltid hatt et stort engasjement for kunst- og kulturlivet i Oslo. Da han ved en tilfeldighet leste om stykket, ble han fast bestemt på å få dette satt opp i Norge.

For Francks opera har knapt hatt oppføringer. Å si at et stykke er glemt forutsetter at det en gang i tiden nøt anerkjennelse, men det gjorde ikke Cécar Francks Hulda egentlig. Det har nesten ikke vært å se på en scene, og det er få innspillinger å oppdrive.

Da en delvis oppføring konsertant ble gjort i Bjørnsonhuset i Molde i 2010, skrev NRK at «etter 116 år i glemmeboken er César Francks opera basert på Bjørnsons skuespill ‘Halte-Hulda’ gjenoppdaget».

Det er egentlig ingen åpenbar grunn til at stykket skal være obskurt. César Franck var både i sin samtid og i ettertiden relativt anerkjent og bejublet. Kanskje har det å gjøre med at han skrev få operaer, og dermed ikke ble ansett som en sentral bærer av sjangeren?

Forbausende

Martin Wettges er dirigenten som skal lede orkester, sangere og kor på Lillehammer i april. Han ble svært overrasket da han ble gjort oppmerksom på verket.

– Det var for fem-seks år siden Olemic Thommessen tok kontakt og spurte om jeg visste om verket. Det var helt forbausende for meg at det fantes et stykke med utgangspunkt i et verk av Bjørnson.

Både Wettges og Thommessen viser til hvordan eksotiske temaer var yndet stoff for franske operakomponister på den tiden. Det var heller ikke alltid så vesentlig om geografiske og andre fakta stemte helt. Georges Bizet skrev Carmen uten å ha satt sine ben i Spania. Han hadde enda mindre kjennskap til Ceylon, men det er der handlingen til hans Perlefiskerne er lagt. Et annet kjent og kjært eksempel er Léo Delibes’ Lakmé, som utspiller seg i India.

En ættefeide, lagt til vikingtiden i Norge, skulle jo også være eksotisk nok?

– Franck må ha visst om Bjørnson, såpass sentral var han, sier Thommessen.

Edvard Hoem er enig. Selv om det var Henrik Ibsens navn som strålte sterkest, var Bjørnson også kjent. I 1866 forelå det en tysk oversettelse av Halte-Hulda, og det sannsynlig at Franck hadde kjennskap til denne – tyskspråklig som han opprinnelig var.

– Mange hadde gjort eksotiske operaer, men ingen var lagt til vikingtiden, sier Wettges.

Francks librettist, Charles Grandmougin, skrudde for ordens skyld handlingen et par hundre år tilbake i tid, til 1000-tallet, som for å imøtekomme etterspørselen etter eksotisme hos 1800-tallets teaterpublikum.

Høy kvalitet

Wettges understreker at musikken holder svært høy kvalitet. Franck, som var en mester i å komponere for orgel, var dyktig på harmonisering. Store kor i Hulda, samt kreativ orkestrering – som bruk av fire saksofoner til å ledsage en sentral arie – er tydelige vitnesbyrd om dette.

Det er en veldig åpenbar inspirasjon fra Richard Wagner i stykket, mener han. Det gjelder både harmonier og store, kromatiske og følelsestunge fraser.

– César Franck var begeistret for Wagner og hans ideer om musikkdrama. Det er musikk som ikke er dominert av melodilinjen. Man merker Tristan og Isolde, både i musikk og budskap – det handler om en kjærlighet som fører til døden.

I tillegg har Franck åpenbart gjort studier i norsk musikk, som kan høres enkelte steder. For eksempel dukker tema fra folkevisen «Eg rodde meg ut» opp i preludiet til femte akt.

To ulike verk

– Det er snakk om to ulike verk, sier Ivar Tindberg.

Han har regien i Lillehammer. Flere av de involverte som har kjennskap til både Bjørnsons original og Grandmougins libretto, mener sistnevnte har gjort en svært god jobb i å stramme inn stykket.

Det er riktignok åpenbare fellestrekk mellom historiene, også på bærende narrative elementer. I både stykket og operaen er Eyolf Finson Huldas elsker. I begge dreper han Gudleik Aslakson med sverd. Men i operaen er det lagt inn flere dramatiske effekter, slike som sverdkamper på scenen.

Det er også gjort enkelte endringer, blant annet hopper en fortvilet Hulda i døden i siste akt av Francks opera, mens hun hos Bjørnson brennes inne av Aslaks menn, uten at hun gjør noe forsøk på å flykte.

Det er nesten riktig å snakke om to ulike stykker. I alle fall mener Tindberg det er merkbart at Bjørnson og Grandmougin/Franck har vært ute i litt ulike ærender.

– Bjørnson drives av et nasjonalromantisk sagaprosjekt, mens operaen er mer direkte ute etter å skildre hevn og hvordan hevn fører til undergang.

Mørke ånder

På Lillehammer vil det være en komplett oppsetning, og med moderne scenografi i form av videoprojeksjoner. Han sier han vil formidle dragningen mot de mørke kreftene. Det blir derfor en spenning i stykket, med en dulgt, hedensk og norrøn klangbunn under overtoner av nylig omfavnet kristendom, slik det på mange måter var i tiden etter kristningen av Norge.

I Grandmougins franske tekst anroper Hulda sine «esprits noirs», altså «mørke ånder». På Lillehammer blir det derimot sunget på norsk, gjendiktet av tekstforfatter og operasanger Trond Bjerkholt. Han forklarer at han kun i liten grad har kunnet gjøre tilbakeføringen ved hjelp av Bjørnsons original. Historiene er for forskjellige, og dessuten følger teksten melodilinjene og handlingen hos Franck. Han har derimot kunnet benytte enkelte bjørnsonismer (tenk «saganatt»), som «Kjemperad» og «Ungdomsdrøm».

Og de «mørke åndene» har han hentet hjem til «Høye Odin!». Dette er i tråd med Tindbergs intensjon med regien:

– Vi tar dette verket hjem. Det er en europeisk romantisk opera vi spiller. Men det er en fortelling som med skremmende kraft går inn i vår tid. Et viktig tematisk element i Hulda er hevnen, og fortellingen skildrer hvordan det går når man bruker hevnen som vei. Vi sitter med et mektig verk mellom hendene og håper å kunne gi folk en stor opplevelse.

Mange bidrar 

En svært viktig bidragsyter til at man kunne få denne produksjonen i gang, er bidrag fra Maria Bjørnsons stiftelse. Det er midler som skriver seg fra Bjørnstjernes oldebarn, Maria Bjørnson, som sto for designet til den enormt populære musikalen The Phantom of the Opera. Stiftelsen ble opprettet etter en lengre rettsprosess i England/Guernsey, og drives nå videre av Olemic Thommessen, som forestår forvaltningen av de midlene som har kommet til Norge.

– Når man sitter på Lillehammer, har man automatisk et forhold til Aulestad [gården Bjørnson bodde på, i dag museum, red. anm.].

Med et budsjett på cirka seks og en halv million kroner er det mange bidragsytere som må til. Skal man gjøre et prosjekt som dette, som jo ikke har noen form for statlig støtte, forklarer Thommessen. Flere stiftelser er involvert, slike som Sparebankstiftelsen. Sparebank 1 er sponsor, og både kommunen og fylket er inne med bidrag. Reiselivet i Lillehammer stiller også opp, og Gudbransdalen Ullvarefabrikk leverer stoffer til oppsetningen. I tillegg kommer musikerne fra Musikk i Innlandet, Orkester Innlandet, Lillehammer Symfoniorkester og Dextra Musica.

Noe norsk

– Jeg hadde aldri hørt om stykket, sier Ivi Karnezi.

Det er hun som har hovedrollen. Den gresk-norske sangerinnen har fremført roller på flere operahus i Europa, som Lyon og Braunschweig.

Hun sier det er spennende å synge på norsk. Det gjør det både gøy og utfordrende, siden man ikke kan tulle med teksten.

– Det er gøy å synge på norsk fordi det også vokalt sett føles som stemmen faller mye mer naturlig på plass gjennom språket, siden det er mitt morsmål, sier Karnezi.

Hun mener Hulda er en ulykkelig figur, først og fremst på grunn av tragedien med hennes far og hele historien med Aslakslekten. Det er dette som gjør henne så hevntørstig og opptatt av å holde fast i den gamle troen, mener hun. Dessuten sier ikke åsatroen at man skal «vende det annet kinn til», slik kristendommen befaler.

– Jeg vil nok si hun er litt norsk i at det er tak i henne, og at hun er uredd for autoriteter. Hun står opp mot det religiøse, ved at hun holder noe fast ved de norrøne gudene. Hun går sin egen vei og er selvstendig, men blir jo også et offer. Jeg tenker at det er tak i norske jenter og kvinner, at de ikke bare er ute etter penger og status.

Musikken er dyp og dramatisk, mener hun.

– Det er fantastisk musikk. Mye der er veldig dramatisk – kanskje noe av det mest dramatiske jeg har sunget noen gang. Det er mye kompleks dramatikk der.

Blekt ungdomsminne

Edvard Hoem forklarer at det først var den 4. november 1865 Bjørnson fikk se sitt teaterstykke oppført, på Christiania Theater.

– Bjørnson er blitt 33 år gammel. Han tror at publikum vil finne stykket for mørkt. Han ser ikke selv stykket på premieren, men går to skritt foran sceneteppet og hilser publikum under applausen.

Bjørnson fikk naturlig nok ikke se operaen han selv hadde skapt grunnlaget for.

– Det kan se ut til at Halte-Hulda bare var et blekt ungdomsminne for Bjørnson, da operaen omsider var ferdig, avslutter Edvard Hoem.