Ny bok byr på sjangertro kapitalismekritikk for den venstreradikale menigheten

I kjølvannet av høyrebølgen på åttitallet har det blitt sagt at høyresiden vant den økonomiske debatten mens venstresiden vant kulturkampen. Begge disse seirene var liberale seiere. Både i den økonomiske og den private sfæren har vi funnet ut at for mye innblanding utenfra er en uting.

Samtidig er det mange som er avhengige av økonomisk innblanding utenfra gjennom velferdsstaten. Men for den private sfærens del er det merkverdig hvor godt vi mestrer livet uten innblanding.

For selv om institusjoner som familien eller kirken får mindre betydning, virker det som vi i Norge klarer oss godt på egne bein. Vi har en utpreget individualistisk kultur, men er likevel de minst ensomme og mest lykkelige i verden.

Derfor er det bare relativt få, noen kristne og verdikonservative kanskje, som er veldig bekymret for familien og kirkens forvitring. (En langt større gruppe er imidlertid bekymret for hvordan nasjonen som fellesskap blir endret på grunn av innvandring.)

Men det finnes også en annen liten gruppe som fortviler over tapte fellesskap. Denne gruppen består i hovedsak av akademikere på venstresiden, med utdannelse innen humaniora og samfunnsfag. Som om de skulle ha vært verdikonservative, kan disse finne på å skrive at det har blitt for mye ansvar på enkeltindividets skuldre og at det er synd at gamle fellesskap forvitrer. Men siden familie, kirke og (delvis, mer om det senere) nasjon er ord de har allergi mot, ønsker de ikke å gjenopplive de tapte fellesskapene ved å gå til angrep på verdiliberalismen. Isteden vil de den den økonomiske liberalismen til livs. Det er dog høyst uklart hvordan mindre økonomisk frihet vil gjenopplive de tapte fellesskapene, samtidig som vi holder fast på verdiliberalismen. Derfor nøyer de seg som regel med å kritisere det bestående. Løsningsforslagene deres pleier å være av det diffuse slaget.

Klisjétungt om liberalismen

Forfatterne av den nye antologien Ingen mennesker er født frie tilhører denne gruppen. Boka er en «kritikk av liberalismen», og i innledningen slås det fast at vi i dag lever i «liberalismens nye gullalder». «De folkevalgte har abdisert til fordel for markedet». Jeg er litt usikker på hva forfatterne sikter til her. Muligens mener de at de folkevalgte burde bedrevet utstrakt tukling med den private eiendomsretten. Men det tør de vel ikke si høyt, for de burde vite at noe slikt ganske kjapt ville gjort oss alle fattigere.

Vi får også vite at "Stalins brutale framferd i Øst-Europa [hadde] diskreditert kommunismen som alternativ til frimarkedskapitalismen". Noen andre grunner nevnes ikke, men jeg er nokså sikker på at kommunismen fortsatte å diskreditere seg selv helt frem til den kollapset. Det skjedde ikke minst på grunn av illiberal økonomisk politikk, men det tror kanskje ikke skribentene bak antologien noe på.

Les også intervju med bokens redaktører: – Arbeiderpartiet har gått gjennom en markedsliberal vending.

Det står også ting i innledningen som jeg kanskje kan være enig i, for eksempel angående New Public Management. Det finnes absolutt eksempler på markedsøkonomisk logikk, eller perverterte utgaver av den, der den ikke hører hjemme, men eksemplene blir ikke konkrete nok.

Mot slutten av innledningen hevdes det at den økonomiske liberalismens herjinger er årsaken til høyrepopulismens fremvekst. Det kan være delvis riktig, men høyrepopulismen er vel så mye en reaksjon mot verdiliberalismen og innvandringspolitikken forfatterne av antologien selv står inne for. Nasjonalisme var for eksempel viktigere for Brexit-velgerne enn økonomi.

Forkvaklet virkelighetsbeskrivelse

En potensiell dialog mellom den akademiske venstresideklikken og alle oss andre som også er motstandere av tøylesløs liberalisme, strander uansett allerede ved virkelighetsbeskrivelsen. I Europa i 2017 lever vi nemlig ikke under noe markedsfundamentalistisk åk, men i velferdsstater. Og disse velferdsstatene er allerede vanskelige nok å finansiere bare gjennom å skattlegge borgerne. I tillegg må det lånes milliarder på milliarder som fremtidige generasjoner helt sikkert vil kunne få bruk for selv, eller, som i Norges tilfelle, så brukes det oljepenger. I Norge utgjør for øvrig offentlig sektor noe slikt som 58 prosent av fastlands-bnp. I 1960 (gullalderen før liberalismen kom og tok oss?) var den på 26 prosent. Når vil liberalismekritikerne egentlig være fornøyde? På 80 prosent?

Aldri har velferdsstaten nemlig vært mer inngående til stede og tatt vare på folk. 21 prosent av nordmenn i arbeidsfør alder går på trygd. Og ja, staten har også sluppet taket fra mange ting. Telemonopolet er for eksempel oppløst. Men det tror jeg egentlig ikke skribentene bak antologien savner.

Den tyske filosofen Peter Sloterdijk mener at vi slett ikke lever i et kapitalistisk samfunn, men under en semi-sosialisme på privateiendommens grunnlag. Det høres langt riktigere ut, spør du meg.

Skribentene kan sikkert forklare meg hvorfor jeg tar feil her. Det har for eksempel kanskje ikke noe å si at staten er så stor når den er gjennomsyret av New Public Management, eller noe sånt? Men de tar seg ikke bryet med å gjøre det. Liberalismens hegemoni blir tatt for gitt. Og artiklene i antologien blir bare til å gjespe over for oss som ikke allerede deler forfatternes eksentriske virkelighetssyn.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Trivielt og drøvtygget

Den innledende artikkelen som boka er oppkalt etter, illustrerer dette. Jeg kan avsløre for Sigurd Hverven at ingen, ikke engang de som lager slagord på hjemmesida til Venstre, mener helt bokstavelig at «alle mennesker er født frie». At individets frihet kveles uten visse former for avhengighet og fellesskap, er trivielt. Det samme burde det være at definisjonen av frihet ikke er å gi etter for kjøpeimpulser. Diskusjonen begynner når du kan nevne konkrete eksempler på hvilke friheter du vil ta fra folk.

Den mest sjangertro kritikken av det nyliberale samfunnet kommer fra Linn Stalsberg. Som i bokas innledning, gjentas de kapitalismekritiske klisjeene som har blitt fremsatt tusen ganger før. En hverdag der «det meste er marked», stilles opp mot en svunnen, solidarisk fortid der det så vidt jeg forstår ikke fantes et arbeidsmarked, og staten hadde «et grunnleggende ansvar for å finne jobb til deg». En ting var ny, da. Begreper som godhetstyrann og hylekor er «retoriske produkter av nyliberalistisk politikk og praksis». Det hadde jeg ikke tenkt på før.

Men uansett, la oss for eksempel da bare gå god for at en eventuell økning av psykisk lidelse blant ungdom skyldes nyliberal ideologi, og ikke en eller annen uheldig kombinasjon av sosiale medier, en livsfiendtlig streberkultur og at altfor mange satser på høyere utdanning. Skal dette virkelig løses gjennom politisk inngripen i økonomien og arbeidsmarkedet, istedenfor å prøve å få de som er rammet til å endre holdninger? Bruk i alle fall heller tiden på å argumentere for det enn på å svartmale og karikere samfunnet.

Litt ros til slutt

Til slutt skal jeg si noen fine ord om boka. Bidragsyterne har for eksempel rett i at mer liberalisme, forstått som mindre demokrati og mer europeisk integrering, ikke er riktig medisin mot høyrepopulisme. Selv tror jeg demonteringen av de europeiske nasjonalstatene har foregått altfor raskt. Men jeg registrerer at det bare er i Norge at venstresidefolk er enige med meg. I Norge har ikke nasjonen havnet på den verdikonservative skraphaugen ennå, i motsetning til for eksempel i Storbritannia der venstresiden spilte på lag med finansnæringen og resten av samfunnseliten mot den Brexit-velgende arbeiderklassen. Jeg lurer på om EU-motstand kommer til å bli sett på som håpløst gammeldags i løpet av noen år, også på den norske venstresiden.

Mímir Kristjánssons bidrag i antologien handler om effektiv altruisme og er en særdeles lesverdig kritikk av denne formen for veldedighet. Jeg har selv kjøpt malarianett i julegave til min far to ganger nå. Men jeg mener å ha lest at disse muligens bidrar til å gjøre lokale nettprodusenter i Afrika arbeidsløse. Ideer som høres gode ut på papiret, har det med å lede til uforutsette konsekvenser.

Ellen Engelstad skriver om hvordan tradisjonell venstresidepolitikk blir erstattet av meritokrati. Dette skjer når det blir en kampsak for venstresiden at flest mulig skal få høyere utdannelse. Da glemmer man å kjempe for bedre vilkår for de som forblir i arbeideryrker. Et samfunn med stadig økende status- og inntektsulikhet mellom de som har høyere utdannelse og bermen, høres unektelig ut som et lite trivelig sted. Løftet om gratis utdanning skal for øvrig ha vært en viktig grunn til at så mange unge (og foreldrene deres) stemte på Jeremy Corbyn ved det britiske valget i sommer.

Noen av artiklene i denne antologien kan altså leses uten at man først må leve seg inn i et parallelt nyliberalt univers. Men jevnt over er den like spennende og relevant som 70-tallspamflettene foresideillustrasjonen etterlikner.