En sorg som hennes

Noe av det første jeg tenkte på da jeg begynte å lese Siri Hustvedts nyeste bok, var Joan Didions The Year of Magical Thinking (2005). I boken skriver Didion om året etter at ektemannen gjennom snart 40 år, brått faller om under middagen og dør av et hjerteinfarkt: «I could not count the times during the average day when something would come up that I needed to tell him. This impulse did not end with his death. What ended was the possibility of response.» De magiske tankers år er det året hun ønsket og ventet på at John skulle komme tilbake.

Sorglitteraturen er en særegen sjanger, og mang en kjent forfatter har oppigjennom minnes sine kjære. Didion skev senere Blue Nights (2011), om datteren Quintana Roo, som døde da hun bare var 39 år gammel. I A Grief Observed (1961) skriver C. S. Lewis om tapet av hans kone, Joy. Hva betyr det å miste den umistelige? spurte han.

Gjenferd. En kjærlighetshistorie består av flere deler: Det er Hustvedts egne refleksjoner fra de siste årene. Det er hennes egne rapporter fra «Kreftland»; e-postene sendt til venner og bekjente under Austers sykdomsleie, og det er Austers egne brev til det lille barnebarnet Miles. Auster så for seg å skrive en liten bok på 100-200 sider, der han fortalte familiehistorien til Miles. Den rakk han dessverre aldri å fullføre, men flere av brevene er inntatt underveis i Hustvedts bok. Hustvedt og Auster var begge skrivende mennesker, anerkjente forfattere som gjennom et langt samliv skrev, kritiserte og diskuterte hverandres tekster. Nå kan de ikke lenger avtales om og møtes midt i arbeidsdagen og sette seg i de grønne stolene så Auster kan lese høyt fra sine nyskrevne sider. De hadde sine ulikheter i stil og språk, ulikheter i lesing, men respekterte det ukrenkelige i hverandres arbeidsplass.