25 år siden Equinor gikk på børs

I dag er det et kvart århundre siden børsnoteringen av Norges største selskap. 26. april 2001 ble delprivatiseringen av Statoil politisk vedtatt. Selskapet, som siden har skiftet navn til Equinor, ble børsnotert 18. juni samme år – først i Oslo, så i New York.

I første omgang beholdt den norske staten 81,7 prosent av eierandelene i selskapet. Etter videre nedsalg i 2004 og 2005 ble den norske statens eierandel i Statoil redusert til 70,9 prosent. Fra og med 2009 er den norske statens eierandel i selskapet på 67 prosent.

Børsnoteringen representerte et vendepunkt for selskapet og satte punktum for en av Norges mest suksessfulle industripolitiske epoker. Statsoljeselskapet hadde vært viktig i utviklingen av den norske petroleumsvirksomheten, og det hadde bidratt med betydelige inntekter til det norske samfunnet.

I løpet av 29 år hadde Statoil hatt et samlet netto overskudd på 80 milliarder kroner, avgitt 26 milliarder kroner i utbytte til eieren og betalt 170 milliarder kroner i skatt. I tillegg til dette hadde selskapet bidratt til utviklingen av den norske leverandørindustrien, samt norsk forskning, teknologi- og kompetanseutvikling.

Historien om Statoils 29 år som heleid statsbedrift er på flere måter en solskinnshistorie. Men børsnoteringen kom ikke ut av løse luften. Statoils vei mot børsen var en del av en bredere internasjonal og nasjonal trend.

Forut for børsnoteringen av Statoil ble flere europeiske statsoljeselskaper privatisert. Fra 1979 reduserte den britiske staten gradvis sin eierandel i BP, og i 1987 var de statlige eierinteressene helt avviklet. I 1989 begynte den spanske staten privatisering av Repsol og selskapet ble børsnotert.

Den franske staten solgte flere av sine eierandeler i Elf Aquitaine og Total i 1990-årene. Begge selskapene ble børsnotert i 1992. Italienske ENI ble børsnotert i 1995, mens både Hellenic Petroleum fra Hellas og Fortum fra Finland ble børsnotert i 1998.

Da Statoil gikk på børs, var helstatlig eide oljeselskaper nærmest en kuriositet i Europa.

Men børsnoteringen var også en del av en nasjonal trend. Det var en stor politisk vilje til å finne markedsløsninger på styringsproblemene som eksisterte i flere av de heleide norske statsbedriftene. En viktig årsak til disse problemene var at det ikke ble trukket et godt skille mellom politikk og bedriftsstyring. For eksempel kunne Stortinget finne på å tvinge flere av statens selskaper til å avgi store og ekstraordinære utbytter for å dekke utgiftsøkninger på statsbudsjettet.

Særlig omkring tusenårsskiftet ble det en mer utbredt oppfatning at staten måtte opptre som en mer profesjonell eier. Staten skulle i økende grad opptre på lik linje med private eiere.

Videre ble den deleide modellen oppfattet som mer funksjonell og mindre belastende enn den heleide modellen. En viktig grunn til dette var de erfaringene staten hadde hatt med Norsk Hydro som et delprivat selskap. Disse var grunnleggende positive. Selskapet hadde skapt lite hodebry for staten – i motsetning til de heleide selskapene. Det statlige eierskapet i Norsk Hydro hadde bidratt med stabilitet på eiersiden, samtidig som de private eierne og selskapets tilstedeværelse på børs hadde bidratt med økt inntjenings- og kostnadsbevissthet.

Telenor brukte den vellykkede «Hydro-modellen» som argument for at selskapet burde delprivatiseres og børsnoteres. I 2000 ble Telenor børsnotert. Den deleide modellen har gått fra å omfatte Norsk Hydro alene, til også å omfatte selskaper som Telenor, Kongsberg Gruppen, DNB, Yara og Statoil/Equinor. Alle blant Norges mest vellykkede selskaper.

I Statoils tilfelle var det flere faktorer som talte for delprivatisering og børsnotering.

For det første ble det etter EØS-avtalen mer åpenbart at norsk oljevirksomhet ikke lenger ble styrt gjennom eierskapet i Statoil, fordi staten ikke lenger fikk lov å gi selskapet fordeler. Oljevirksomheten ble i større grad styrt gjennom konsesjoner, regler, skatter og avgifter.

For det andre førte Statoils internasjonalisering og store utenlandsinvesteringer til at fellesskapets penger ble mer direkte eksponert. Dersom det blir investert feil, kan store verdier gå tapt. Det er tryggere å dele denne risikoen med private investorer, fordi risikoen for feilinvesteringer blir mindre ved at flere vurderer prosjektene. Det betyr ikke at denne risikoen blir borte, noe blant annet selskapets investeringer i USA tydelig har vist, men det reduserer risikoen.

For det tredje ble Statoil behandlet strengere enn konkurrenten Hydro, fordi selskapet var heleid av staten. Statoils mislykkede forsøk på å kjøpe opp oljeselskapet Saga er et godt eksempel på dette. Det helstatlige eierskapet førte også til en vilkårlig utbyttepolitikk, som ga lite forutsigbarhet for selskapet.

En viktig grunn til at den deleide eierskapsmodellen er vellykket, er at staten ofte ikke klarer å foreta gode analyser og vurderinger av risiko og forventet lønnsomhet på egenhånd. Ved å være på børs får selskapene en mekanisme – markedet – som kan gjenkjenne feil og dårlig bedriftsstyring. Markedet måler og veier selskapene kontinuerlig, og vil reagere negativt, dersom bedriftene tar dårlige avgjørelser.

Da Arbeiderpartiet diskuterte delprivatisering og børsnotering av Statoil på et landsmøte under prosessen, ble det trukket frem et argument som gikk ut på at det er bedre å eie to tredjedeler av et Statoil som er dobbelt så stort, enn å eie 100 prosent av et selskap som bare er halvparten så stort.

Historien gir dette argumentet tyngde.

Equinor er i dag det klart største selskapet på Oslo Børs med en markedsverdi på om lag 900 milliarder kroner. I de 25 årene selskapet har vært på børs, har det gitt en totalavkastning på 1780 prosent. Siden børsnoteringen skal Equinor ha betalt over 2000 milliarder kroner i skatt til den norske stat.