DEBATT

Røyk etter eksplosjonen fra en israelsk bombe i Teheran 13. juni 2025.

Regjeringen på etterskudd i Iran-politikken

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentenes.

Før morgengry i den middelalderske kulturbyen Isfahan, ble to unge menn hengt ved galgen 28. juli. 27 år gamle Amirhossein Safari og Abolfazl Sepahi, 23, var to i en lang rekke av politiske fanger som har endt sine liv med en stram løkke rundt halsen. Safari og Sepahi ble i en svært omstridt rettssak anklaget for drap på politistyrker i forbindelse med det landsdekkende opprøret i januar 2026. Menneskerettighetsgrupper har gjentatte ganger dokumentert omfattende tortur mot politiske fanger for å tvinge frem falske tilståelser som siden legitimerer henrettelser. Flere titalls arresterte demonstranter og politiske fanger har blitt henrettet av presteregimet siden januar. 

Mens verdens øyne er festet mot skipstrafikken i Hormuz-stredet, i frykt for de stigende bensinprisene ved pumpene, benytter regimet krigens tåke til å eliminere sine motstandere. Aktivister med tilknytning til den demokratiske opposisjonen Folkets Mojahedin og den Kurdiske Alliansen er fremste ofre for Revolusjonsgardens drapsmaskineri. 

Unge Mehdi Khaneki var en 26 år gammel mann med bachelor i juss og medlem av Folkets Mojahedins opprørsnettverk i Iran. Under januar-opprøret sørget han ifølge opposisjonskilder for at unge kvinnelige demonstranter som var omringet av Revolusjonsgarden fikk slippe fri ved at Mehdi og kameratene hans lagde spetakkel på noen meters avstand fra dem og dermed rettet gardens oppmerksomhet og våpen mot seg selv. Kvinnene benyttet da anledningen til å flykte. Mehdis redningsaksjoner i byen Karaj var så vellykkede at etterretningstjenesten merket seg virksomheten og kartla bevegelsene hans. Noen uker senere ble unge Mehdi arrestert og grovt torturert. Han nektet å angi sine kamerater. For sin tapperhet ble han 22. juli henrettet i hjembyen Karaj. Tolv andre av hans medaktivister i Folkets Mojahedins opprørsnettverk er dømt til døden og står i umiddelbar fare for henrettelse. 

I februar gikk seks kurdiske partier sammen i en storkoalisjon (The Coalition of Political Forces of Iranian Kurdistan/ den Kurdiske Alliansen) i den hensikt å forene kreftene i kampen mot det iranske presteregimet og for den kurdiske befolkningens politiske og kulturelle rettigheter. Denne solidaritetserklæringen møtte presteregimet med massivt bombardement av Alliansens leire i de kurdiske selvstyreområdene i Irak. Mens Alliansens væpnede styrker (som ikke har hatt noen væpnede aktiviteter i flere år i de kurdiske områdene i Iran) er spredt i fjellområdene, benyttes leirene hovedsakelig som oppholdssted for deres sivile pårørende. Senest 19. juli ble partiet PAK rammet av iranske droneangrep. Ifølge partiet viser medisinske undersøkelser av 9 sårede og funn fra åstedet, at hvitt fosfor kan ha blitt brukt i ammunisjonen. Dersom disse opplysningene bekreftes gjennom en uavhengig internasjonal granskning, utgjør dette en grov krigsforbrytelse. Hvitt fosfor er giftig og kan påføre ofrene ekstreme brannskader i lang tid. 

I den samme perioden er kurdiske aktivister i byene Mahabad, Saravan og Paveh blitt beskutt og drept i bakholdsangrep av Revolusjonsgarden. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Hengaw ble den kurdiske kulturaktivisten og kunstfotografen Mehdi Tavakkoli beskutt og drept sammen med sin mor og søster mens de kjørte intetanende på landeveien mellom Marivan og Baneh en varm sommerdag den 26. juli. Det islamistiske presteregimet oppfatter selv kurdisk kunst som uttrykk for nasjonal stolthet og motstand som må strupes.

Imens vestlige land og naboer i regionen prøver å overtale presteregimet til å sette seg ved forhandlingsbordet, fortsetter Revolusjonsgardens dødshjul å kverne. For det iranske presteregimet frykter sitt eget folk mer enn det frykter amerikanske droner og raketter. Det bør også vår norske regjering merke seg når de gjør seg flid med å få innpass som fredsmeklere i konflikten mellom Iran og USA. For det er snarere konflikten mellom den iranske befolkningen og det islamistiske diktaturet som vil forme landet fremtid. På dette politikkområdet er regjeringen på etterskudd. 

Norske myndigheter har ennå ikke svartelistet Revolusjonsgarden slik USA og EU har gjort. Henrettelser av politiske motstandere og rakettangrep mot kurdiske leiere, er blitt møtt med taushet av Norge. Forsvar av folkeretten er Norges fremste rettesnor i utenrikspolitikken. Norge bør heller gå i bresjen for å kreve en uavhengig granskning av det som kan være fosforangrep mot den Kurdiske Alliansens leiere i Irak. Norges utenriksdepartement viser til lange tradisjoner for dialog når de konfronteres med krav om fordømmelse. Men dialog på hvem sine premisser? Hvilken troverdighet eller autoritet stiller Norge med i en dialog med presteregimet når regjeringen konsekvent nekter å offisielt erkjenne dets grove og godt dokumenterte forbrytelser? Ved å tie i møte med offentlige henrettelser av politiske fanger og mulige krigsforbrytelser mot landets kurdiske befolkning, risikerer regjeringen at den ofrer Norges omdømme som humanitær aktør i bytte mot dialog på falske premisser, samtidig som de fremmedgjør de demokratiske opposisjonelle kreftene som sikter mot å forme landets fremtid. 

Det blir ingen bærekraftig fred med Iran uten frihet for befolkningen i Iran!

Takk til deg som abonnerer og betaler for journalistikk! Du støtter en fri og uavhengig presse, en av byggesteinene i demokratiet.

Til deg som ikke er abonnent på Minerva: Du får gratis tilgang på denne teksten fordi andre abonnerer på Minerva, høyresidens dagsavis. Dersom du også vil bidra og liker det vi skriver, podkastene våre eller debattplattformen vi tilbyr, bli abonnent du også ved å trykke her (åpner ny fane).

Powered by Labrador CMS