For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Irans reelle alternativ ligger ikke i en nostalgisk lengsel etter fortiden, eller i å dytte frem influencere med kongelige titler. Det iranske folket ofrer ikke livet for å erstatte et diktatur med et annet.
Mens henrettelsene i Iran nå skjer på løpende bånd og det iranske folket kjemper en desperat eksistensiell kamp mot teokratiet, preges norske medier av et merkelig tunnelsyn. Dekningen handler nesten utelukkende om geopolitikk – om Hormuz-stredet er åpent eller stengt, og hvordan oljeprisen påvirkes. Midt i denne lammende stillheten om regimets daglige terror, ser vi et annet urovekkende fenomen i Norge: Norske politikere og institusjoner som løper etter billige symbolske poeng, fullstendig frakoblet den reelle dynamikken i den iranske opposisjonen.
Så sent som 16. mai i år sto profilerte norske politikere på talerstolen under en monarkistisk demonstrasjon i Oslo. Kort tid etter har vi sett at Oslo Freedom Forum velger å invitere Noor Pahlavi, datteren til den selvutnevnte kronprinsen Reza Pahlavi. At både toppolitikere og profilerte menneskerettsarenaer i Norge ukritisk ruller ut den røde løperen for denne fløyen, viser hvor rystende naive og «bortreiste» norske beslutningstakere er i møte med iransk realpolitikk. De forsvarer seg sikkert med at de støtter det iranske folkets frihetskamp, men denne misforståtte velviljen understreker nettopp behovet for en kritisk belysning av hvilke krefter som faktisk søker politisk legitimitet i Norge akkurat nå.
De monarkistiske grupperingene, frontet av den tidligere sjahens familie, er ikke et nytt, demokratisk alternativ. De er en bevegelse med dype røtter i et arvelig diktatur – en institusjon som aldri utviklet seg til et reelt konstitusjonelt monarki, men som fungerte som et personlig ettpartistyre der all makt var konsentrert hos én person.
Det største paradokset er monarkistenes forhold til sin egen historie. Bare måneder før monarkiets fall i 1979 holdt sjahen selv en tale der han erklærte: «Jeg har hørt stemmen til deres revolusjon... Jeg lover at fortidens feilgrep, urettferdighet og korrupsjon ikke skal gjentas.» Sjahen innrømmet altså selv tyranniet. Likevel velger hans tilhengere i dag å selge en polert og fiktiv versjon av fortiden til vestlige beslutningstakere og en ny generasjon iranere.
Monarkistene hevder de nå kjemper for et moderne, konstitusjonelt monarki etter europeisk modell. Men det er et dypt gap mellom denne retorikken og deres faktiske skriftlige planer. I Reza Pahlavis egne publiserte styringsdokumenter for en overgangsperiode avdekkes en maktstruktur som strider fundamentalt mot demokratiske prinsipper. Dokumentene legger opp til at én enkelt person skal ha fullmakt til å utnevne ledelsen i rettsvesenet, diktere regjeringens sammensetning og ha overordnet kontroll over militære styrker og etterretning. Dette er ikke et skandinavisk demokrati. Dette er en autoritær maktmodell.
Bak den polerte vestlige fasaden skjuler det seg også en langt mørkere adferd i europeiske gater. Det vi er vitne til, er ikke bare systematisk netthets og bruk av falske kontoer for å kneble kritikere, men en direkte fysisk maktdemonstrasjon. I Tyskland har sjah-tilhengere dukket opp i demonstrasjoner med T-skjorter merket med SAVAK – sjahens beryktede og brutale hemmelige politi. I London har de paradert i militære uniformer, og i Danmark har de stilt opp i paramilitær bekledning. Dette er en bevisst strategi for å vise muskler, true og skremme andre demokratiske opposisjonelle i eksil. Det betimelige spørsmålet blir: Hvis de oppfører seg slik i dag, hva vil de gjøre om de får makt i morgen?
Det mest alvorlige eksempelet på denne ukritiske norske legitimeringen så vi nylig på aller høyeste nivå. Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) valgte offisielt å ta imot Noor Pahlavi på Stortinget. Store medier som VG kastet seg på og ga hendelsen bred, ukritisk dekning i beste sendetid, der sjahens barnebarn i god tro ble omtalt som «prinsesse». Når landets fremste folkevalgte og største aviser ukritisk løfter frem og gir kongelig status til representanter for et historisk, arvelig diktatur, svikter de de demokratiske verdiene Norge skal stå for.
Irans reelle alternativ ligger ikke i en nostalgisk lengsel etter fortiden, eller i å dytte frem influencere med kongelige titler. Det iranske folket – kvinnene, arbeiderne og ungdommen som risikerer galgen hver eneste dag – kjemper for et uavhengig, demokratisk og sekulært samfunn. De ofrer ikke livet for å erstatte et diktatur med et annet.
Det er på høy tid at det politiske Norge, debattredaksjonene og menneskerettsorganisasjonene våkner, slutter å la seg blende av overfladisk PR, og innser hvem de faktisk deler scene med.