Uforsonlige motsetninger

Det er få saker som virker mer polariserende enn Israel/Palestina-konflikten. For mange utgjør det en viktig del av ens identitet, et standpunkt som befester ens posisjon i en større kulturkrig. Mer enn som så, for noen er det en konflikt som gir mening i transcendental forstand; en kamp som tydeliggjør feil og rett, godhet og ondskap. Douglas Murrays siste bok er et eksempel på denne type bevisstgjøring om konflikten. Her tar han ikke bare uforbeholdent side med Israel i kampen mot Hamas, men han opphøyer også krigen til noe langt større. Den utkjempes av krefter som avspeiler godt og ondt; Israels livsglede mot dødsforherligelsen til islamistiske grupper som Hamas og Hizbollah. Det er en sivilisatorisk kamp.

Bok

On Democracies And Death Cults: Israel and the Future of Civilization

Douglas Murray

Broadside Books, 2025

Det siste året har det kommet bøker på løpende bånd som omhandler Israel/Palestina konflikten og betydningen av 7. oktober 2023. Den fransk-jødiske filosofen Bernard-Henri Lévy kom nylig ut med boken Israel Alone, omtrent samtidig som den israelske historiker Ilan Pappes A Very Short History of the Israel/Palestine Conflict. Begge på hver sin ytterkant av konflikten. Nå er det journalist og forfatter Douglas Murrays tur. Murray har de siste årene blitt en av de mest kjente konservative kommentatorene i den vestlige verden, og er en svoren tilhenger av Israel. Hans siste bok, On Democracies And Death Cults: Israel and the Future of Civilization (Broadside Books: 2025), har ingen diplomatiske forestillinger, fiendebildet er krystallklart.

Boken fastslår Hamas’ dype korrupsjon og religiøse, men også antisemittiske, fanatisme som uforsonlig, og i sterk motsetning til deres erkefiende Israel. Israels samfunn er ment å bevare og beskytte liv, mens Hamas hyller jødiske drap samt martyrdøden blant egne. I overensstemmelse med militærhistorikeren Andrew Roberts, så mener Murray at Hamas’ åpenlyse glede og ekshibisjonering av massedrap på jøder gjør dem verre enn nazister.

Førstehåndserfaringer

Bokens førstehåndsberetninger fra Israel og Palestina bidrar til en dikotomisk forståelse av konflikten. De av oss som har sett Murrays opptreden på Joe Rogans podcast, i debatt med komikeren og Midtøsten-kommentator Dave Smith, vil huske hvordan førstnevnte gjorde et ekstra stort nummer ut av at Smith ikke har vært i Israel/Palestina. Et for stort nummer, spør du meg. Det var en retorikk som passet inn med Murrays vel overbærende og litt nedlatende stil, noe som ikke gir et heldig inntrykk. I denne boken forstår man litt bedre hvorfor dette er et såpass viktig poeng for Murray. Han har bodd og reist mye i regionen, spesielt etter 7. oktober. Hans erfaringer og opplevelser med steder – alt fra åsteder som kibbutzene Be’eri og Nir Oz til bakkekampene i Gaza og Sør-Libanon – og folk – alt fra palestinske fanger som var med på angrepet, til Benjamin Netanyahu – gir boken autoritet.

Det er sterke historier som blir levert i hans møte med israelske ofre, ikke bare jøder, men også arabiske muslimer og drusere. Det er flere heltefremstillinger, spesielt fra sivilsamfunnet som måtte trå til mens terrorangrepene foregikk. Ispedd disse enkelthistoriene, redegjør han for den historiske utviklingen i området siden 1948, som på ensidig vis gir Israel et moralsk overtak.

Kampen mellom godt og ondt

Det israelske samfunnet blir fremstilt som noe eksepsjonelt, en liberal multikulturell stat med like rettigheter for minoriteter. Et samfunn som gjør det beste ut av situasjonen, med fornyet livsglede; og som klarer å bekjempe deres eksistensielle trussel, nettopp fordi de vil ivareta denne livsgleden. Hans møte med Gaza er rake motsetningen; et sted hvor den militære infrastrukturen er blandet sammen med sivilsamfunnet, der folk er undertvunget terroristenes vilje. Hvilket også er bokens overordnede tema, kampen mellom godt og ondt; Murray innrømmer at dette er utdaterte begrep som vestlige samfunn føler seg hevet over, men likefullt helt nødvendig for å være bevisst krigen som foregår i Midtøsten.

Boken tar videre for seg det Murray tydelig mener er vestlig vrangforestilling og hykleri. Det er ingen tvil hos forfatteren at antisemittisme i den vestlige verden lever i beste velgående. Han påpeker at uansett hva jødene foretar seg, hvilken tilstand eller situasjon de befinner seg i, så blir de gjenstand for kritikk eller fordømmelse. En særlig interessant del av boken er hvordan Murray forstår den antisemittistiske holdning, hvorpå han benytter seg av krigsreporteren og forfatteren Vasilij Grossmans definisjon. Kritikken mot jødene avslører egne mangler og feil: «Tell me what you accuse the Jews of – I’ll tell what you’re guilty of.» Beskyldninger om folkemord, etnisk rensing, konsentrasjonsleirer, og kolonialisering kommer ofte fra vestlige politikere og arabere som projiserer eget begjær eller fortidig skyld på Israel og jødene. Samtidig beskylder han mange venstreradikale med å ha antivestlige holdninger som gjør at de støtter alt som kan bidra til den vestlige verdens undergang, uansett om deres verdisett er uforenlige med et islamistisk samfunn.

Antisemittisme

Murray nøyer seg ikke bare med å kritisere Israels hovedmotstandere, Hamas, Hizbollah og Iran. Han understreker hvordan konspiratorisk antisemittisme er integrert i Midtøstens muslimske samfunn, mye på grunn av stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseinis veldokumenterte omfavnelse av nazistene. Etter 2. verdenskrig fikk hans nazistiske overbevisninger florere fritt i regionen. Han beskriver et Vestbredden under Det palestinske selvstyret som aktivt hyller terrorister, noe som vitner om avgjørende kulturforskjeller. I Murrays resonnement kan alle samfunn produsere fanatikere og ekstremister, handlingene deres er en ting, men «how they are remembered, and whether they are widely venerated… reveals the deeper truth about the society».

Murrays bok argumenterer omhyggelig for Israels side av saken, ofte overbevisende. Men det er en bok uten nyanser, for og ikke snakke om flersidige perspektiver. I en kamp mellom renspikket godhet og ondskap, så er det vel heller ikke nødvendig. Boken stiller et ufrivillig spørsmål om hvor hensiktsmessig, og meningsfylt, en slik forståelse kan være. Den ender med en positiv tone, på grunn av Murrays tro og håp for Israel; men hvis Israel er det eneste lysglimtet i en region ellers fordekt i mørke, så er det vanskelig å se noe vei videre.