BØKER

Fremragende fra Jonas Bals om fascisme og antifascisme

Ingen grunn til å frykte et propagandaskriv når Jonas Bals gir seg i kast med historien om fagbevegelsens kamp mot fascisme. Bals er politisk, men driver ikke med spinn, og bør leses av alle historieinteresserte.

Publisert Sist oppdatert

Bok

Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865-1940

 Jonas Bals

Res Publica, 2023

532 sider

Jonas Bals (historiker, politiker, maler, fagforeningsmann og rådgiver i LO) har skrevet en kraftprøve av en bok om kampen mot fascismen i årene frem til andre verdenskrig. Boka er grundig, opplyst og velskrevet, om enn til tider litt vel detaljrik. Ikke minst åpner den for refleksjon og debatt, for her er det ingen tvil om at den politiske Bals preger historiefremstillingen, med klassemotsetninger og klassekamp som åpenbare tyngdepunkt.

Men Bals er ingen dogmatiker. Han skriver med kritisk refleksjon og slipper luft inn i historien. Han hamrer løs på venstresidens «egne» dogmatikere og kynikere. Som samfunnsdebattant har Bals utmerket seg som en konsekvent liberal demokrat, som en prinsippfast motstander av alt autoritært. Hans nådeløse angrep på ytre venstres hykleri i debatten om våpen til ukrainerne vil for eksempel bli stående.

Samtidig kan leseren undre seg over hvordan det er mulig å kombinere et så eksplisitt marxistisk (?) historiesyn med liberaldemokratisk pluralisme. Sånn sett kan jeg like godt komme med kritikk med én gang: Det er ikke alltid de to verdenene henger helt i hop i Bals storverk.

Kaotiske tider

Bals kan fremstå noe unyansert når han litt for ofte fremstiller mobilisering mot kommunisme som ondsinnet kapitalisme og ditto arbeiderbevegelsens mobilisering som frihetlig. Her sliter Bals med å rydde opp i kaoset, og hvem kan bebreide ham? Det var kaotiske tider.

Bals skriver på den ene side at «folk av vidt ulike oppfatninger» fant sammen på demokratiets grunn, folk som hadde forstått at fascismen utgjorde en fare for «folkestyret». Samtidig skriver han at sovjetkommunistene var sekteriske og la beslag på den antifascistiske kampen. Han antyder at «antifascismen» blant kommunistene langt på vei (men selvsagt ikke bare) var et «instrumentelt begrep», skapt for «å tjene Kominterns interesser». Bals skriver videre at nettopp denne siste problemstillingen, mellom «bredde» og «sekterisme», er en diskusjon som har fortsatt helt opp til vår tid.

Denne diskusjonen har også klare minnekulturelle føringer (se til Ukraina). Her kunne Bals med fordel dratt debatten om Osvald-monumentet ved Oslo S opp av hatten. Altså debatten om et monument som hedrer kommunistenes innsats i den antifascistiske motstandskampen i Norge, en debatt jeg selv har deltatt i. Min innvending var ikke mot et monument som sådan, men mot inskripsjonen som er innfelt i det. På sokkelen finner vi følgende sitat fra Asbjørn Sunde – Osvald selv – som jeg mener er historieforfalskende, tatt i betraktning Sundes Stalin-lojale politiske overbevisning og hvordan den materialiserte seg i hans samtid: «Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker». Hva stalinistene ønsket for Norge er ingen gåte. I dag er det knapt kontroversielt å hevde at kommunismen – i alle fall under Stalins styre – var totalitær. Ønsket virkelig Sunde et fritt Norge, for alle klasser, alle mennesker, for alle land og så videre? Vi leser også om hvordan NKPerne i Norge snudde på flisa etter Stalin-Ribbentrop-avtalen. Blant dem Ernst Wollweber og hans gruppe, som sluttet å sabotere tyskerne og i stedet gikk løs på våpenforsyninger til de finske partisanene som sloss mot russerne. Kanskje er det mye å forvente at Bals skal stikke hånda inn i et sånt vepsebol, gitt at mange i LO var svært aktive med å få monumentet på plass.

Bals skriver derimot godt om NKPeren Peder Furubotn, som i motsetning til Sunde var lojal mot regjeringen i London. Og som Bals påpeker, var langt fra alle i den kommunistiske motstandsbevegelsen kommunister, enn si stalinister (jeg kjente selv en sosialdemokrat som var aktiv der).

Her legger ikke Bals to fingre imellom og melder seg også på i totalitarisme-debatten. Hos ytre venstre har det alltid eksistert en intens motvilje mot totalitarismebegrepet, fordi kommunismen og nazismen er gjenstand for komparative analyser. Bals leker ikke butikk i så måte: «Fascismen og stalinismen finner sammen», skriver han. Det fantes «mange likhetstrekk mellom fascismen og bolsjevismen, både på ideologi- og regime-nivå». Martin Tranmæl hyttet med nevene mot Sovjets angrep på finnene, «nazikommunismen var en realitet», mente han: Stalin og Hitler rettet sine «mest giftige piler mot den sosialistiske arbeiderrørsla». NKP fikk ikke delta i 1. mai-toget i Oslo. Bals beskriver vel egentlig preludiet til sosialdemokratiets endelige farvel til Sovjetunionen, noen år før Gerhardsens berømte tale på Kråkerøy.

Selv om Bals mener at boka hans handler om all motstand mot fascismen, også den borgerlige, er den store fortellingen likevel om arbeiderbevegelsens mobilisering mot fascismen. Det politiske liv blant liberale og liberalkonservative og deres forhold til fascismen og kommunismen er lite nevnt. Det er helt greit det. Det kommer frem av bokas tittel hva den handler om. Noen altomfattende historiefremstilling får vi altså ikke. 

Bals hører nok til den mer tradisjonelle venstresiden, der konflikt og interessekamp knyttet til arbeid og kapital er det som aller mest får verden til å dreie. Synspunktene hans kan også forveksles med nymotens postkolonialt utsyn, skjønt bare et stykke på vei. Bals vil neppe rive Churchill ned fra sokkelen.

Rasisme og kolonialisme

At fascisme er rasismens og kolonialismens pattebarn er noe de fleste i og for seg kan være enige om. Men Bals er mer spesifikk: «… røttene til mellomkrigstidens fascisme» skal vi tilbake til den amerikanske borgerkrigen og Ku Klux Klan (KKK) for å finne, mener han. Men så kommer det jo an på hvor mange patter dyret har.

Det er viktig å granske og diskutere den utspekulerte måten Vesten integrerte rasisme i den oversjøiske imperialistiske økonomien på, men helt vesensforskjellig fra andre typer umenneskelig slavehandel var den ikke. Også den arabiske og afrikanske slavehandelen var økonomisk og imperialistisk motivert. De tok stort sett andre folkeslag enn sitt eget som slaver, og de hadde neppe et mye bedre syn på seg selv som overmennesker og slavene som undermennesker enn det europeerne hadde.

Hvis vi skal se etter kontinuitet i diskriminerende og rasistiske forestillinger om «den andre», ser dessverre dette ut til å være menneskehetens minst appellerende kretsløp. Ingen postkoloniale teorier kan endre på dette sørgelige faktum. Det er her jeg ikke helt klarer å følge Bals. Det fester seg et inntrykk av at han har en ganske tydelig modell for historiens gang, selv om det også kan være at jeg leser som fanden og bibelen.

Likevel er det lenge siden historikere var så uenige om drivkrefter at de ikke kunne ta samme heis uten å ryke i tottene på hverandre. Grovt sett ble det den gang kranglet mellom to stammer: De som mente at enkeltpersoner, intensjoner, ideologier, religioner, kulturelle særegenheter og til og med tilfeldigheter styrte verden, og de som mente endring skyldtes «materielle» og universelle forhold, som klasseinteresser, maktstrukturer og kamp om penger og ressurser. I dag går det fint å kjøre samme heis. Historiefaget er blitt pragmatisk.

Antifascisme fra venstre

En av hovedtesene til Bals er at fascistene vant fordi venstresiden ikke sto samlet. Hans forklaring er i hovedsak at venstresidens venstreside (kommunistene) torpederte mulighetene for en samling. Det har han helt sikkert rett i. Men det kan diskuteres om det vitterlig var slik at Mussolini og Hitler ville blitt nedkjempet hvis venstresiden hadde stått samlet. Fascismen surfet på en nasjonalkonservativ, kulturpessimistisk sentimentalitet og revansjisme som stakk dypt ned i den europeiske mellomkrigstidens kultur. Det kan også være slik historikeren Øystein Sørensen skrev en gang; at uten Lenin ville vi neppe hatt fascisme heller. Eller i alle fall ikke nazismen. Men alt dette er kontrafaktisk. Det vi derimot vet, er at høyresidens unnfallenhet og opportunisme bidro sterkt til fascismens seiersgang. De ga etter, ikke bare i kapitalens tjeneste, men også fordi mange med god grunn fryktet kommunismen (ikke minst bøndene) og fordi den mer dannede borgerligheten et stykke på vei delte den kulturpessimistiske verdensanskuelsen. Mellomkrigstiden var desorientert. De store ideologiene fikk brynt seg på sine to fanatiske avstikkere med det resultat at mer enn hundre millioner mennesker mistet livet.

Bals fokuserer ganske gjennomgående på kampen mellom arbeid og kapital, mellom arbeiderklasse og borgerskap. Men han faller ikke for den fløgstadske posisjonen, som er å trekke en nesten rett linje fra borgerskapets interesser til fascismen.

For en konservativ er boka til Bals til tider nitrist lesing. Hvordan kunne så mange konservative trå så feil? Hvordan kunne borgerlige tillate seg å fraternisere med fascistene og til og med være tilretteleggere? Og ære være til så mange på venstresiden som tok opp kampen. Bildet forstyrres naturligvis av at en god del av venstresiden ville erstatte det brune voldsdiktaturet med det røde voldsdiktaturet.

Bals er god til å beskrive hvordan volden lå og ulmet mellom arbeiderbevegelsens kampvilje og det vi kan kalle borgerskapets antidemokratiske vigilanter. Som svar på at en del «borgerlige» idrettsklubber ble benyttet som «rekrutteringskanaler for streikebryteri» ble det opprettet en rekke idrettslag med rot i rørsla. For å sette arbeiderbevegelsen i «kampdyktig stand». Selveste Einar Gerhardsen var med å organisere «forsvarsgrupper for arbeidere». Det var gode grunner til at arbeiderbevegelsen mobiliserte. Det såkalte Samfundsvernet, som også var aktive i Fedrelandslaget (av Venstre senere omtalt som «fascismens organisasjon i Norge»), var et paramilitært borgervern, væpnet til tennene, med en styrke på 15 000 mann og som kunne settes inn mot opprørske venstreorienterte av ulike sjatteringer. Det gikk hardt for seg i Oslo på 1920- og 1930-tallet. Det gikk enda hardere for seg ute i Europa, hvilket også er Bals hovedanliggende, eller rettere hovedpåstand: Det var arbeiderbevegelsen som tok opp kampen, først mot militarisert streikebryteri, deretter mot fascistene, og prisen de betalte var hundretusener av menneskeliv. Skismaet kan saktens problematiseres, for eksempel at gatekamper og blodige feider mellom ytre venstre og fascister utarmet allerede utslitte, skrantete demokratier, tappet dem for krefter så å si, aller tydeligst i Weimar. Kommunistene, styrt fra Kreml, rettet til tider nesten like mye rasende energi mot sosialdemokratene (de kalte dem sosialfascister) som mot brunskjortene. Kommunistene var sterkt delaktige i det tyske demokratiets endelikt, selv om dette naturligvis overskygger den tyske høyresidens fatale svik da de slapp Hitler til i regjeringskontorene.

Bals belyser en del av vår historie som ikke lar seg spinne bort. Vi borgerlige kan argumentere oss gule og blå whatabout, om at arbeiderbevegelsen ikke var ferdigtenkt, at deler av den var genuint farlig og at også borgerlige kjempet for sosial rettferdighet, men selv om det også er sant, rokker det ikke ved et av Bals grunnleggende poenger: Arbeiderklassen ble tynt og utnyttet og møtte massiv motstand – også med vold – i borgerskapet og blant arbeidsgiverne når de forsøkte å organisere seg. Ting vi tar for gitt, for eksempel organisasjonsfrihet for arbeidstagere, er ikke noe som kom rekende på ei fjøl, det var rettigheter som måtte kjempes for og som møtte brutal motstand fra store deler av høyresiden.

Ungkonservative hel- og halvfascister 

Bals skriver at fascismen hadde en særlig appell til ungdommen: «Innen offiserskorpset, i bondebevegelsen, på universitetet og gymnasene på Oslos vestkant var det en periode flust av selverklærte nazister, og fascistisk tankegods sivet inn i flere av de etablerte partiene og i avisene deres.»

Tidsskriftet Minerva (ja, dette Minerva) har langt fra et plettfritt rulleblad. Redaksjonen forsvarte både diktatur, bokbål og jødeforfølgelser, ifølge Bals. Det er ikke småtteri. Etter at Hitler kom til makten, applauderte Minerva: en «nasjonal vekkelse» hadde gått gjennom folket, het det; Tyskland var «ved å finne sig selv igjen». At kommunister ble ekspedert til det hinsidige i Tyskland ble omtalt som å operere en kreftsvulst. I 1934 skrev Minerva-redaktør Ranik Halle (etter krigen en langt mer moderat redaktør for Høyres pressebyrå): «Vi vilde ha en sterk statsmakt som bandt individene sammen og inkorporerte alle interesser. Vi var allerede den gang mot alskens bekvemme friheter, vi var anti-liberale. Vi vilde ha slutt på arbeidskampene og krevde at staten skulle løse dem.»

En hilsen til Minerva-redaksjonen fra Gaustudentenführer Günther Falk, 1934.
En hilsen til Minerva-redaksjonen fra Gaustudentenführer Günther Falk, 1934.

Noen ungkonservative smykket seg endog med å være halvfascistiske konservative. De ønsket nasjonal gjenfødelse, men uten en brutal revolusjon. Eller som historikeren Terje Emberland har sagt det: De ville ha fascisme uten diktatur. Unge Høyre inviterte til møte med temaet «Den hvite races vernekamp», og i medlemsbladet ble det proklamert at Europa burde være takknemlig for at Hitler frigjorde oss fra marxismens kvelertak. Ifølge Bals mente likevel Martin Tranmæl at mange av disse hel- eller halvfascistiske ungdommene var «halvskrullinger» og «pappagutter», knapt verdt å bry seg om. Det var de voksne fascistene som var mest farlige, og dem var det en god del av.

Bals er faktisk mer forsiktig enn han hadde behøvd å være når han skriver om en del av mellomkrigstidens unge og voksne konservative og deres forhold til fascismen. I tillegg til et langt og ganske lojalt svermeri for Mussolini, utropte Unge Høyre Hitler til «Den europeiske sivilisasjonens redningsmann» i 1933.

De unge konservative leflet ikke med fascismen bare fordi den var antikommunistisk, men også fordi de leflet med reaksjonær nostalgi og kulturpessimisme. De delte et godt stykke på vei fascistenes avsky mot modernitet, mot kvinnesak, og mot liberal uthuling av den autentiske nasjonen. Slikt og annet som igjen er på aversjonsmenyen og som igjen målbærer en nasjonalkonservativ, illiberal bevegelse som utfordrer Vestens demokratier.

Videre flagget Unge Høyre seg som svært reserverte i sin tilslutning til ytringsfrihet og demokrati: «Politisk har den [Hitlers parti NSDAP] gjennomført selve grunnprinsippet i konservatismen – en sterk autoritativ stat ved og for folket». Med et så stort folkeflertall i ryggen hadde Hitler sikret seg det mandatet han trengte. Det var derfor «instituert et folkestyrets diktatur som i sitt vesen og i sine virkninger er uendelig meget mer demokratiske enn parlamentarismen i mange land». Argumentasjonen her var ganske lik kommunistenes ønske om proletariatets diktatur.

Unge Høyre trakk argumentene videre inn i kulturell essensialisme, hvor demokrati eller ikke-demokrati var underordnet det viktigste, nemlig nasjonens sjel. Spenglers revolusjonære nasjonalkonservatisme og ditto undergangsprofetier mer enn spøkte i kulissene: «Å bedømme en styreforms demokratiske karakter efter ytre former er like galt som å bedømme en persons religiøse sinnelag efter klædedrakt og ansiktets bededagsfolder», kunne bladet Unge Høire melde i 1933.

Dog skal det sies at høyreradikalismen ganske raskt ebbet ut blant mange av de unge konservative etter disse eskapadene. Det nazistiske terrorveldet utfoldet seg i sin fulle prakt, om man kan bruke det uttrykket. Man skulle altså ha mage for å forsvare det som skjedde i Tyskland. Det konservative studentforbundet og Minerva forlot det radikale sporet. Ifølge Unge Høyre-biograf, historikeren Pål Mykkeltveit, skyldtes dette at «de mest radikale medlemmene forsvant ut av foreningens styre i 1935». Det ble heller ikke flere Hitler-hyllester i medlemsavisene til Unge Høyre. Her ble derimot det meste av ledelsen sittende. Mykkeltveit peker mest på pragmatiske årsaker til UHs linjeskifte rundt 1936. En fortsatt radikal linje og for eksempel samarbeid med Nasjonal Samling og nordiske høyreradikale ville antagelig ført til brudd med moderpartiet. Mykkeltveit vektlegger også at moderpartiets liberale arv tross alt smittet over på ungdomsbevegelsen, som et «bolverk mot fascistisk tankegods». Uansett, i UHs medlemsblad kunne man nå lese at Nasjonal Samling «truet det mest verdifulle i det norske samfunnet». En av Bals antifascistiske helter er da også CJ Hambro, rasende som han var, mot alt som luktet fascisme, antisemittisme og chamberlainsk ettergivenhet for nazistene.

De velvillige

Aftenpostens årelange lefling med fascisme og Hitler er velkjent. Også Aftenpostens utenrikskorrespondent, Niels Jørgen Mürer, var velvillig om naziregimets aktiviteter. Mürers legendariske, kullsvartkomiske reisebrev fra et besøk i konsentrasjonsleiren Dachau i 1934 er noe for seg selv. Til Dachau kom Mürer med en viss anstrengelse, for de tyske myndighetene var naturlig nok skeptisk til en utsending «fra et demokratisk land hvor kommunistene lever i fri dressur (…).» Mürer ble positivt overveldet av inntrykkene han fikk og skammet seg over sin egen fordomsfullhet. «Det er allikevel ingen militærleir», skrev han, for her var det «gode køier, rene blankskurte gulv, veggene dekket av billeder av nazistørrelser og filmskjønnheter, den koselige duft av pipetobakke hvirvles opp av en køie hvor en fange ligger og hviler. I friluftsbadet, et stort basseng, boltrer brune kropper sig, på plenen like ved siden av tar d’herrer kommunister et søvnig solbad. I verkstedene råder arbeidsglæden uavkortet og ubetinget», meldte Mürer.

I boken Det Nye Tyskland skrev han at «det som skjer i Tyskland ikke lar seg avferdige med den enkle problemstilling: demokrati kontra diktatur», til applaus fra selveste Knut Hamsun. Der Mürer fremsto som apologet for nazismen, var dagbladjournalisten Ragnar Vold konsekvent og hard i sin kritikk av totalitarismen – om det var Stalin eller Hitler. De to var i stadige krangler. I dagene rundt 9. april 1940 møttes Mürer og Vold tilfeldig i Oslo. Mürer skal ha sagt til Vold: «Vel, du hadde rett. Jeg tok feil.»

Mürer kom på bedre tanker i grevens tid og gikk faktisk inn i motstandsbevegelsen.

Anekdoten om Mürer og Vold forteller noe viktig, nemlig at det kan være en hårfin balanse mellom å gjøre det rette og å bli en politisk kriminell. Det er også noe Bals vektlegger. Skismaet mellom kommunistiske fundamentalister og demokratiske sosialister, mellom autoritær konservativ nasjonalisme og liberalkonservatisme, handler ikke bare om seminarpludring og kontrær intellektualisme. Det kan manifestere seg i verden og føre til betydelige mengder blod på hendene. En del kan skyldes tilfeldigheter, som i skråplanseffekten. Tenk for eksempel på våre hjemlige AKPere, som ved et lykketreff aldri rotet seg borti drap og terrorisme. Men enda viktigere er det at ord og ideer kan få konsekvenser som er fatale. En dag våkner du kanskje som tjener og tilrettelegger for et terrorregime.

For eksempel i tilfellet Hilde Benjamin. Under krigen var kommunisten Benjamin med i motstandskampen mot Hitler. Mannen hennes, som var jødisk, ble drept i en konsentrasjonsleir. Benjamin klarte å flykte til Moskva. Hun var utdannet advokat, og etter krigen ble hun en prominent jurist i DDR. Her ble hun raskt utnevnt til aktor i rettsforfølgelse av «folkefiender». På folkemunne ble hun kalt Røde Freisler, fordi hun opptrådte litt på samme aggressive måte som Roland Freisler, den beryktede SS-dommeren fra München (blant annet kjent fra filmen om Sophie Scholl), der de tiltalte måtte finne seg i å bli kjeftet huden full, uten et fnugg av reelt forsvar. Under Benjamins ledelse ble opposisjonelle dømt til lange fengselsstraffer, andre ble sendt til giljotinen i Leipzig. Hilde Benjamin ble senere justisminister. Benjamin fikk altså mulighet til å virkeliggjøre den totalitære ideologien hun hadde kjempet for. Historikeren Øystein Sørensen har skrevet at Benjamin helt sikkert ville vært en helt i dag om hun hadde blitt myrdet av nazistene. «Isteden var hun så heldig å overleve og fikk anledning til å sette sine ideer ut i livet. Eller så uheldig», skriver Sørensen.

Vi er nok naive her til lands. Selv er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at det finnes flust av politiske radikale, både til venstre og til høyre, som nesten uten å blunke hadde latt seg verve til tjeneste for et kriminelt regime.

Sinne over en tapt verden

Bals venstresideblikk er kanskje tydeligst der han velger å sette rasismen og fascismen inn i et klasseperspektiv. For eksempel skriver han at den viktigste driveren for KKKs virksomhet var at de svarte måtte forhindres fra å danne en allianse med den hvite arbeiderklassen: «Det fantes bare en måte å bryte opp koalisjonen mellom svarte og hvite arbeidere på ... ved å forene fattige hvite og rike hvite bak ideen om rase, en idé som bygget bro over deres motstridende økonomiske interesser.»

Men jeg er ikke sikker på om jeg vil gi ham helt rett i at rasisme og kolonialisme kan tillegges en så avgjørende rolle som hos Bals, rett og slett fordi rasisme også er en av flere logiske konsekvenser av den radikale høyresidens antimodernitet og motstand mot liberalisme og demokrati. Hva er høna og hva er egget? Fascisme og ulike former for integralnasjonalisme er primært reaksjoner på det som oppfattes som normoppløsning, av forfall i nasjonalstaten og en lengsel tilbake til den gang alt hadde sin faste plass. Innslag av «fremmede» folk inngår som det mest eksplisitte angrepet på heimat/volkish-kulturen. Bals ser sånn sett ut til å hoppe litt bukk over de kulturalistiske forklaringene på fascismens fremvekst, til fordel for klasseperspektiver. Hvis man vektlegger innflytelsen fra tenkere som Oswald Spengler (1880-1936), Gustave Le Bon (1841-31) og Ernst Haeckel (1834-1919) som viktige «før-fascister», blir bildet kanskje noe annerledes.

Ifølge Le Bon var naturen «aristokratisk», og naturlig seleksjon i menneskelige kulturer måtte også gjelde sosial mobilitet og status i samfunnet. Dette er tankegods som er utgammelt. Disipler av Le Bon i Frankrike så gjerne på arbeiderklassen som et resultat av dårlig genetisk materiale og innavl. Motstand mot det egalitære ble altså legitimert gjennom naturlover, på samme måte som sosial mobilitet. Le Bon var derfor, naturligvis, dypt skeptisk til folkelige massebevegelser. Spenglers tese var den om den ekte, organiske, gudfryktige nasjonen som uvegerlig gikk mot sitt endelikt under den moderne, kosmopolitiske og kunstige sivilisasjonens åk (les: liberalisme). I sum var førfascismen en salig blanding av lengselen etter den tidløse hierarkiske ordenens tilbakekomst og angstbitersk antimodernitet, herunder rasisme og mannssjåvinisme.

Når alt kommer til alt handler den intellektuelle, radikale nasjonalkonservatismen (fascismen) og dens folkelige tilslutning om de samme tingene: Frykt, sorg og sinne over en tapt verden, over inntoget av andre folk og andre ideer. Det handler om forestillinger av tapt hegemoni. Men det var ikke bare det faktum at arbeiderklassen yppet seg som trigget fascisme. Som Bals selv er inne på flere steder i boken: Fascisme og bolsjevikene hadde noen ganger mer til felles enn det som skilte dem. En av de tingene de hadde felles var en dypfølt forakt for det liberale, både i snever og vid forstand.

Det var også mange som virkelig trodde på fascismen. Veldig mange. Man kan saktens velge å tro at hvite fattige er rasister fordi de er fattige og at de rike setter fattig mot fattig, selvsagt er det også sant, men fattige hvite kan også være rasister av «fri vilje», så å si. Eller fascister. Eller gammeldagse.

Den antimoderne, antiliberale, gjerne religiøse verdensanskuelsen lå i bunnen fra tidlig av. At utrolig mange mennesker virkelig trodde på disse tingene, også i arbeiderklassen (de tror fremdeles, bare se på velgeradferden i skrivende stund), underkommuniseres litt av Bals. Men det kan også være at Bals ikke vektlegger det av ideologiske årsaker, som i at konservative, religiøse fattige ikke var opplyste nok til å kunne vite sitt eget beste, til å vite hvem som faktisk var deres undertrykkere.

Mer å fortelle

Bals lover allerede innledningsvis at det kommer et bind til, om årene etter 1940. Det ser jeg virkelig frem til. Her vil nok Bals drøfte årsakene til fascismens gjenoppvåkning i vår tid, og her vil nok den økende ulikheten bli nevnt. Det gjenstår å se hva Bals kommer frem til.

Etter at Trump ble valgt i 2016, ville mange ha en bit av Trump. Det vil si at det vrimlet med årsaksforklaringer, gjerne forankret i den analyserendes egne preferanser. Det ble pekt på ulikhet, rasisme, wokeisme, liberalisme, globalisering og fremmedgjøring… You name it. Analyser som isolert sett alle har noe for seg, men som likevel mister av syne noe helt grunnleggende, nemlig populismens egenappell, demagogiens tiltrekningskraft, følelser over fornuft. For dette er egentlig fascismens prima force: Den appellerer til det intuitivt hevngjerrige i oss alle, eller for å si det litt grovere: Fascisme og annet autoritært skrot får frem den mer eller mindre latente drittsekken i oss.

Bals er ellers ganske raus med fascismebegrepet. Altså i den forstand at det ikke gir mening å låse begrepet inne i en avsluttet epoke (Italia under Mussolini) og kaste nøkkelen. Han skriver blant annet utførende om Umberto Ecos «Ur-fascisme». En av Ecos teser var at fascismen var kaos og ad-hoc, retorikk mer enn filosofi. Hvordan kan vi da stille «krav» til at den eneste fascismen som finnes er en replika av den italienske? Det var vel Primo Levi som sa at hver tid har sin egen fascisme. En viss målestokk må man likevel ha (det mener også Bals), for eksempel at fascisme kjennetegnes av radikal nasjonalisme, rasisme, voldsforherligelse, forakt for «svakhet», reaksjonært verdisyn, autoritær statsmakt (diktatur) og revolusjonære aspirasjoner.

At Bals vektlegger svenske Henrik Arnstads skriverier om fascisme, er derimot et svakhetstegn, slik jeg ser det. Arnstad gjorde seg kjent her til lands da han kategoriserte Fremskrittspartiet som fascister, noe som fikk blant andre SVeren Ketil Raknes til å steile. Men det får ligge i denne omgang.

For det er ikke til å komme fra at det var gode grunner til å frykte kommunismen, både under Lenin og ikke minst under Stalin. Bals skriver at «selv om historikerne i dag er enige om at den reelle revolusjonstrusselen var liten, var det ikke like opplagt for dem som levde gjennom årene 1917-19.» Arbeiderbevegelsens problem var at det på ingen måte var avklart om den skulle følge bolsjevikenes eksempel, eller gå den demokratiske veien. Sovjetkommunistene drev et iherdig, for ikke å si voldelig, hardt arbeid for å ta kontroll over rørsla.

Ærlige beskrivelser

Alt dette skriver Bals mye og godt om, han setter grensestolpene solid på plass og langer ut mot de mange autoritære anslagene blant de mest radikale. Selv den helgenforklarte Nordahl Grieg blir satt på plass. Selv i dag blir Til ungdommen! sunget i utallige idealistiske sammenhenger, men få vet at Griegs antifascisme ble oppveid av en temmelig ubarmhjertig revolusjonær kynisme. Det var på den tiden Moskva meldte at sosialdemokrater var «Gestapos agenter». Lenins demokratiske sentralisme hadde disiplinert kommunistene; kamerat Stalin måtte med vitenskapelig presisjon ha rett:

«Dermed var det en slags logisk nødvendighet i at tidligere revolusjonshelter som Trotskij nå ble kalt fascister, og at de påståtte fiendene av revolusjonen måtte henrettes. Mange kommunister nektet å ta innover seg det som skjedde, eller hevdet at det var nødvendig for å redde Sovjetunionen – og beseire fascismen … ‘Sovjet henretter for en idés skyld, det er i virkeligheten en krig – med et høyere mål enn det vi er vant til’, sa Grieg til Bergens Tidende.»

Til tross for harde ord, så blir ikke Grieg «kansellert» av Bals. Han beskriver simpelthen Grieg på ærlig vis, i all hans mellomkrigstidskompleksitet. Dette er et solid grep av Bals, og etter min mening den eneste fornuftig måten å møte ikoniserte historiske skikkelser på. Vi behøver ikke alltid å rive dem ned fra sokkelen. Det ligger ikke nødvendigvis lærdom i det.

Bals er her inne på noe som peker mot vår tid, til sovjetstatens avtrykk og det vi kan omtale som russisk mytologisering av fascisme og nazisme. Som kjent er en av Russlands offisielle begrunnelser for å gå til angrep på Ukraina at landet må av-nazifiseres og at invasjonen derfor er en fortsettelse av Den store fedrelandskrigen.

Bals skriver også interessant om venstreideolog og helsedirektør Karl Evang og hans eksplisitte motstand mot raseteorier og fascisme. Samtidig er fremstillingen litt mangelfull, for representerte ikke Evang likevel en slags lett-totalitær understrøm i arbeiderbevegelsen? Evang hadde store ambisjoner, om en fullkommen, harmonisk verden, med sunne og friske individer, og alt skulle besluttes politisk.

Vi vet at eugenikk, raseteorier og annen kvasivitenskap var gjennomgående og «normal», helt i positivismens ånd, langt ut på 1960-tallet. Det piplet mellom skottene, politisk sett, også langt inn i de nordiske sosialdemokratiene. Selv om Evang var motstander av raseteorier som sådan, var han like fullt tilhenger av rasehygienens onde stebror, sosialhygienen, noe som «legitimerte» kastrering av tatere og sosiale avvikere. Formålet, kunne man hevde, var utilitaristisk, altså å minimere lidelse i samfunnet. Man kan jo også hevde at formålet til Evang var å skape det harmoniske klasseløse sosialistiske mennesket gjennom menneskelig ingeniørkunst, som det har blitt hetende. I raseteorien dyrket man gjerne ulikheter mellom menneskene, for den «naturlige» rangorden og mot modernitetens uorden. Innen sosialhygiene var det motsatte tilfelle; all ulikhet skulle viskes ut.

Et lurespørsmål til slutt: Vi vet fra før at deler av høyresiden ikke interesserer seg for, eller stiller seg likegyldig til fascismens renessanse (woke er farligere, mener de). Det samme gjelder den såkalte hesteskoen. Men hvorfor (og dette er min egen subjektive observasjon) er ytre venstre såpass lite interessert i fascismens renessanse? Både i USA og her i Europa … Se det er en nøtt som jeg tror Bals indirekte vil gi noen svar på i det varslede bind 2.

Jonas Bals har skrevet et imponerende stykke arbeid som står til terningkast 5, med et kildearbeid til laud og vel så det. Boka vil bli stående som et referanseverk.

Powered by Labrador CMS