Oljen på prærien

Et paradoks i samtidslitteraturen har slått meg: Til tross for at Norge har vært en oljenasjon i over 50 år, har vi fortsatt ikke en oljeforfatter.

Jada, Stavangerforfattere Øyvind Rimbereid og Tore Renberg har skrevet om oljå, og ifølge ChatGPT (ja, jeg måtte spørre) har også Jan Kjærstad og Kjartan Fløgstad snust på oljefatet, men ingen dikterhøvding har borret ned i den mørke materien over et helt forfatterskap, slik for eksempel Johan Falkberget en gang gjorde i kobbergruvene på Røros.

Det er sikkert flere grunner til dette. For det første ligger oljen langt til sjøs og utenfor dikternes synskrets. I tillegg står kanskje ikke lenger idealet om en lesende og skrivende arbeiderklasse like sterkt som før.