– Autoritære regimer misliker fiksjon. Den er en måte å si at vi ikke trenger å akseptere virkeligheten slik den er.

Sist jeg jobbet så mye med pusten var da jeg fødte mitt forrige barn, tenker jeg mens jeg sitter med hjertebank og venter på å møte det som i min verden er en superstjerne. Det er ihvertfall ikke å overdrive å kalle henne en litterær superstjerne, en forfatter av det formatet som lager lange køer når de lanserer og signerer bøker, eller fyller Wergeland-salen på Litteraturhuset i Oslo, som hun skal gjøre senere samme kveld i mai. Jeg snakker selvfølgelig om Leïla Slimani, den fransk-marokkanske forfatteren som vant Goncourtprisen, Frankrikes mest prestisjefylte litteraturpris, for sin andre roman, Vuggesang,  i 2016. Hun er i Norge for å prate om sin nylig avsluttede trilogi, De andres land, en familiesaga inspirert av hennes egen historie.

Heldigvis viser det seg ikke det minste skummelt å møte Leïla Slimani. Hun er gjenkjennelig der hun kommer med det krøllete håret, jeg er like gjenkjennelig som nervøs journalist, og hun nærmer seg svært imøtekommende. I et forsøk på å gjenvinne kontroll over stemmen min (forrædersk skjelvende) småprater vi litt idet jeg tar frem pc og notatblokk. Jeg begynner med å spørre henne om grunnen til at hun er her: utgivelsen av siste bind av De andres land, Jeg skal føre ilden videre. 

Hvordan oppleves det egentlig å være ferdig med dette verket?