Myten Suzanne Brøgger

Virkeligheten trumfer bekjennelsen det vet alle som har lest sin del av Karl Ove Knausgårds kamp. Når menn skriver er det virkelighetslitteratur, men når kvinner skriver er det bekjennelseslitteratur. Hva kan da en nesten 400 lang sider bok med bekjennelser si om feministikonet Suzanne Brøggers virkelighet?

«Er det synd på fruen?»

Suzanne Brøgger ble i fjorårets intervju med livsstilsmagasinet D2 omtalt som nettopp «grensesprengende feministikon». Interessant nok er det en -isme hun verken har omfavnet eller tatt avstand fra. Derimot finner man forsøk på feminismekritikk i Alf van der Hagens Samtalememoarer, som utkom på norsk i fjor høst. For skal man etterstrebe at alle kvinner verden over leans in og etterstreber en vestlig form for feminisme, der fasiten er at ja, visst, man kan få alt? Man kan kombinere karriere og familie? Handler ikke feminisme dypest sett om valgfrihet, at man kan velge, det ene eller det andre eller til og med begge deler? Dypest sett handler det vel om frigjøring, og som Brøgger spør: Kanskje finnes det ulike former for frigjøring?