På tide med et eksistensialistisk comeback?

I det enogtyvende århundre liker vi å innbille oss at selvhjelp, og behovet for selvhjelp, er noe nytt for vår tid. At det først er nå vi sliter med angst, depresjon, tidsklemme og press. Selv om selvhjelpsbøkene kanskje er vår tids ridderromaner (en gyselig tanke), er temaet verken langtfra nytt eller et produkt av nyliberalismen, som noen kanskje vil hevde. Tvert imot er spørsmålene om hvordan leve (et godt liv) essensen hos de sentrale filosofene fra antikken. Seneca, Epikur, Pyrrho og Cato ga råd om alt fra hva man bør spise for å ha god avføring, til hvordan forberede seg på døden. Epikurismen, skeptisismen og stoisismen var ikke bare antikkens viktigste og mest populære filosofier, de var en livsstil. De filosofiske skolene tilbyr veiledning til hvordan man skal leve, og selve målet må jo da være å etterfølge denne læren i livet. Den britiske forfatteren og professoren Sarah Bakewell har skrevet to bøker som på glitrende vis illustrerer hvorfor de praktisk rettede filosofiene er svaret på vår tids personlige utfordringer.

I At the Existensialist Café fra 2016 viser Bakewell at eksistensialismen ikke (bare) er en pretensiøs, litt corny filosofi, det er une mode de vie. Hvis du ikke har lest denne ennå, har du mye å glede deg til. Vi blir tatt med til mellomkrigstidens Paris og Freiburg, geleidet gjennom livet og læren til Edmund Husserl, Martin Heidegger, Maurice Merleau-Ponty, Albert Camus, Simone de Beauvoir, Jean-Paul Sartre og mange, mange flere. Med utgangspunkt i fenomenologien, denne filosofien som er like vanskelig å forstå som navnet er å uttale, begynner fortellingen om bevegelsen som får navnet eksistensialisme. For å forstå den trenger vi et innblikk i livet til noen av 1900-tallets mest betydningsfulle tenkere. Og vi må se på menneskene, for eksistensialisme handler først og fremst om hvilke valg vi tar i tiden vi eksisterer i, og hvordan man skal komme frem til de rette valgene, for seg. Eksistensialismen tar opp moral og etikk like lite som den tar opp spørsmål om hva som er det beste samfunnet.

Enten man sverger til eksistensialismen eller fnyser av den, så er og blir valgene vi tar, avgjørende for livet vårt. Dagens selvhjelpsbøker er til for å gi instrukser om hvilke valg man skal ta for å oppnå sånt og slikt, som regel et pent ytre og et behersket indre. Men eksistensialismen legger vekt på individet, og at ethvert individ må komme frem til sine egne valg. Selv om dagens selvhjelpsbøker formaner tomt om «vær deg selv», kunne ikke dette vært lenger fra sannheten: Hele deres eksistensgrunnlag baseres på one-solution-fits-all, og vår tids store kjennetegn: troen på at vi kan planlegge oss unna alle problemer og til perfeksjon. Gjør bare akkurat slik, så går det bra.