Bokessay: Småbruksdrømmen og alternative verdier

Som mange vil ha fått med seg, er «småbruk» det ordet nordmenn helst søker etter på Finn eiendom. Ut fra treffene man da får opp å bedømme, er det veldig mye forskjellig som nå inkluderes under denne betegnelsen. Den omfatter ikke bare eiendommer med mulighet for kjøkkenhage, hønsehold, åkerlapp og kanskje noen sauer, slik jeg trodde, men helt vanlige gårder for heltidsbønder med fjøs og silo. Jeg begynner å lure på om ordet småbruk har bredt om seg som ledd i en markedsføringsstrategi. Det høres mer idyllisk og mindre forpliktende ut enn gårdsbrukene som daglig legges ned her i landet.

Uansett resulterer ikke Finn-søkene i noen massiv eksodus av høyt utdannende middelklassenordmenn som er lei av de meningsløse kontorjobbene sine og heller vil leve i pakt med naturen, gjøre noe konkret og bruke nevene. Isteden konsumeres annonsene for småbruk på samme som TV-programmer som Farmen eller Der ingen skulle tru at nokon kunne bu eller bøker om vedhogst. Vi liker å beundre fortiden på avstand, men foretrekker egentlig et moderne liv med alle dets bekvemmeligheter. Grunnen til at folk hogde ved, var tross alt at alternativet var å fryse i hjel.

Han som våget skrittet

Selv om jeg ikke går rundt med noen drøm om bondelivet selv – jeg syntes ikke det var all verden å kjøre traktor eller lempe silo da jeg hadde sommerjobber på gård i ungdommen – synes jeg det er synd at ikke flere realiserer den. Ingenting hadde vært bedre om norske bygder ble revitaliserte av folk som var lei av å la hjernekapasiteten sin gå til spille på administrative tullejobber i byen. En av de få som har våget skrittet, er imidlertid Simen Tveitereid. Han har flyttet med kone og barn fra rekkehustilværelse i Oslo til slektens gamle gårdsbruk et sted ved kysten sørøst i landet. Tveitereid er skribent og medgründer av nettmagasinet Harvest. Jeg skal innrømme at jeg aldri har klikket meg inn på dette nettstedet, men jeg har en fordom om at det er til for menn som er fanget i de nevnte tullejobbene, men dyrker lengselen etter et liv der mannfolk var ute i naturen og skaffet maten sin selv. Jeg tenker på disse mennene på samme måte som jeg gjør når jeg gir mat til hunden min i en skål og tenker at det er synd hun ikke får brukt jaktinstinktet sitt. I et samfunn der tradisjonelle menn spiller en stadig mindre betydningsfull rolle, er det egentlig rart av vi ikke ser enda mere lengsel mot naturtilstanden.