Norge i sort, hvitt og blått

Mitt forhold til Estland er begrenset. Jeg vet at hovedstaden heter Tallinn, at landet tidligere var en vasallstat i Sovjetunionen og at vintersportsstedet Otepää av og til arrangerer verdenscuprenn i langrenn. I tillegg er estisk nært beslektet med finsk. Utenom det er det lite jeg vet om landet.

Men likevel er det verdt å se til Estland. Landet i Baltikum med grense til Russland i øst og Latvia i sør, har et skattesystem som alle borgerlige burde hige etter.

Fra Marx til Friedman

Da Estland erklærte seg uavhengig fra Sovjetunionen i 1991, var landet på bar bakke. Ved å være overlatt til seg igjen etter den sovjetiske jernhåndens tid fikk myndighetspersoner en gylden mulighet til å prøve ut nye økonomiske modeller.

Estlands statsminister fra 1992 til 1994, Mart Laar, var sterk inspirert av Milton Friedmans bok Free to Choose, som var den første økonomiske boken han leste. Da Laar vant Milton Friedman-prisen utgitt av den libertarianske tankesmien Cato Institute i 2006, fortalte han i talen om Friedman som inspirasjonskilde:

«Estland fikk mange råd fra andre nasjoner om hvordan man kan jobbe mot frihet. Mange vestlige land, inkludert USA, ga oss råd for å støtte en stor stat, stor regjering, store utgifter, høye skatter og progressiv beskatning. Og i denne sammenhengen må jeg si at det var veldig nyttig, igjen, å minnes sovjettiden. For første gang jeg hørte navnet Milton Friedman var i den dype sovjettiden, da jeg leste i avisene eller i noen propagandanyhetsbrev om en veldig dårlig, farlig vestlig økonom kalt Milton Friedman. På den tiden visste jeg ikke noe om Friedmans ideer, men jeg var ganske sikker på at hvis de var så farlige for kommunister, måtte han være en god mann.»

Under Laars regjeringstid fikk Estland skrinlagt planøkonomien en gang for alle. Subsidier ble fjernet, statlige virksomheter ble privatisert og flat skatt ble innført. Derfor er Estlands skattesystem så interessant. Flat skatt innebærer at alle betaler samme andel i skatt uavhengig av inntektsnivå.

Estisk flat skatt

Et Civita-notat fra 2009 peker på to sentrale argumenter for hvorfor flat skatt-reformer gir økonomisk vekst:

• Det gir en økning i produktiviteten som øker lønnsomheten proporsjonalt fremfor underproporsjonalt.
• Ressurser frigjøres og benyttes mer produktivt enn til skatteplanlegging.

Estland har flat skatt på både lønns- og kapitalinntekter. I 2014 ble satsen redusert fra 21 til 20 prosent, noe som fortsatt gjelder den dag i dag.

Med en selskapsskatt på 20 prosent plasserer Estland seg litt under gjennomsnittet i OECD. Men siden 2000 har ikke selskapenes tilbakeholdte og reinvesterte overskudd blitt beskattet. Dette gir insentiver for stadig kapitalakkumulasjon i selskapene. Overskuddet beskattes dermed først når det betales utbytte til aksjonærene.

Derfor burde det ikke komme som en overraskelse at Estland var landet i Europa i fjor hvor det ble skapt flest «enhjørninger» per innbygger, med hele 7,7 i snitt. Såkalte «enhjørninger» er oppstartsselskaper som er verdsatt til mer enn en milliard dollar. Med en befolkning på 1,3 millioner er det mildt sagt imponerende. Av kjente selskaper som kommer fra Estland er det verdt å nevne både Skype (ble solgt til Microsoft i 2011) og mobilitetsselskapet Bolt. Sistnevnte har også virksomhet i Norge.

Estland er også det landet i Europa med flest investeringer per innbygger. I fjor ble det investert for 3,6 prosent av BNP.

Organisasjonen Tax Foundation som måler OECD-landenes skattepolitikk ut ifra konkurranseevne og nøytralitet, gir Estland førsteplass. Det flate skattesystemet pekes nettopp på som en viktig faktor. Det er bare å notere for borgerlige som ønsker en ny dynamikk i skattedebatten her hjemme.

Selv om jeg som prinsippfast liberalist fullt og holdent deler Robert Nozicks syn på skatt, er det uansett viktig å ta små, riktige steg for å nå idealsamfunnet.

Den ideelle skattemodellen er en enkel modell å forholde seg til uten noen former for fradrag, kanskje med unntak for et bunnfradrag. Flat skatt er en enkel modell i tillegg til å være god, borgerlig politikk. Modellen er rettferdighet i praksis, siden den behandler alle skattebetalere likt. Derfor motiveres man til innsats for å oppnå høyere lønn. Progressiv skatt motvirker innsats, ettersom den økte skattesatsen harmoniserer i takt med jo høyere inntekt man har. Da får man også mindre ut av innsatsen man legger ned, siden innsatsen passiviseres for å unngå høyere skattebelastning enn nødvendig.

Med en flat skatt vil innsats alltid lønne seg. Innsats er dyden å foretrekke fremfor passivitet og i verste fall latskap. En omlegging til et flatt skattesystem er noe som borgerlige strateger burde se på. Hva er vel mer rettferdig enn å behandle borgerne likt?

Atferdsendringer gjennom skattekutt

Den velkjente «Lafferkurven» illustrerer at økte skatter over et visst nivå reduserer skatteinntekten i samfunnet. Estland er godt eksempel på at lavere skatter fører til reelle atferdsendringer som igjen gir økt inntektsgrunnlag. Fra et teoretisk hold bekreftes også atferdsendringer gjennom skattekutt. I Danmark regnet Skatteministeriet etter spørsmål fra Liberal Alliance på hva redusert selskapsskattesats ville medføre av atferdsendringer og derav økte skatteinntekter. De bekreftet hypotesen om sammenhengen mellom skattekutt, atferdsendringer og BNP-vekst.

Estland har ingen spesielle naturgitte fordeler enn andre vestlige land, og med grense til Russland skulle alt tilsi at kapital flyttet vekk fra landet. Usikkerhet er skadelig for næringslivet når det trenes på missilangrep fra et naboland.

Men noe tilsier noe annet. Lave skatter kan være en katalysator for om kapital fra inn- og utland forblir i landet, eller ikke. Estland har jo klart det. Medgrunnlegger av Bolt, Martin Villig fortalte i et intervju med Forbes at «hvis du overbeviser politikere om at det er viktig å bygge en kunnskapsøkonomi, kan du begynne å gjøre fremskritt». Estiske politikere skjønte dette på 90-tallet i transformasjonen til markedsøkonomien.

I sitt høringssvar til NOU 2022: 20 (Torvik-utvalget) skriver professorene Bjerksund, Schjelderup og Zoutman ved Norges Handelshøyskole at selskapsskatten i Norge burde reduseres til 20 prosent. Dette er også i tråd med Scheel-utvalgets anbefaling fra 2014 (NOU 2014: 13). Professorene tar utgangspunkt i at OECD-land med en befolkning på 10 millioner eller mindre har en gjennomsnittlig selskapsskattesats på 20 prosent og samlet skatt på selskap og aksjonær på 38 prosent.

Dette gir 10 prosentpoeng lavere eierskatt enn Norge. «De små landene har også en lokaliseringsfordel ved at de ligger nærmere de store markedene i Europa, har tilgang til et større arbeidsmarked og er medlem av EU. Dette er forhold som peker seg ut som fordeler sammenliknet med Norge og taler for å senke selskapsskatten i Norge.»

Det er nærmest uforståelig at en debatt om selskapsskattesatsen er såpass fraværende, i den pågående debatten om eierskatten (formuesskatt + utbytteskatt).

Det estiske reformpartiet, Eesti Reformierakond har siden 2002 styrt i flere perioder. Da det senest var valg i mars, ble partiet valgvinner med 31,2 prosent av stemmene. Det var lite som tydet på at esterne var mettet på flat skatt.

Men i april fortalte statsminister Kaja Kallas oppsiktsvekkende at regjeringen ville øke skattene på lønnsinntekter og «standardmoms» med to prosentpoeng fra 20 til 22. Kallas’ begrunnelse var å få inndekning til budsjettunderskuddet på 1,7 milliarder euro. Det tilsvarer 4,3 prosent av landets BNP. EU har som mål at medlemslandene ikke skal ha et årlig budsjettunderskudd som overstiger mer enn 3 prosent av BNP.

Likevel er det bemerkelsesverdig at Kallas øker skattene for å få inndekning, fremfor å kutte i offentlige utgifter. Det skal derfor bli spennende å følge utviklingen i landet på om det blir reaksjoner på skatteøkningene gjennom færre investeringer og lavere BNP i årene som kommer.

Frem til det er det bare å lære av historien til Estland for å la seg inspisere til en ny skattemodell her oppe på berget. Man trenger ikke å kun se til Sveits for å lære av en vellykket skattepolitikk. Estland er også et land borgerlige burde vie mer oppmerksomhet til fremover.