Utopien møter virkeligheten

I flere tiår har garantert minsteinntekt, også kjent under den skjønnmalende betegnelsen ”borgerlønn” (realiteten er ”alle mann på trygd”) blitt luftet av ulike debattanter, partier og organisasjoner. Både venstre- og høyresiden, og etter hvert grønne, lukter på dette. Men så fort forslagene konkretiseres, går gjerne tilhengerne hvert til sitt.

Det skyldes det iboende problemet i slike systemer: Enten settes nivået på inntekten så lavt at mange faktisk vil tape sammenlignet med dagens velferdsordninger (dette er gjerne høyresidens modell), eller så settes den så høyt (eventuelt kombinert med at den legges på toppen av de fleste av dagens ytelser - venstresidenes modeller) at den fordrer store skatteøkninger, med de samfunnsøkonomiske skadevirkninger det medfører.

GMI vil altså enten skape mange tapere, eller gi en kraftig økt skattebyrde. Ingen av delene er politisk mulig (eller ønskelig, spør du meg). Av disse grunner kommer det aldri noe annet enn begrensende forsøk ut av denne debatten. Det siste store fremstøtet for å innføre GMI for alle sveitsere ble nedstemt i folkeavstemning i fjor med hele 77 mot 23 prosent.